No way.

Tomt i hodet. Ingen nye aha-opplevelser, ingen nye refleksjoner. Stuck on the same track. Repeat, repeat, repeat. Det har gått en måned, og vi er fortsatt der at jeg forteller litt om hva jeg har gjort den siste uken, hvordan det har gått. Litt om jobb, litt om foto, litt om trening. Og traumet. Mye av de samme spørsmålene som stilles om og om igjen, bare på litt ulike måter. Jeg forteller og forteller. Vi er fortsatt på «bli kjent med Laila» stadiet. En måned har gått, og jeg er på samme plass, ikke fått jobbet noe med det essensielle, stort sett bare fortalt. I grove trekk, svart på det jeg har blitt spurt om. Før kunne jeg se fram til timene, nå gjør jeg ikke akkurat det. Jeg får ikke så mye ut av dem ennå. Og snart er det vel ferie også. Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei.

Tikk, takk, tikk, takk. Tiden går, og ting er som før. Nesten, foruten den lille detaljen at jeg har fortalt om noe jeg lovet meg selv å aldri fortelle. Den eneste forskjellen er at noen vet. Hjelper det meg? Ikke nevneverdig. Men men, gjort er gjort, jeg kan ikke ta tilbake ordene nå, nå er det skrevet, og nå er de sagt. Ord kan ikke tas tilbake. Jeg skulle nesten ønske at det gikk an, for jeg føler ikke at det har utgjort noe i positiv retning. Nå er det bare flere som kjenner til skammen. Like før timen med psykologen min i dag, så sa hun: «Så du ønsker å få ryddet op i historien, og plassere den i en skuff, ikke sant?» Er det ikke innlysende tenkte jeg. «Jeg vil helst slette det fra hukommelsen» sa jeg. Selv om jeg vet at det ikke går. Tig går opp og ned, mye ned. Noen dager bedre enn andre. Ikke bra, men bedre. Sånn er det for alle, livet er en berg- og dalbane. Livet, hverdagen, blir til det man gjør det til. Det blir bare så forferdelig vanskelig når jeg gjør alt på egenhånd, dag inn og dag ut. Jeg liker å trene, jeg trener. Jeg liker å sykle, jeg sykler. Jeg liker å lese, jeg leser. Jeg liker å ta bilder, jeg tar bilder. Men alltid alene.

Jeg fungerer bra på jobb, mindre bra hjemme. Jeg fungerer bra de gangen jeg er sosial, mindre bra alene. Det er to ulike verdener. Jeg fungerer i begge, men på ulik måte. I helgen får jeg forhåpentligvis en dag i den fine og gode verdenen. Om det blir fint vær. En dagstur til Trollstigen og Geiranger. Fin utsikt, my vakker natur, fine bildermuligheter, og godt selskap. Ut fra leiligheten, plassere øynene på andre ting enn tv’n, pc’n og de fire veggene. Vekk fra Molde, vekk fra de plassene jeg har vært tusen ganger før. Til noe fint og urørt. Jeg har aldri vært i Geiranger før, men har ønsket å dra dit, fordi det er så fint der. Jeg ønsker meg fint vær, for jeg vil så gjerne se utsikten, få med meg naturen, de vakre omgivelsene. Løfte hodet fra porselenskålen, ta steget ut døra, og nyte det naturen har skapt. Jeg vil fange det i bilder.

About these ads

26 thoughts on “No way.

  1. Så trist at du føler du har stagnert.. dog jeg vet hvordan det er. Kan jeg spørre hva du jobber med, kun av pur nysgjerrighet, hehe :P

    Anyway, jeg tror det var riktig av deg å fortelle om traumet. Jeg gikk også igjen en traumatisk opplevelse, og selvom folk visste om det (var litt sånn vold og aviser og politi inni bildet), så snakket jeg ikke om hvordan jeg følte om det. Men når jeg først åpnet opp, så gjorde det vondt. Men etterhvert som det ble snakket om, så fikk jeg det mye bedre. Å være alene med en vond følelse kan gjøre de fleste litt destruktive. For meg var det et gjennombrudd når jeg først brøt sammen hos psykologen og gråt som om jeg ble banket igjen der og da. Bare det å la noen andre se min smerte, en smerte jeg hadde undertrykket så lenge, blåst bort, latt som ikke var der, det hjalp. For da var den plutselig ekte, og jeg følte endelig jeg hadde lov til å føle alle de tingene jeg følte. Og det var så godt å ikke være den eneste i verden som visste at jeg hadde vondt lenger.

    Nå vet jo ikke jeg helt hva traumet ditt er, om det er noe som i det hele tatt kan sammenlignes, men jeg tror uansett det er viktig å kunne tørre å føle det foran noen. Å endelig ikke være alene i et mørkt hull med alt det vonde. Bare at noen så meg hjalp på en rar måte..

    • Jeg forteller ikke hvor jeg jobber. Ikke nå :)
      Jeg har ikke brutt sammen foran noen, det går greit å fortelle det, sånn uten å bryte sammen mener jeg. Følt for å grine noen ganger, men jeg slipper det ikke løs. Bra det har hjulpet for deg å fortelle det vakre lille du <3

  2. Vet ikke hvordan det er der du bor, men hvor jeg bor (større by) er det svært mangelfull traumekompetanse på lokalt dps. Kan være greit å vite (jeg skulle i alle fall ønsket å få vite det mye tidligere enn jeg fikk) slik at man ikke har for store forhåpninger om en sånn type behandling eller evt. søker den et annet sted (privat). Ønsker deg alt godt.

  3. Vi kan jobbe med traumer på veldig mange måter. Å snakke om det som har skjedd er bare en liten del av arbeidet. En veldig viktig del er også å jobbe med å skape gode og trygge relasjoner som kan bøte på noe av skaden som har skjedd. Jeg har skrevet litt om det på bloggen min http://dinpsykologonline.wordpress.com/2012/05/25/blir-man-odelagt-av-traumer/. Ensomhet er ubehagelig for alle, men ekstra skadelig for alle som har vært traumatisert eller har det vanskelig psykisk av andre grunner. Psykologer kan være gode støttespillere i arbeidet med å skape et bedre sosialt nettverk. Vet psykologen din hvor ensom du føler deg?

    • Tingen er den at vi liksom ikke har kommet i gang føler jeg..at det bare har vært prat, utspørring. At jeg fortsatt står der jeg har stått i noen måneder nå. Men det går seg sikkert til. Jeg har fortalt om ensomheten ja.

  4. Får ikke svart under samme svaret, men det var mystisk, står at den er beskyttet med passord :) Jaja, du får hilse fra meg om du får tak i passordet, liker det ikke..

  5. Vi gjør ikke stort annet enn å prate psykologen min og jeg heller, men jeg kjenner at jeg kan prate om alt med henne og at det hjelper å snakke om det. Om du fortsatt har smerter om traumet dit så hjelper det å sette ord på det, og hun som er psykolog har sikkert erfaring med det. Tenk gjennom før timen hva du vil ha hjelp til fra henne, slik at dere får snakket om ting du vil snakke om og ikke bare «ting og tang».
    Klem <3

  6. Godt du får kommet deg bort litt i helgen:-) Mange vakre stedet på Vestlandet,og Geiranger er nydelig. Har bare sett det på bilder da. Positive opplevelser og små/store gleder er det mye hjelp i <3 Du klarer å ta inn gode ting selv om det er så mye som ikke er bra nå? Det å være for mye alene hjelper ikke nei,kjenner til det.
    Gode tanker <3<3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s