Jeg hoppet igjen..

Jeg tok sats, og hoppet. Først en gang, med en landing som endte i fall. Nå har jeg tatt sats og hoppet igjen. Hele to ganger. Hvordan landingen blir, gjenstår å se. Det vil si at jeg nå stå og svever i luften. Man kan jo aldri være sikker på hvordan en landing blir, når man hopper. Det gjelder å ha stødig kurs, ha troen på at det skal gå bra, men det vil alltid være ytre faktorer som påvirke utfallet. Noen man ikke alltid kan gjøre noe med, for innimellom er man faktisk avhengig av andre for at landingen skal gå bra. Innimellom trenger man altså hjelp og veilledning. Støtte og motivasjon, spørsmål og svar. Altså, flere faktorer kan påvirke et utfall. Når man hopper, så håper man jo selvsagt at landingen skal gå bra, helst knirkekritt, men nå er det jo sånn at ikke alle landinger er knirkefrie, men atman likevel lander, og holder seg oppe. Unngår fall. Hopper man ikke, så får man heller aldri vite utfallet. Og så har vi uttrykket «Det er bedre å hoppe i det, enn å krype i det». Har måtte gjort det noen ganger, og uansett utfall, så er jeg her ennå. Like hel, verden gikk ikke under, jeg dævva ikke, jeg har gått på en smell, men har reist meg igjen. Børstet støvet av henden og kommet meg videre.

Det er ikke alltid like enkelt å hoppe, noen ganger virker landingsplassen veldig langt vekk, og avsatsen for stor. Skremmende, skummelt, frykt, angst. Andre ganger virker ikke hoppbakken like skummel, den virker overkommelig, og skulle en falle, så vil ikke skadene bli så store. Det er helst i den minste bakken man bør begynne, sånn for ikke å gape over for mye på en gang. Man tar ikke sitt første hopp i hoppbakken i Vikersund, som er verdens største skiflyvningsbakke, da begynner man heller med å lage et bittelite hopp på plenen bak huset. Da bør selvsagt den plene helle nedover, og det bør gjerne være på vinterstid. Man kan eventuelt hoppe høyde, hvor listen ligger på et nivå som kan være overkommelig. Ikke to meter.

Hva som er skummelt, er selvsagt individuelt. Noen kan synes at lav høyde er skummelt i seg selv, mens andre er litt tøffere og legger lista litt høyere og bryr seg ikke om en skulle falle litt hardt. Noen liker høyden litt bedre enn andre. Noen synes det er spennende selv om det er bratt, og langt ned til landingsfeltet. Vi er ulike. Noen er mer redd for utfallet enn andre, noen tåler avvisning og nederlag bedre enn andre. Vi er ulike. Noen takler et «Nei» bedre enn andre. Vi er ulike. En sats som for noen kan virke som småhopp, kan for andre virke som store hopp, på lik linje som at dørstokkmila for noen er gigantiske å komme over, mens for andre er den helt flat og uproblematisk å overstige. Igjen, vi er ulike.

Jeg. Jeg kan være dårlig på å takle et nei, jeg kan være redd for å satse, jeg kan være redd for å hoppe. Det kommer faktisk an på dagsformen, hvordan humøret er, hvordan motivasjonen er, om jeg kjenner på håpløsheten, eller troen. Om jeg føler meg tøff eller feig. Om jeg føler at jeg fortjener det, eller ei. Om jeg føler at det er verdt det, eller ei. Jeg har før tatt sats og hoppet, selv om jeg var sikker på at jeg ikke kom til å overleve det, at jeg skulle komme meg gjennom det. Jeg fortalte om min spiseforstyrrelse. Jeg fikk ulike reaksjoner, men mest positive. Jeg tok kontakt for å komme meg i behandling. Jeg var livredd for å ikke bli tatt på alvor, at jeg ikke skulle være syk nok. Jeg ble trodd, og jeg fikk hjelp fort. Jeg var ambivalent, ville ikke ha hjelp, ville ha hjelp. Jeg valgte å få hjelp. Jeg valgte å søke meg til Modum, selv om en stor del av meg ikke ville, selv om en del av meg angret på det valget, selv om jeg var livredd. Jeg fikk plass, jeg presset meg selv til bristepunktet daglig, men jeg hoppet, og selv om landingen var meget utsø, så landet jeg. Og overlevde.

Jeg tok sats, og hoppet. Etter 15 år fortalte jeg noen som jeg hadde lovet meg selv å aldri fortelle til noen. Aldri skulle det komme fram i lyset. Skammen, og skyldfølelsen var for stor. De er fortsatt store, men nå har jeg åpnet opp for det. Det var vanvittig skummelt å skulle la noen andre få ta del i den hemmeligheten. Jeg brukte 4 måneder fra jeg først begynte å tenke tanken på å kanskje fortelle det, til jeg faktisk gjorde det. Det var tøft, og det var vanskelig. Men tilbakemeldingene jeg fikk gjorde at landingen ble noenlunde stødig. Nå har jeg delt historien med flere, nå skal jeg begynne å jobbe med det. Jeg står litt stødigere i forhold til dette nå. Det var kanskje det vanskeligste hoppet jeg har tatt så langt. Men det å be om hjelp i utgangspunktet, og å søke seg til Modum, var også to store hopp for meg. De har alle vært de største hoppene jeg har tatt, fram til de ble tatt.

Jeg er ikke ferdig med å leve ennå, jeg har forhåpentligvis mange år foran meg ennå, og det vil helt sikkert dukke opp flere vanskelige hopp, men en ting er hvertfall sikkert, at de valgene, eller hoppene, man tar hvor utfallet går på psyken, er de aller vanskeligste å ta. Da vil så mye annet virke som bagateller i forhold. Likevel kan det være store hopp som kan virke skumle å sette utfor, eller overkomme om du vil. Bare tenk på at enkelte mennesker synes det er vanskelig å bevege seg utenfor døren, fordi de har angst, andre har vanskelig for å ta heisen, noen har vanskelig for å ta en telefon, noen synes det er vanskelig å spise. For veldig mange er dette ting som en ikke tenker på en gang, at det er den naturligste ting i verden. Vi er ulike.

Dette ble et langt innlegg om satsing og hopping. En spasertur rundt grøten. Jeg ønsker ikke å fortelle om hoppene jeg har tatt akkurat nå. Det får gjenstå og se om jeg skriver om det senere. Jeg ville bare fortelle at jeg har tatt noen hopp i det siste, hopp som virket litt skumle å ta, men nå kom den en liten daredevil i meg, så jeg tok sats, og hoppet. Et fall, to der jeg nå står i løse luften og svever og ikke vet utfallet på. Jeg er spent på landingen. Det jeg vet for sikkert, er at fallene ikke vil bli så store at jeg blir hardt skadet. Kanskje vil jeg få noen skrubbsår, men det er noe vi alle får innimellom, det er noe jeg har fått mange ganger, uten at jeg har gått til grunne av den grunn. Jeg har da plaster i skapet.

About these ads

35 thoughts on “Jeg hoppet igjen..

  1. Tøffing ja! :) eg også hoppa for et par uker siden, og fortalte min hemmelighet til behandleren min :) inspirert av deg, bare så du veit d! <3

  2. Du jobber godt for deg selv! Deter veldig bra. Håper du lander trygt også denne gangen. Lykke til <3

  3. Et hopp ender alltid med en landing, kanskje flott, kanskje vaklete, kanskje krasjlanding. Men når en har tatt sats er det noe i det å prøve nyte friheten svevet gir, utnytte svevet til det fulleste, så lenge det varer.

    Håper hoppet gir deg det du ønsker, og når hoppet er hoppet, kanskje du har flere erfaringer å dele.

    Skulle ønske et hopp var så enkelt som et hopp noen ganger, bare hoppe, sveve og lande, men noen hopp er vanskeligere.

    • Svevet kan også gi usikkerhet…det kommer helt an på hvilket hopp det er..Noen hopp er hvertfall enklere å gjennomføre enn andre, thats for sure. <3

  4. Dine innlegg hjelper meg veldig mye for jeg sitter ofte å tar meg i å filosofere over meg selv og min situasjon når jeg leser dine innlegg, så du skriver veldig bra og jobber utrolig bra, har hjulpet meg masse :) <3 <3

    Og så må jeg bare si at du er jo råtøff, en ting at det er skummelt å hoppe uansett hvilken høyde man er redd for og hva man er redd for, men det å hoppe likevel er tøft, du er skikkelig tøffa <3 <3 <3 Håper du får en fin landing på dette hoppet <3

  5. Det er bare å hoppe i vei, for det er umulig å ikke like deg. Uaktuelt å dømme deg eller se ned på deg. Din ærlighet med ditt mot, det er noe jeg ofte tenker på og lar meg inspirere av. Hvis Laila kan, ja, da kan pokker meg jeg også!! Du er i mine øyne en nydelig person som jeg har stor respekt for. Og det tipper jeg de godt over 1000 leserne dine har også. Tenk på det a! Det er vilt mange mennesker som bryr seg om deg, akkurat for den du er. <3

    • Ikke alle hopp handler om å like meg..men tusen takk for fine ord fine Tuva. Ikke glem at du inspirer selv også da frøken ;) <3 <3 <3

  6. Spennende lesning dette. :) Det sies at dem som har begge beina på jorda står stille.
    Så er det noe du ikke gjør så er det det. Kjempetøft av deg å tørre å satse.
    Heier på deg. Masse klemmer fra Camilla

  7. Det er flott at du hopper og legger utfallet litt til side!!
    Stolt av deg vennen <3
    Jeg leser det du skriver om dagen, men er litt sløv å kommentere..hehe MEN litt latskap må man bare unne seg i hverdagen. Kanskje også fordi jeg tar endel sats om dagen og når kvelden kommer er jeg bare helt skutt ;)
    Nattaklem <3

  8. Likte innlegget veldig godt. Du er så flink til å skrive! Håper du lander greit og kommer deg på bena ganske fort. Aldri gøy å ikke vite hvordan utfallet blir. Håper du får er grei landing ;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s