Hva med tiden etter en utskrivelse?

Jeg fikk et spørsmål fra psykolog Eva i det forrige innlegget mitt «Jeg vet ikke«. Jeg skriver her om motivasjon som har blitt kraftig redusert, om hvor mye ting faktisk sklir ut for tiden. Eva legger igjen denne kommentaren:

«Det er mange som opplever at det er vanskelig i tiden etter at de har blitt utskrevet fra behandlingsopphold. Det er ganske drastiske livsstilsendringer man går igjennom. Overgangene kunne sikkert ha vært gjort på en bedre måte. Kunne du tenke deg å komme med noen forslag til forandringer og kanskje få bloggleserne til å gjøre det samme?»

Nå kan jeg bare svare for meg selv her, og om andre har lyst til å dele sine meninger, så skriv gjerne et innlegg om det, eller legg igjen svar i innlegget her.

Jeg vet ikke helt om jeg skal si at jeg er heldig eller uheldig med tanke på at jeg kun har hatt en innleggelse for min spiseforstyrrelse. Jeg er heldig på den måten at jeg tok initiativet til å søke, og fikk plass, men kanskje burde jeg ha hatt innleggelse tidligere, eventuelt flere. Jeg vet ikke, det kommer jo litt an på hvordan man ser det. Jeg har hele veien, i alle år, holdt på at det ikke er så nøye med meg, for jeg har jo klart meg. Jeg har jobbet hele veien, jeg har tatt en utdannelse, jeg har klart meg sosialt, jeg har hatt forhold. Jeg har aldri vært så undervektig at det har stått om liv, kollapset eller hatt store fysisk skader av sykdommen. Om jeg har vært til skade for meg selv? Jo, ja, på en måte, jeg har jo hatt mine destruktive perioder, og det å overspise og kaste opp, sulte meg, overtrene osv, er jo destruktivt i  seg selv. Det kunne ha gått galt med meg også, det er noe man aldri har garanti for, uansett hvor oppegående man føler seg, til tross for sykdom. Noen mener kanskje at jeg kunne hatt flere innleggelser, og at jeg på den måten er «uheldig», som ikke har hatt det. Jeg velger å si at jeg har vært heldig som hvertfall har fått den ene muligheten.

Mange er nok enig med meg når jeg sier at en innleggelse er beintøff. Hvor mye jobb som kreves av en selv, hvor hardt man må stå på, hvor vanskelig det er, hvor tøft det er, for en kamp det er. Mange har ulike erfaringer fra de ulike instansene, det jobbes ulikt på de forskjellige plassene, selv om mye også er likt. Jeg har lest og hørt manges erfaringer og opplevelser fra de ulike plassene. Noen kan oppleve det positivt på en plass, mens en annen opplever det positivt fra samme plass. Noen trenger mer oppfølging enn andre, noen trenger en slik behandling, andre trenger en sånn. Vi er ulike, vi har ulike behov, vi er i ulike stadier i sykdommen.

Jeg er veldig fornøyd med innleggelsen jeg hadde på Modum. Jeg føler meg veldig heldig som fikk plass der. Jeg ble møtt, hørt og sett for den jeg var, og mitt sykdomsbilde. Jeg var så heldig at jeg kom i en fantastisk gruppe, utrolig flotte og herlige jenter. Jeg fikk en terapeut og en primærkontakt jeg var strålende fornøyd med. (Som jeg savner veldig masse). Spis-teamet på Modum er en gjeng med fantastiske og flinke mennesker om har vid erfaring og kompetanse innen spiseforstyrrelser. De har hørt og sett det meste, de skjønner hvordan sykdommen herjer, selv om det en vi som er syke som har den fulle kompetansen på sykdommen, hvordan den virker. De har svar, de har medmenneskelighet, de har råd og tips, de har lsøninger, de har verktøy de gladelig gir oss. Modum har veldig gode resultater fra sine pasienter, noe som viser hvor godt tilbudet faktisk er der, hvor nyttig den jobben de gjør er.

Mange med meg har opplevd hvor vanskelig tiden etter en utskrivelse kan være, når man plutselig står på egne ben igjen, etter å ha hatt en trygghet rundt seg over en lengre periode. Plutselig skal man bruke det man har lært, klare å opprettholde bruken av verktøyene man har fått, kjempe mot spiseforstyrrelsen. En innleggelse med stabilisering er beintøff, men det å komme hjem og skulle klare seg selv er også beintøff. Kanskje enda tøffere, for da har man ikke noen rundt seg 24/7. På de fleste plasser man er innlagt får man muligheter til permisjon, om det er for en helg, eller en lengre periode. Det kan være frivillig, eller pålagt. På Modum anbefalte de oss til å ta perm, for å øve oss hjemme, der hvor vi skal tilbringe hverdagen. Vi hadde også en hjemmeuke midt i oppholdet, + at vi hadde juleferie. Etter de 2 første ukene kunne vi ta helgeperm. Jeg benyttet meg ikke av det, siden det var langt å reise helt til Molde for kun noen få dager. Vi måtte også dekke de reisen selv. I hjemme uken fikk vi en smakebit på hvordan det var å skulle benytte seg av det vi hadde lært, der fikk vi erfare hva som var vanskelig, og hva som gikk greit, for deretter å komme tilbake og jobbe med det som var vanskelig.

For min del ble hjemmeuken vanskelig. Men jeg fulgte kostlisten, og holdt ut. Jeg klarte å være oppkastfri hele den uken, for jeg var så redd for å ødelegge det jeg hadde jobbet for, for det var jo tross alt veiing igjen mandagen, dagen etter vi kom tilbake dit. Den strste utfordringen kom selvsagt da jeg skulle skrives ut, for da stod jeg på bar bakke, og skulle ikke tilbake før i april igjen. I begynnelsen, etter utskrivelsen, så gikk sånn noenlunde ok, jeg spiste 5-6 måltider om dagen, det gikk galt innimellom, men det gikk for det meste ok. Etter som tiden gikk, så skled det mer og mer ut, og jeg hadde tatt mange skritt tilbake. Ikke helt tilbake til null, men godt på vei.

De på Modumvet hvor vanskelig, og avgjørende tiden etter en utskrivelse er, så de anbfalte å hvertfall ha 1-2 timer i uken med behandling på hjemmebane. Hvertfall i begynnelsen. For å vedlikeholde jobben, for å fortsette jobben. Det er en avgjørende periode, og stabilitet er viktig. Nå er det jo ikke sånn at alle er like heldige og kan få så mye oppfølging av sine behandlere hjemme, det kommer jo an på kapasitet de har, muligheter de har for å gi så mye oppfølging. Jeg sa ifra til min behandler at jeg trengte minimum 1 time i uken framover, og at jeg trengte å fortsette å jobbe med målsettingene mine. Nå var det sånn at min daværende behandler ikke hadde kapasitet over lengre tid til å gi meg såpass med oppfølging. Han hadde fått en ny stilling, og jeg skulle få ny behandler. En behandler som kunne ha den muligheten til hvertfall å gi meg 1 time i uken. Legen min har jeg ikke oppfølging fra, det har jeg aldri hatt, selv om han vet hva jeg sliter med. Jeg fikk 1 time i uken, de første ukene, deretter skled det ut til å bli 1.5 uke mellom hver time. «Du klarer deg jo fint du». Vel, jeg vil vel ikke akkurat kalle det fint, men det var det jeg kunne få av timer.

Det positive fra Modum sitt opplegg av innleggelser, er at det kommer et boosteropphold 4 måneder etter utskrivelsen fra hovedoppholdet. Det for å se hvordan det går, og for å få et lite push til å komme tlbake i rett spor om det har sklidd for mye ut. En ny motivasjon. Et veldig bra opplegg, men jeg skulle ønske, og trengt, at det oppholdet var litt lengre enn 2 uker. Har det sklidd for mye ut, så rekker man ikke hente seg så veldig mye inn på så kort tid. Det burde også vært satt opp litt mer intensivt program, med kanskje enda strammere rammer. Dette var noe vi tok opp den siste dagen, da vi skulle ha en oppsummering. Hadde det vært opp til meg, så kunne vi godt ha hatt enda flere oppfølgingsopphold der, men det kommer jo inn flere grupper, så jeg skjønner jo at det ikke er en mulighet. Heldigvis er det muligheter for å søke seg inn på nye opphold om en skulle trenge det. Det er pasienter som har hatt både 2 og 3 innleggelser der. Noen trenger det, og klarer de det ikke på første forsøk, så kan de klare det på andre eller tredje.

Jeg personlig mener at det burde vært en tettere oppfølging på hjemmebane. At behandlere for den enkelte burde ha hatt et samarbeid med Modum, og de andre ulike senterene man kan legges inn på. Jeg vet at noen pasienter har behandlere som samarbeider med instansene man kan legges inn på, men ikke alle har det. Da vi hadde pårørendeuken, så kunne vi invitere våre behandlere, men det var ikke noe som kom tydelig fram av informasjonen vi  fikk på forhånd. Jeg nevnte for de på Modm at min behandler hadde sagt at det også burde være et opphold for behandlere, og det var først da jeg fikk vite at behandler kan inviteres til pårørendeuken. Min behandler skulle da på et annet arrangement, så det passet ikke. Så der kunne det kanskje ha vært opprettet en sånn mulighet fra Modum sin side. For det er jo hjemme man skal fungere, og da er det viktig at behandlere får være med å se hvordan de jobber på Modum, og de andre plassene. Men dette er altså min mening, jeg vet jo ikke om dette er en mulighet som lar seg gjøre. Men det hadde hvertfall ville ha hjulpet en god del for min del hvertfall.

Nå har jeg behandling 1 time i uken, og det har jo vært litt opphold noen uker innimellom. Dette gir ikke flyt i behandlingen i det hele tatt for min del, selv om det er min oppgave å gjøre jobben. Nå er spiseforstyrrelsen kraftig tilbake i meg, så ting har dessverre sklidd veldig ut igjen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å hente meg inn igjen. Jeg hadde kanskje trengt en innleggelse til, skjønt nå er jeg igjen der at ambivalensen sliter meg i to, og en innleggelse ikke er helt det jeg ønsker. Å måtte gå gjennom alt enda en gang ser jeg på som et rent helvete. Jeg klarer meg jo, tross alt…..Back to square.

Hva mener du?

 

About these ads

27 thoughts on “Hva med tiden etter en utskrivelse?

  1. Nikker til alt du skriver her, er så enig. Tiden etterpå krever mye, og hjelp til å klare seg hjemme er helt nødvendig. Når man er innlagt, så er man i en boble, og i den boblen er det trygt å være, det er derfor de fleste klare seg relativt bra. Tenk hvis Modum hadde vært sånn som jeg forstår at det er på Østmarka (etter å ha lest Østmarka-jentenes sf-behandlings blogginnlegg), hvor de spiseforstyrrede får være til de er klare til å skrives ut.. På Modum er de så flinke, det er et veldig godt sted å være, de gjør det «lett» å spise i en utrolig vanskelig hverdag. Bare så synd at tiden er tilmålt, og satt utifra et generelt, gjennomsnittlig erfaringsbehov.

    Hvordan skal vi så klare hver bidige dag klare å hente frem den motivasjon og de erfaring som fantastiske Modum gir oss? Jeg vet ikke, men alt vi har er at vi må bare prøve. Vi må huske, vi må tenke tilbake og vi må ta valg. Små valg, minutt for minutt, eller sekund for sekund. Og håpet må opprettholdes.
    Vi skal klare dette, Laila. ♥

    • Det var jo sånn før, at enkelte, de som trengte det, kunne bli lengre. Jeg vet om pasienter som var innlagt i 6 måneder der fra de tidligere gruppeinndelingene, da det var individual og gruppe program. Jeg tror det hadde ville fungert bedre for meg om jeg kunne blitt der en tid til…men sånn ble det nå ikke…
      One day <3

  2. Herregud, skrivefeil..
    «Hvordan skal vi så klare, hver bidige dag, å hente frem den motivasjon og de erfaringene som fantastiske Modum gir oss?»

  3. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Nå har ikke jeg vært gjennom et såtøft opphold enda, men merker likevel enorm forskjell fra å ha støtteapparat rundt seg en stor del av tiden(som jeg hadde på den gamle DPSen) til å skulle klare seg på egenhånd som jeg har vært nødt til i stor grad i det siste.

    Uansett hva som blir sagt i første omgang så blir aldri oppfølging hjemme fulgt opp skikkelig(min erfaring).

    Frykter veldig at det samme som har skjedd med deg(med dårlig oppfølging osv) vil skje med meg når jeg kommer hjem fra Modum. Skjønner ikke hvordan jeg skal være sterk nok til å takle det fallet isåfall! Gruer meg sånn ifh. til det at jeg innimellom tenker jeg ikke vil reise ned dit…
    Men kan vel ikke gjøre noe annet enn å prøve.

    Spiseforstyrrelsesenheten på Haukeland er desverre så firkantet at de vil ikke ha noenting å gjøre med meg etter at jeg sa til Modum! Oppfølging der i hjemmeperioden og etterpå hadde sikkert vært det beste.

    Det optimale tror jeg hadde vært å feks ha utslusningsleiliegheter i området(på Modum bad)hvor man kunne bo i en periode etter hovedbehandlingen for å få øvd seg litt uten å være helt på egenhånd. Om man i tilegg hadde en behandler hjemmefra som kunne engasjert seg i behandlingen på Modum(komme på pårørendehelger osv)+legge opp et opplegg sammen med de på Modum som man skal følge hjemme, så hadde jo det vært det aller beste! Eventuelt at man kunne få være litt hjemme og litt innlagt(døgn eller dag) i en periode på DPSen der man bor når man er ferdig på Modum for å få overgangen til å bli litt enklere å takle. Problemet blir jo selvfølgelig at psykiatrien sånn som den er idag er UTROLIG dårlig når det kommer til å samarbeide/gjøre noe annet enn en «standardinnleggelse».

    Må bare unnskylde litt rotete innlegg(trøtt til tusen!) men forhåpentligvis var det noenlunde leselig:P

    • Skjønte hva du mente, haha. Tror du jeg har tenkt tanke mange ganger eller? Å bo på Modum, i ett av husene der, og hatt en behandler der…hadde vært kaaanoon. Men sånn er det jo ikke da. MEN, de som bor i nærheten har jo mulighet til perm hver helg da hvertfall. Det er jo helt mongo at Haukeland har et sånt opplegg da…burde jo tross alt vært en mulighet for å skreddersydd et helthetlig program, som er til det beste for pasienten…håpløst.. Men du som vet at du skal inn i august, kan hvertfall legge opp en plan med en behandler nå f.eks….som du har en du går til fast…kan være lurt hvertfall.

  4. poenget mitt med det siste der var at DPSen sjelden går med på å følge noe annet opplegg enn sitt eget…dermed er det kanskje ikke så mye hjelp i å komme dit etter Modum…(dette kan sikkert variere, men det er min erfaring)

  5. Jeg tror ikke min mening er så viktig da jeg hatet å være innlagt og bare ville vekk derfra. Jeg fant ingen trygghet i innleggelse, bare nye traumer. Så for min del var tiden etter innleggelsen vanskelig fordi innleggelsen direkte bidro til at jeg ble verre. Men etterhvert som jeg fikk innleggelsen på avstand kom jeg meg tilbake på nivået jeg var på da jeg først ble innlagt, som føltes som himmelen i forhold. Så det eneste innleggelsen gjorde for meg var å lære meg at det ikke funker for meg og at jeg aldri vil tilbake igjen.

    Så ja… Tror ikke min mening teller så mye på akkurat dette området :-P

  6. Dette var (dessverre) veldig lærerikt. Det du skriver om overgangen fra Modum til hverdagen hjemme er jo så opplagt, det er helt UFATTELIG at det ikke er mer kommunikasjon mellom behandler og psykehus. Hvorfor all denne stoltheten, Helse-Norge?

    Det du skriver om pårørendeopphold og muligheten til å få inn behandleren, hvordan vil dette fungere da? Behandleren vil jo tape inntekt? (knallgod ide forresten, å få behandleren dit).

    Jeg håper virkelig at du finner motivasjon igjen, nå er du i noe depressive «Gråland», er du ikke? Ville i hvert fall vært veldig forståelig, med tanke på alt som har hendt det siste halvåret. Kanskje ser du annerledes på det om du kommer deg ut fra Grålandet.

    *klem*

    • Som pårørende, så ville også en behandler fått sykemelding de dagene et sånt opphold pågår.
      Ja, denne gråsonene er vel nærmere svart enn hvit nå…men men, en dag må det da vel lysne :)
      <3

  7. Det er ikke spiseforstyrrelse jeg har vært innlagt for, men jeg håper det er greit at jeg svarer likevel.

    Det jeg synes har vært vanskelig, er at det ikke finnes noe veldig godt tilbud «på utsiden» når man er så dårlig at man trenger innleggelse med jevne mellomrom. Det blir veldig stor forskjell mellom mye oppfølging under innleggelse, og omtrent ingenting etter utskrivelse (en time eller to i uka med behandler/psykiatritjeneste etc synes jeg er lite). Man er på en måte for frisk til å være innlagt men for syk til å være utskrevet, og faller mellom to stoler. Jeg savner mulighet for tett oppfølging etter innleggelse, for jeg tror at om man får det så er sjansen for at man trenger flere innleggelser mye, mye mindre.

    • Men nå er det jo også sånn at det er individuelt hva den enkelte pasient trenger, eller har behov for. Jeg synes 1 time i uken er for lite..men hadde jeg hatt 2 eller 3, så hadde jeg følt meg trygg, og heldig. Noen er så heldig, men ser det ikke. Noen klager uansett, noen er uheldig og har behandling bare 1 gange hver 14. dag osv osv…så ja, det er jo ulikt hva man trenger og får også…

      • Ja, men derfor burde det også være rom for mye oppfølging selv om man ikke er innlagt. Det virker som om det er laget et opplegg som passer for mange, og passer ikke det for deg – så sorry, men da kan vi ikke hjelpe deg. Sånn føler i alle fall jeg det. Selv om en gang i uka er det vanlige og passer for mange, så burde ikke det bety at man ikke kan få mer dersom man trenger det.

      • Det burde legges opp en individuell plan for den enkelte, noen synes det holder med en time i uken, noen trenger mer. Men det kommer jo også an på hvor mye kapasitet de har, hvor mye de kan gi.

  8. Det burde absolutt vært et «pårørende opphold» for behandleren/e som skal følge pasienten etter innleggelsen ja!!! Det trur eg også hadde hjelpt masse..

  9. Siden jeg selv ikke har vært innlagt, så er det litt vanskelig for meg å følge opp denne tråden.
    MEN jeg må si meg veldig enig i det du skriver; al det med oppfølging og mer faste rammer må være en forutsetning for videre gang etter et lengre opphold «inne» (haha, det med «inne» hørtes jo litt komisk ut da ;) Men du tar jo poenget )
    Det er nok derfor også grunnen til at jeg ikke ønsker å søke meg inn på Modum. Fordi jeg ikke kan se for meg at det man klarer å bygge opp der, er noe som jeg klarer å fortsette på her hjemme.
    Og det er nok selve hovedgrunnen til at jeg nå er på søk inn hos RASP. Da fordi jeg kan «leve i min egen hverdag», i samarbeid med flinke behandlere og tett oppfølging.
    MEN jeg er overbevist at Modum er et meget bra alternativ for mange, mange!!

    Og tusen takk for at du delte disse personlige erfaringene med meg (og andre)!
    Nattaklem vennen min <3

    • Det hadde ville fungert om behandler hadde hatt en plan sammen med behandlere på Modum..men, ikke alle behandlere involverer seg, selv om noen gjør det. Håper RASP vil være et bra tilbud for deg <3

  10. Takk Laila. Igjen fikk du til en veldig interessant debatt. Det er allerede mange gode observasjoner og forslag her. Jeg setter opp en lenke til dette blogginnlegget på http://www.dinpsykologonline.com (mitt nettsted for økt samarbeid mellom brukere og fagfolk i psykisk helsevern) under brukernes forslag til tiltak og endringer. Jeg skal gjøre mitt beste for at det blir lest av fagansvarlige på ulike behandlingssteder, så det kan tas i betraktning i utformingen av behandlingstilbudene.

    • Flott at du lenker, og så håper jeg at det kan bli hørt. Har du flere innspill, så bare kom med dem. Føler meg litt tom for ord innimellom, og da er det kjekt med spørsmål altså :)

  11. Veldig leit at du sliter sånn nå…<3
    Skulle ønske de hadde mer individuelt opplagt tilbud på Modum,og at du kunne få komme til der igjen så snart som mulig. Motivasjonen blir lurvete når du må gå alene og slite,eller du har jo behandler men det blir ikke så tett oppfølging. Jeg har ikke tro på å avslutte en behandling som fungerer før pas.er klar for det selv. Det betyr ikke at en ønsker å gå i behandling for evig,men til man er tryggere og har fått riktig hjelp. Det vil jo være til beste for både pasient og samfunnet (i tilfelle man ikke er i stand til å jobbe)
    Jeg har ikke vært innlagt selv. Men gått poliklinisk ved Spesialenhet for spiseforstyrrelser. Måtte avslutte der før jeg var klar for det,og det medførte at sykdommen tok seg opp igjen,og fikk etterhvert mer oppfølging der. Har også opplevd å gå i dagbehandling ved Dps,det var for en begrenset periode. Ting ble dratt fram fra glemselen,og så plutselig står man der uten tilbudet.Fordi sånn er reglene,det er for en periode. Det er også noe med relasjoner som knyttes,jeg tålte ikke at det plutselig tok slutt,var veldig sårbar da. Jeg begynte i en ny gruppe og hos en ny behandler. Ingen av delene fungerte. Fæl periode.
    Veldig mye i helsevesenet som kan og bør gjøres annerledes og bedre. Fint at en psykolog engasjerer seg her,Eva Jacobsen!
    God klem til deg Laila <3

    • Før høsten jeg ble innlagt, så var det sånn at pasienter kunne få forlenget oppholdet der, til de var mer stabile. Jeg synes også det er dumt at det er tidsbegrenset, men sånn er det nå bare…men, det blir vanskeligere å få det til hjemme, når en innleggelse kanskje har hjulpet en del, men ikke tilstrekkelig…
      Takk <3

  12. Kan ikke forstå annet enn at tilbudet ville vært mange ganger bedre, og mange ganger rimeligere for samfunnet, om hjemmeoppfølgingen, eller samarbeidet med «hjemmebehandler» hadde tatt over stafettpinnen etter en innleggelse, uansett årsak. Det er jo tross alt et skrikende behov etter flere «modumer». Kanskje ville behovet minsket om de som allerede har vært innlagt blitt tett fulgt opp etter utskrivelse.

    Jeg kommer til Molde til sommeren, da skal jeg gi deg motivasjon i bøtter og spann ;) Høhø
    Stå på, jeg heier på deg :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s