Jeg tok aldri av meg brillene.

Man blir blind, jeg var blind. Jeg er det til dels ennå, men nå har jeg også stunder hvor brillene ikke er på. Jeg ser helt annerledes når jeg har brillene på, akkurat som at det er to ulike verdener jeg lever i. Jeg er ganske så blind for den andre verdenen når jeg har brillene på. Jeg klarer, innimellom, å se begge verdenene når jeg har brillene av. Min tidligere behandler sa en gang til meg at jeg måtte ta av meg brillene, fordi de blokkerer ut sannheten, den virkelige verden, sånn verden er. Han forklarte meg at jeg måtte prøve å ta dem av, ta noen skritt tilbake, og se meg selv utenfra. Jeg skjønte hva han mente, hva han ville fram til, men jeg klarte ikke se verden sånn den egentlig var da jeg tok dem av, alt ble så uklart, alt ble som skygger som danset foran øynene på meg. Jeg tok dem på igjen, og så verden sånn jeg har sett den i så mange år. Den verdene jeg kjente og trodde på. Min verden, min syke verden.

Jeg klarte aldri å se på kroppen min annet en stor og feit. Uansett om vekten gikk ned, selv om den gikk ørlite opp. Jeg så jo det samme i speilet, gjennom brillene mine. Kroppen var akkurat likedan, akkurat like stor. Jeg følte meg stor hele tiden. Selv når jeg var på min aller laveste vekt, så klarte jeg bare å se en stor kropp i speilet. Jeg visste da, og jeg vet nå, at det var forvrengte bilder, at signalene sannheten prøvde å sende meg, ikke nådde fram. Jeg følte meg veldig stor, og veldig misfornøyd med hvordan jeg så ut, selv på mine xx kg. Jeg foraktet kroppen for hvordan den så ut, fordi den ikke ble enda mindre. Da jeg ble innlagt, så skøyt vekten opp hver uke, jeg trodde aldri den skulle stoppe, jeg hylte og skrek, gråt mine bitre tårer, for jeg hatet kroppen mer og mer for hvert måltid jeg spiste.

Nå som jeg er så mange kg tyngre, så klarer jeg selvsagt å se den store forskjellen, jeg klarer nå å se at jeg kanskje ikke var så stor som jeg skulle ha det til. Når jeg nå ser på bildene på headeren min her i bloggen, så klarer jeg å se at jeg kanskje, under tvil, men likevel, var lita. Ikke spinkel, ikke tynn, men ikke stor. Som dere leser, så er de brillene fortsatt på, men jeg klarer å se gjennom filteret. Ikke alle dager, men noen. Jeg ser stor forskjell på kroppen, mellom da og nå. Og jeg får av og til lyst til å gråte når jeg ser meg i speilet, når jeg ser kroppen min nå. Jeg har så vanskelig for å akseptere det jeg ser. Det tar tid, jeg er fullstendig klar over det, jeg skulle bare ønske at det ikke tok så lang. At de brillene kunne ha vært av hele tiden. For de brillene jeg har på, de viser meg aldri konstruktivt, med de på meg, så se jeg kun alt som er «feil», i følge sykdommen.

 

About these ads

21 thoughts on “Jeg tok aldri av meg brillene.

  1. Jeg skjønner godt hva du mener med brillene. Jeg vil tro at de gradvis kommer til å slippe taket etterhvert som du blir «friskere»
    Never give up!
    Stor klem <3

  2. Det var en bra metafor det der.. og jeg skulle ønske det var like enkelt å ta slike briller av, som virkelige briller.. Tenk om det hadde vært så enkelt?! Jeg har jo briller på jeg og, selv om mine briller viser meg en annen type verden enn du gjør. Og de er like vanskelige å ta av, selv om jeg klarer å se begge verdener innimellom.
    Men en dag <3

  3. Jeg prøver å forstå hvordan det er å se gjennom brillene. Hva betydde det for deg at du så/ser stor og feit ut med brillene på? Hva gjør det så viktig for deg å se liten ut?

    • Skal prøve å få skrevet et eget innlegg om det :)Har skrev noe om det i et tidligere innlegg, men kan skrive litt mer om det :)

  4. Utrolig bra innlegg, traff skikkelig.. Har ikke sett på det slik før, men fikk en ny måte å se det på.. Håper en dag de brillene forsvinner for oss begge :) <3

  5. God metafor, Laila. Men som du sier må nok tiden tas til hjelp. Husk bare tiden før Modum…du har kommet langt siden da, enda du var über skeptisk da (også) ;)
    <3<3

  6. Et klassisk symptom på sp.f. å ha et forvrengt bilde av seg selv.
    Du har kommet langt når sannheten begynner å skinne gjennom «brillene».
    Så her skjer det fremgang. :) så ikke gi opp.
    Senere vil du etterhvert lærer å stole på at kroppen regulerer seg selv, så stopper den på noe som kalles «set point» vekt.

    Legen på kurset sa at det er viktig med stabil vekt for å gå den friske veien. Da jeg diskuterte helsa på tomannshånd. Leger er jo til å utnyttes..hehe
    Så jeg har til skrekk og gru, våget meg opp på vekta 1 gang i uka. (2ndre uka min nå) Skriver ned, men vil ikke forholde meg til den. Skal bare se om den er stabil. Jeg har veiefobi. Redd vekta skal bestemme humør, og at jeg skal bli avhengig av den. Så jeg har ikke vekt i hus. Kun den på treningsenteret. For jeg lærte meg på IKS-leir, at skal en bli frisk så skal en slutte å slanke seg. Så den sitter innspikra i hodet. Så trening for meg er for å styrke meg psykisk og få bedre selvfølelse.
    Ok, jeg føler jeg babler her… skal avslutte… kremt…glemmer meg..:)
    Så du er på en kjempego vei Laila. Stolt av deg! :)

    • Jeg har kun veid meg 1 gang i løpet av de siste 3 mnd jeg da. Det er vanskelig å forholde seg til vekten ja, men kroppen også..Jeg er på vei, men god vei? Jeg vet ikke, føles ikke sånn nå..Takk <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s