Not so good.

Jeg får innimellom sprøsmål om hvordan det går med meg. Til noen svarer jeg at jeg er ok-ish. Til andre svarer jeg at ting er pretty bad. Det kommer litt an på hvem som spør, og på hvor mye jeg orker å gre ut om situasjonen. Får jeg spørsmålet over en sms, så orker jeg hvertfall ikke greie ut om det. Da har jeg det ok-ish. De som sliter på samme område, eller som vet mye om situasjonen min, de kan jeg fortelle det som det er til, for de har hørt det før, de forstår, jeg slipper lange forklaringer. Så sånn sett, så setter jeg bare en grense for meg selv, overfor andre, på hvor mye jeg ønsker å involvere dem, eller å dele med dem. Jeg har det bra, jeg har det ok-ish, jeg har det vanskelig. Hva er sannheten? Tildels begge svarene.

Jeg kommer meg på jobb, og jeg fungerer der. Jeg stikker ned på trening, skjønt jeg har vært veldig sliten og uopplagt i det siste. Jeg går meg turer, jeg tar bilder, jeg skriver, jeg leser. Det er veldig ensformig, men så lenge jeg plotter inn disse tingene i hverdagen, så gjør hvertfall de at det blir ok-ish. Hele dagen er da hvertfall ikke gjennomsyret tung og vanskelig. Det er med andre ord noen lysglimt også, positive innspill, alt er ikke bare død og tragedie. I dag har jeg kjøpt meg litt lykke f.eks. Jeg klipte meg, og jeg spanderte på meg et nytt tilbehør til leketøyet mitt. (Speilrefleksen). Lykkefølelsen over å eie noe nytt man har ønsket seg lenge, den er god. Da kjennes det ut som det er hakket før jeg skal lette over bakken. Det kostet litt, men det er noe jeg forhåpentligvis skal ha resten av livet (snakker fortsatt om speilrefleksen), og jeg bruker det mye. Så det var absolutt verdt pengene. Jeg kjøpte meg et nytt objekt, macrolinse. Det som var med kameraet hadde en zoom på 18-55 m. Det jeg nå kjøpte har en zoo på 18-200. Awesome, jeg løp rett fra butikken, og opp til et utemuseeum her i byen. Knipset masse bilder. Åååh, lykke.

Jeg ruinerte meg ikke på objektet, jeg valgte et som jeg kunne ta meg råd til, men, og det er vel kanskje et positiv men, jeg må da klare å avstå fra å gå banans i butikken. Nå er jo det enkelre sagt enn gjort, men jeg tenker sånn: en butikktur ender som regel mellom 2-400 kr, pr dag.  Mesteparten av det spiser og spyr jeg, men noe er andre ting også. Så, om jeg klarer å være å bruke penger til overspising i x-antall dager, så har jeg spart inn de pengene som jeg brukte på objektet i dag. Altså, hadde jeg ikke kjøpt det objektet, så hadde de pengene gått med til overspising og oppkast. Skal jeg samtidig bruke så mye penger på overspising og oppkast, så blir det sjukt mye penger. Det kan jeg bare ikke. Jeg tenker jo inni hodet mitt at det skal gå greit, å ikke skulle bruke så mye penger på mat som ender i dass et par timer senere, men jeg har jo erfart hvor vanskelig det er når jeg står i det. Jeg har jo mat, jeg skal jo fint klar meg, sånn egentlig.

Det har vært mye bulimi i det siste. Det har bare blitt verre og verre. Det har eskalert skikkelig igjen. Jeg er sår i halsen, det rasper i halsen, stemmen er hes. Det er spesielt ille når jeg våkner, i halsen altså, da må jeg hoste og kremte for å i det hele tatt sjekke om det er igjen noe av stemmen. Det har så langt, vært verst i dag, jeg har hørtes ut som en skjære hver gang jeg har pratet med noen, og jeg har lurt på om de lurer på om jeg har en sånn ru stemme til vanlig. Men det har jeg altså ikke. Den er bare helt herpa, etter mye oppkast, brekninger. Og jeg tenker: i morgen kan jeg rett og slett bare ikke kaste opp, for jeg orker virkelig ikke miste stemmen (og det som verre er). Så kommer neste dag…same old shit. Det var sårt i går, og verre i dag, likevel kaster jeg opp. Not good. Jeg ønsker, og trenger en pause, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å hente meg inn igjen, nå som det har sklidd så mye ut. Jeg har verktøyene, det vet jeg, det er bare så vanvittig vanskelig å klare å bruke dem år mer eller indre har sklidd helt ut igjen.

Jeg tør ikke si at dette skal gå som fot i hose, jeg får bare ta en dag av gangen, og se hvordan det går. Jeg prøver jo å gjøre ting som distraherer meg, som i det minste utsetter tiden jeg får til rådighet til overspising og oppkast. Likevel smeller det ut på kvelden. Hver kveld. Nå husker jeg faktisk ike sist jeg var oppkastfri. 3 uker? Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er ikke bedre at jeg ikke har så fordømt mye å gjøre for å få tiden til å gå. Når jeg gjør de samme tingene om og om igjen, daglig, så blir det fort kjedelig, og det gjør det jo bare enda vanskeligere. Men men, jeg skal hvertfall prøve å bruke minst mulig penger, skjønt regningene må jo betales da.

 

 

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, og jeg får spørsmålet om hvordan jeg har det, hvordan det har gått siden sist. Jeg får vel fortelle om det positive som har skjedd siden sist, for det har jo vært noe av det.

About these ads

33 thoughts on “Not so good.

  1. 3 skritt fram og 2 tilbake er vel ganske normalt i perioder ..
    I know all about it u know *

    Og du, et skuup å kjøpe ny linse!
    Nydelige bilder igjen <3
    Goklæm fra Trøndelag *

  2. Jeg kjenner meg selv igjen.. voldsomt igjen, faktisk..
    Restriksjoner i spiseveiene – mindre mat, mer trening. En klapp skal jeg ha på skulderen for jeg kan telle på 1-2 hender hvor mange ganger jeg har kastet opp siden januar. JANUAR. Men likevel – oppkasten betyr ikke så mye så lenge den andre spiseforstyrrede siden av meg sitter i gang. Enten eller. Det blir som å velge mellom to forskjellige typer dødsdom. Men som du sier, så er det fremdeles lysglimt. Ting i hverdagen som hindrer at absolutt alt går til helvete. Ting som holder igjen sykdom til en viss grad… For alt i verden; ta vare på de små tingene. Det er ofte de som utgjør den store forskjellen.
    Gode klemmer til deg, Laila.
    Det viktigste er at vi fortsetter å kjempe. Vi skal jo klare dette!

    • Ikke sant, er det ikke den ene delen, så er det den andre…aldri fred å få..Men ja, vi får hvertfall ta vare på lysglimtene :) <3

  3. Samme her, gitt. Jeg har spist og spydd en del i det siste, til tross for all verdens motivasjon til å la være. 200-500 kr per dag blir svindyrt, og jeg vil ikke være blakk. Nå er jeg nesten blakk, faen. I dag ble det overspising av hirsegrøt, for det var bare det jeg hadde som ikke var safe-mat. Men hey, jeg klarte i hvert fall å IKKE dra på butikken! Nå gjenstår det bare å finne fram motivasjonslista hver gang trangen dukker opp…
    Tilbake til innlegget ditt, jeg er imponert over hvor reflektert du er. Hver gang jeg er innom. Jeg tenker en del på deg, og krysser alt jeg har for at i morgen blir en mye bedre dag for deg <3

  4. Trist å høre det går så dårlig.. :( GLad du har noe positivt innimellom alt det vonde hvertfall. Lykke til hos behandleren din. <3

  5. Leit å lese at det ikke går så bra :( Disse bølgedalene som prosessen fører med seg kan være ganske så energitappende og demotiverende. Håper ting snur for deg snart.
    <3 <3

  6. Kan du spørre behandleren din om du kan få et stabiliseringsopphold på dps elns? Kanskje et slikt opphold kan stagnere den negative utviklingen du har nå.

    • Det er KUN ved behov. Jeg klarer meg jo, så det er i grunnen ikke et alternativ en gang..Jeg jobber jo, jeg trener, jeg får dagene til å gå. Det er ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling og ikke klarer å gjøre en dritt.

  7. Hei Laila, synd at du har det så vanskelig for tiden. Jeg ville bare si at jeg elsker den rampete anderumpa som stikker opp mellom blomstene på bildene dine. Hvis jeg skal dømme etter din tradisjon med morsomme og småfrekke kommentarer til søkeord så bor det en ramp i deg og. Kanskje du trenger litt mer action… Jeg ville også si ifra om at jeg har sendt lenke til blogginnlegget ditt om hva som trengs etter utskrivelse både til Modum Bad og til idebanken ved Oslo universitetssykehus og til mange psykologer. Selv om hes blir din stemme hørt.

    • Jeg? Ramp? Nå må du slutte å tulle, haha ;) (Jeg har forresten skrevet et eget innlegg om en rampestrek, «Jeg var en ramp»)
      Tusen takk for at du videreformidler innleggene. Kjentes et aldri så lite sug i magen da jeg leste at du også har sendt det til Modum, haha. Men jeg vet jo at noen av behandlerne der har lest/ leser bloggen min da…men ja..Får se om budkspaet når gjennom hos noen da :)

      • Ble jeg litt for overivrig med videreformidlingen nå? Det er jo Modum Bad som vil kunne dra aller best nytte av tilbakemeldingene og forslagene som kom opp på bloggen din, men jeg ser jo at det krever litt is i magen fra din side at informasjonen når akkurat dem direkte. For sikkerhets skyld skal jeg lage meg en regel for framtiden i lignende tilfeller: spør først.

      • Haha, neida, det går så bra så ;) Flere der som har lest bloggen, og jeg skriver jo kun positivt om stedet. Dette er jo bare en liten pekepinne på en liten forbedring som kan gjøres :)

  8. vondt at du har det så vanskelig nå!! Jeg håper så inderlig at du greier å si noe om dette til behandleren din, viktig å være ærlig for at hun kan hjelpe deg på best mulig måte.
    Du skal komme deg gjennom dette og frem igjen,men skjønner så utrolig godt at det er vanskelig akkurat nå.
    Prøv å ta så godt vare på deg selv som mulig!!

    mange gode tanker og klemmer <3 <3

  9. Huff, det høres leit ut. :( Men livet går jo opp og ned. Håper du kan snakke med behandleren om det og at hun kan hjelpe deg.
    Masse klemmer <3

  10. Får så lyst å si BÆSJ altså! Behandlere som virker er gull verdt, de sløve går det seinere i svingen med…. Syns nå forslaget til Linn hørtes godt ut jeg, et stabiliseringsopphold på dps, du klarer deg ja men har du ikke behov likevel? Det er fint hvis man klarer å be om hjelp før man havner i forsterstilling! Et slikt opphold kan jo åpne andre dører også, men det er jo litt avhengig hvem man dumper borti, har jeg inntrykk av. Du virker ressurssterk, men det er jo synd at du skal gå sånn og slite på egen hånd når det finnes hjelp.

    • Jeg føler ikke behov for det nei. Jeg bor dessuten bare et steinkast unna dps’n her. Jeg ser ned dit, så jeg vet jo hvor de er liksom…men jeg har hatt det myyye verre enn nå tidligere, og jeg klarte meg da også. Så jah..

      • Skjønner. Heldigvis er i alle fall ingen ting statisk (i alle fall ikke negative tilstander, liker jeg å tro :)) og kanskje den frustrasjonen det virker som du føler for tiden på sikt kan bli drivkraft til en mer positive hendelser (som kan hjelpe deg videre). Jeg håper det :)

  11. Du har det tøft jenta mi, kan være derfor er bulimien verre. Kansje fordi du jobber med traumene?? Jeg var på tivoli-turer hele den perioden jeg jobbet mest med mine traumer. Med latter-tårer-sinne-varm-kald-blid-dritsur-go-svimmel-dårlig- vil være i fred, Rart jeg ikke har blitt sparket ut. Oppførte meg som en drittkjerring mot de nærmeste. Ser det nå når jeg har det bedre. Men som psykologen sa, det er et godt tegn at det svinger. Da går det fremover. Ja fra å være en følelsesløs zombi, som er likegyldig er det det. Tøft er det. Men med tiden kommer en gjennom den væste stormen. Et steg i gangen. Vet ikke om du fikk noe ut av dette. føler jeg babler nå…..
    Masse klemmer

    Ps! Stilig stjertebilde :) Det er så gøy når de gjør det der..komisk lixm:)

    • Vel, jeg jobber jo ikke med traumet, det turer og går som det alltid har gjort…kanskje det er problemet? Jeg skyver fortsatt traumetankene vekk..Og jada, skjønner hva du babler om, haha <3

  12. Det er så godt, men så vondt å lese at du har det sånn nå.
    Godt fordi du klarer i det minste å være ærlig og innse at du den siste tiden ikke akkurat har vært så snill med deg selv (oppkast). Godt fordi jeg personlig kjenner meg igjen, Egoistisk tanke, men så sant, så sant…
    Men det er også vondt å lese at det ikke er så mange oppkastfrie dager akkurat nå.. Vondt å vite at du har det som meg nå. Og vondt å kjenne på den personlige gjenkjennelsen av det du skriver «Likevel smeller det ut på kvelden. Hver kveld. Nå husker jeg faktisk ikke sist jeg var oppkastfri. 3 uker? Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er ikke bedre at jeg ikke har så fordømt mye å gjøre for å få tiden til å gå. Når jeg gjør de samme tingene om og om igjen, daglig, så blir det fort kjedelig, og det gjør det jo bare enda vanskeligere. »
    Vit at du er ikke alene vennen; vit at jeg fortsatt har stor tro på DEG!!!
    …og 3 uker fra eller til spiller vel ingen stor rolle i det store og det hele :) :) <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s