Det er så lett å glemme.

Når jeg har dårlig periode, sånn som nå, så glemmer jeg veldig fort alt jeg har klart å oppnå. Da ser jeg bare på «her og nå» situasjon. Det jeg klarte  for 1 måned siden teller ikke lengre. Det jeg klarte å oppnå fra oktober til januar, det var den gang, ikke nå.  Jeg klarte det da, men ikke nå, ergo teller det heller ikke nå. Det er akkurat som at det ikke betyr noe, for nå er jeg nærmer null enn enn hundre. Nærmere bunnen igjen. Jaha, det jeg gjorde var sikkert bra, men se på meg nå, jeg har gått baklengs siden mai. Jeg vet jo, innerst inne, langt der inne i hjerterota, at jeg gjorde en stor jobb på Modum. Jeg jobbet hardt, og kom meg framover.

Når jeg klarer å nå noen av målene mine, uansett hvor små de er, så er det positivt, men det er så lett å glemme, fordi jeg ikke synes det er så stort likevel. Det burde vært en selvfølge å ikke gå bananas i butikken, det burde være en smal sak å klare å spise en fordømt måltid. Det burde være naturlig å latt være å stappe hodet i dass. Tidligere følte jeg mestring, nå blir jeg irritert. Javel, hva så om jeg klarte å spise to måltid i går, dagen i dag er et helvete anyway. Jeje, whatever. Og så glemmer jeg det jeg faktisk klarer å føle mestring over. Jeg har glemt det neste dag, da jeg ikke klarer å mestre. Hva spiller det da for rolle hva jeg klarte i går, når jeg ikke klarer det i dag?

Når noen påpekter det, eller minner meg på det, så kan jeg klare å snu meg, og se tilbake, og kanskje, se at jeg har mestret noe. Det blir mer synlig, og mer betydelig, for meg når andre også ser at jeg mestrer noe. Ikke at det betyr mest at andre skal se det, men det kan være med på å forsterke min opplevelse av det. At andre også ser at jeg mestrer. At jeg kun mestrer overfor meg selv betyr jo selvsagt mest, men jeg er flink til å slå ned på meg selv, og småliggjøre det jeg har fått til. Lar det nærmest bli ubetydelig og uten verdi og mening.

Innimellom så kan jeg gjøre noe som i utgangspunktet kan virke vanskelig eller skummelt. Når jeg da først tar sats, så kan jeg kjenne litt på en tilfredshets, fordi jeg faktisk gjorde det, fikk det gjennomført eller hvertfall tatt det første steget. Når det første er gjort, og det går noen dager, så sitter jeg ofte igjen med en tanken om at «Jaja, du gjorde det, nå er det hvertfall gjort. Ferdig med det». Da kan jeg til og med spøke med hvordan jeg satt og vurderte på om jeg skulle trykke «send» eller ei, når det kom til å få sendt avgårde mailen om traumet. Og jeg skulle klare å si B når jeg hadde sagt A. Eller jeg kan le når jeg ser tilbake på ting jeg har gjennomført, som virket så uoverkommerlige der og da, men som nå i etterkant virker latterlig små.

For noen uker siden skrev jeg at jeg tok sats og kastet meg ut i et par ting. Og jeg ble svevende, og visste ikke hvordan landingen ville bli. Jeg svsver fortsatt i uvisse i det ene hoppet, det andre nærmer jeg meg landingen, og den ser ut til å skulle gå bra. Det trengs noen små justeringer, så håper jeg at landingen blir stødig. Jeg fikk en mail for et par dager siden, et svar på en mail jeg sendte. Og så ble det satt opp en avtale. Den avtalen var i dag. Jeg gruet meg mest, men gledet meg litt også, men mest for å få det unnagjort egentlig, så slapp jeg å gå og grue meg mer.  Nå i etterkant ser jeg jo selvsagt at jeg ikke hadde trengt å grue meg, men sånn er det jo som regel alltid når man skal noe som er litt ukjent.

Noe av det første han sa til meg var «Du er nå tøff da Laila. Det synes jeg» Og jeg bare…eeh..ja, jeg var kanskje det? Jeg hadde glemt det, at jeg en gang faktisk syntes jeg var litt tøff selv også, som faktisk fikk satt i gang dette. Jeg forventet ikke å høre akkurat det, men han kjenner jo til en del av historien min, og jeg fikk inntrykk av at han er en menneskekjenner. Som vet at enkelte ting kan være vanskelig for noen, selv om det er den naturligste ting i verden for andre. Akkurat de ordene gjorde noe med meg, selv om det kun var noe få ord. Han så meg på en måte, eller, han klarte å se det litt fra min side. Og han minnet meg på at jeg faktisk var litt tøff, sånn egentlig. Jeg hadde helt glemt det.

About these ads

25 thoughts on “Det er så lett å glemme.

  1. Kjenner meg igjen i den tankegangen du beskriver her. Er en kunst å klare å snu på den. Tenke anerledes enn hva man automatisk har gjort i evigheter. Er godt vi har andre rundt oss som kan guide oss på rett sti når vi mister evnen til å se hva vi faktisk klarer. Stå på! <3

  2. Dette er et veldig viktig innlegg: både for din del og min del. Fordi det er jo dessverre slik at vi ofte tenker hva vi «burde» gjøre, kontra å fokusere på det vi klarer og har klart å gjøre.
    Derfor er jeg så glad for at du også tenker på dette nå for tiden. For husk at du faktisk har tatt mange viktige og STORE steg det siste året. Vet ikke hvor mange ganger jeg må minne deg på det ;) Akkurat nå skulle jeg ønske at avstanden mellom oss ikke var mer enn en sykkeltur. Fordi da skulle jeg ha banket det inn i den vakre røde skolten din…høhø ;)
    Uansett, tilbake til innlegget. Du MÅ huske å sette deg delmål underveis, samt å huske det du klarte å gjennomføre «den siste uken». Selv om det ikke var akkurat de beste resultatene som du så for deg, så klarte du garantert mer enn du klarte for mindre enn et år siden, ikke sant??
    En gang til, fokuser på det du klarer, det du ikke klarer kommer du til å klare senere. Ting tar tid!! Vil du at jeg skal fortelle deg det en gang til, eller skjønner du litt av poenget mitt nå?? (jeg vet at du IKKE er dum!) <3

  3. Jeg klarer ikke å sette meg inn i hvordan det er å ha bulimi, men jeg forstår at det må være tøft, og du klarer å se mye positivt i alt det mørke. Jeg syns du er tøff <3

  4. …og uansett hva du klarer eller ikke så har du like stor verdi :) Hilsen ei som prøver å minne seg selv på det samme.

  5. Jeg vil å henge meg på å fortelle deg at du er tøffere enn toget <3<3 kjenner meg veldig igjen i det å se på hva jeg ikke får til eller ikke har fått til enn hva jeg har klart, spesielt i dårlig perioder/dager.. <3<3<3

  6. «Det er fort gjort å glemme, ja det er fort gjort det» *synge*

    Jeg glemmer ikke at du er tøff selv om du glemmer det :) Tror det er mange som husker det for deg <3 *klem*

  7. Svar: Ja, det gjelder bare å utfordre angsten slik at jeg en dag vinner over den!! Og kjøpesentre er jo absolutt en trigger i seg selv ;)
    Og du, jeg klarte jo å treffe deg midt utenfor Stortinget den dagen. Det hadde jeg nesten glemt…Bare det var jo en bragd i seg selv! OG i den forbindelse må jeg jo si at jeg håper det ikke er så altfor lenge til vi sees igjen <3
    Ja, det er faktisk litt enklere enn jeg hadde trodd. MEN fortsatt er det en sakte "ta-masken-av-prosess". Uansett så er det et viktig skritt i riktig retning!!
    *tabu – blåse bort* <3 deg også vennen

    • Ja, du har truffet meg på kjøpesenter, på stortinget og ikke minst på kokkoheimen. Når du først tar steget, så går det jo som regel veldig bra :D
      Bare vent, en dag er masken borte, og du kan senke skuldrene litt, for det er ganske anstrengende å hele tiden skulle ha den masken på..
      <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s