I faced my fear.

Det kommer mange utfordringer med det å ha en spiseforstyrrelse. Mat, kropp, vekt, uttalelser fra andre, triggere som finnes overalt, tanker og følelser som dukker opp. Det er mye som må eksponeres for å gjøre frykten mindre. Ved mye øvelse, så kan det man frykter bli ufarliggjort, eller hvertfall mindre farlig, ikke fullt så skummelt som det tidligere føltes. Det behøver nødvendigvis ikke si at frykten forsvinner helt, for har man fryktet noe over lang tid, så kan det også ta lang tid før det ikke lengre føles farlig eller skummelt. Jeg frykter fremdeles ganske mye av det jeg i så mange år har fryktet, mat, vektoppgang, kjenne på følelser, la tanker være tanker. Det er flere ting som fortsatt trigger meg, uten at jeg nødvendigvis gjør noe med det. Jeg gjør fortsatt en god del spiseforstyrra ting, jeg har fortsatt adferd som viser at jeg er langt ifra frisk. Mye av det gamle henger igjen, mye av det vil ta lang tid for å bli kvitt, jeg har fortsatt mye å jobbe med. Ofte føles det håpløst, at jeg aldri vil komme meg videre, selv om jeg har redskapene i sekken. Når jeg er i dårlige perioder, så føles det ikke ut som jeg bare tar ett lite skritt tilbake, men hundre. Ikke helt tilbake til scratch, men sånn midt i mellom scratch og der jeg var på mitt friskeste. Tilbakefall er helt vanlig, som sagt, ikke helt tilbake, men langt tilbake. Tilbakeskritt er veldig vanlig, da ikke så langt tilbake som tilbakefall naturlig nok. Vi lærte om dette på Modum, at det ikke alltid, for alle, kaller det for tilbakefall, men tilbakeskritt. Det kommer jo an på hvor langt tilbake man faktisk ender.

Har man redskapene, så kan man plukke opp seg selv igjen, hente seg inn, noe som ikke alltid er like lett. Det kommer jo helt an på hvor langt tilbake man faller, eller går.  Selv om det ikke nødvendigvis er så mange skritt tilbake, eller et så stort fall, så føles det ofte som at jeg har trynet kraftig, og slått meg halvt ihjæl. Når jeg ligger nede og prøver å kave meg opp, så glemmer jeg helt alt jeg faktisk har fått til, alle de tingene jeg gjør i riktig retning, for det føles da plutselig ikke bra nok. Jeg ser bare fallet, de kampene jeg tapte, eller taper. Det oppleves som å ha falt helt tilbake, men når jeg ser realistisk på det, så klarer jeg jo å se at det ikke er like ille som det var. At flere tanker er endret, at adferd har forbedret seg i positiv retning. Selv om jeg enkelte dager føler for å drite i alt som har med mat å gjøre, så spiser jeg, selv om det ikke alltid er optimalt. Jeg blir sulten, jeg vet at jeg må ha i meg noe, så jeg spiser noe. Selv om jeg føler for å gjøre det eller det, så tenker jeg meg godt om, spør meg selv om det er verdt det, hva er gevinsten framfor konsekvensen.

Etter hovedoppholdet på Modum, fra januar, så eksponerte jeg meg mye. Jeg spiste full kostliste, jeg spiste middager, jeg skeiet ut med desserter og godteri, jeg gikk med tettsittende klær, jeg unngikk vekten, jeg prøvde redusere kroppssjekking, jeg klarte flere runder i butikken uten å ty til innkjøp av mat til overspising og oppkast. Jeg fortalte om vanskelige ting. Jeg vant mange kamper, men tapte også noen. Akkurat sånn det skal være, sånn det blir. Man blir jo ikke frisk av et 3 måneders opphold på Modum, og det var jeg jo fullt klar over. Det var jo realistisk å tenke at det skulle bli sånn. Det har dessverre blitt sånn at jeg har tapt flere kamper enn jeg har vunnet, siden det siste oppholdet på Modum. Jeg har pratet om vanskelige ting, ting jeg såvidt har fått begynt å jobbe med. Jeg har rippet opp i gamle sår, ting som er sårt å prate om, følelser i forhold til det, som er vanskelige å håndtere. Jeg skyver det fortsatt vekk, vil ikke tenke på det, vil ikke kejnne på det. Vil helst ikke ha noe med det å gjøre. Jeg vil at det skal forsvinne for godt. Noe jeg ikke kan, noe som aldri vil skje. Jeg kan ikke annet enn å akseptere det faktum, likevel vil jeg ha det bort. Samtidig har det vært andre faktorer inn i bildet, som har gjort det veldig vanskelig de siste månedene, og jeg bruker derfor fortsatt spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi for å komme meg gjennom. Jeg blokkerer ut mye, orker ikke forholde meg, vil helst ikke kjenne på, eller tenke. Vil ofte legge meg ned, gi opp. Men jeg blir jo ikke liggende nede likevel, jeg står opp, jeg kommer meg gjennom dagen, møter utfordringer, og gjør det jeg klarer, selv om det ikke alltid føles nok.

For et par dager siden utfordret jeg meg selv på noen som jeg ikke har gjort på veldig lenge. Fordi jeg hadde tenkt tanken lenge, og fordi jeg ville se om jeg taklet det. Ikke fordi noen andre utfordret meg, eller ba meg om å gjøre det, men fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å face den frykten jeg har unngått, for å unngå å bli trigget. Jeg gikk på vekten, for første gang siden februar/ mars. Jeg veide meg da jeg kom hjem fra Modum i januar, og gjorde det i noen uker etterpå. Jeg husker hva jeg veide da. Jeg prøvde også, i forberedelsen, å huske på at jeg har trent mye styrketrening siden januar, og veldig lite kondisjon. At det er noramlt å gå opp i vekt når kroppen får mer muskler. Jeg tenkte: xx kg er «greit», er jeg rundt der omkring, så skal jeg ikke gå av skaftet. Er den lavere, så blir jeg selvsagt glad, er den høyere, så ja…» Så jeg hoppet på den, og jeg veide 300 gr mindre enn det tallet som var «greit». Jeg regnet med at jeg kunne ligge sånn omtrent der, uten at jeg kunne være sikker så klart. Samtidig som det var «greit» å ligge der, så er det selvsagt ikke greit. Det er x kg mer enn jeg er komfortabel med. Tankene surret og planla tvert. Plutselig blir styrketrening mindre attraktivt, for jeg vil jo ikke veie mer. Men jeg liker å trene styrketrening, så jeg blir jo å fortsette med det.

Det jeg synes er veldig vanskelig å forholde meg til, sånn i forhold til at jeg veide meg, er den totale vektoppgangen jeg har hatt siden innleggelsen. Nå hadde jeg jo to vekter å forholde meg til, en her hjemme, og en på Modum. Det er 2 kg forskjell på dem. Noe som i seg selv skapte litt kaos i hodet mitt, for hvilken skulle jeg forholde meg? Hvilken av dem viste mest riktig tall? Uansett, det er den jeg har hjemme jeg må forholde meg til framover, selv om det er uvisst hvor mye jeg vil bruke den. Jeg klarer fortsatt ikke kvitte meg med den, selv om det hadde vært til det beste. Men nå har jeg jo bevist for meg selv, og dere, at jeg faktisk har klart å ha den i hus uten å gå på den, i rundt 3 måneder. Så den blir nok her til den dagen jeg kanskje finner ut at den ikke har noe her å gjøre, den dagen er ikke kommet ennå. Så da blir det den å forholde seg til, derfor må jeg ta utgangspunkt i hva jeg veide i oktober, kontra nå, for å sammenligne. 16 kg opp siden oktober. Det vil si 3 kg opp siden januar, og utskrivelsen. Forhåpentligvis 3 kg muskler. I følge dem på Modum, så skal ikke kostlisten jeg gikk på få meg til å gå opp i vekt, men stabilisere meg. Nå har jeg jo ikke akkurat klart å følge den hele veien, så da skal den hvertfall ikke få meg opp i vekt, derfor velger jeg hvertfall å tro at det må være muskler. Jeg må overbevise meg selv om det for å klare å holde det ut. Jeg freaket utrolig nok ikke ut da jeg veide meg, men å vite at vektoppgangen har vært så stor, det svir, det må jeg ærlig innrømme. Andre syke har gått opp mye mer enn hva jeg har gjort, kanskje det dobbelt av hva jeg har gjort, det er jeg fullstendig klar over, men for meg er dette ille nok. Det svir ikke mindre av å vite at andre har gått opp mer, for jeg kan kun sammenligne det med meg selv, min tidligere vekt.

Men nå har jeg hvertfall facet vekten, selv om det var med blandede følelser og blandede reaksjoner og tanker om det. Kanskje mener noe at det var dumt gjort av meg, kanskje burde jeg latt være, samtidig mener jeg at å gå fra å veie seg to ganger daglig over år, kontra en gang i løpet av 3 måneder er ingenting. Jeg har unasett ingen planer om å verken veie meg daglig eller to ganger daglig framover. Skulle jeg føle for det, så kan jeg veie meg, vekten står der. Ikke som en trigger, men en utfordring og en trygghet. Det er fortsatt en eksponering å ha den stående her, og det går jo fint, jeg er ikke så avhengig av den som jeg en gang var, så det er jo et stort framskritt i seg selv.

About these ads

22 tanker om “I faced my fear.

  1. Jeg synes du har vært kjempeflink. Det at det gikk så bra etter første innleggelse, viser bare hvor sterk du er. Når alt ligger til rette for det, tror jeg det kommer til å gå bedre. Selvsagt ikke knirkefritt, men det gjør det ikek for noen. Jeg skjønner du fortsatt sliter veldig og har tilbakefall og tilbakeskritt. Men jeg har troen på at det kommer til å gå bedre. <3

  2. Jeg har mange tilbakeskritt siden jeg ble utskrevet fra dps i starten av april. Det starter ofte med 1skritt frem, to tilbake og så kanskje tre skritt frem. Det går mye frem og tilbake, men summen er at jeg allefall har kommet meg fremover etterhvert, selv om jeg mest legger merke til tilbakeskrittene, får jeg plutselig over meg at: oy, nå gjorde jeg noe jeg ALDRI kunnet finne på å gjøre for 6mdr siden. Det er en litt god følelse, men plutselig så havner jeg i kjelleren igjen og vil tilbake til sykdommen. Men så drar kjæresten meg opp, nekter la meg ligge i fosterstilling for å syte, nei det går ikke – da kommer jeg meg ikke videre. Det er for meg like tungt å bevege seg bort fra sykdommen som det er å gå mot den igjen, det som gjør forskjellen er at hver gang jeg går fra den støtter alt av familie og venner meg utrolig mye, mens hvis jeg går noe mot den så gjør de alt de kan for at jeg skal snu til riktig retning igjen.
    Spiseforstyrrelser er for meg noe jeg må kjempe mot alene, men samtidig sammen med andre.

    Du burde bare vite hvilke fremskritt du gjør, at du trener og at det gir deg langsiktig glede er så mye mer viktig enn noen gram på vekta. De kiloene du legger på deg av det er slettes ikke fett, men muskler, fettprosenten synker jo hvis en driver med styrketrening. Jeg skulle ønske jeg bare klarte ta steget å trene snart. Til sommeren kanskje..

    • Vet jo at framskrittene er viktigere enn vekta. Derfor jeg har unngått å gå på den på så lenge, sånn at den ikke skulle ha bestemt humør og min verdi..Trening får meg til å føle meg bedre, du må bare komme deg over dørstokk mila ;)

  3. Du jobber veldig bra, jeg tror tilbakesteg er en del av veien fremover selv om det ikke føles slik <3 <3 Jeg heier på deg <3

  4. Så fin bloggen din har blitt, har vært innom og titta, men for sliten til å orke lese og kommentere. Nå prøver vi :)
    Kan bare si at jeg beundrer deg for den veien du har gått i løpet av den tida jeg har fulgt bloggen din.Hvis du fokuserer på alt du har fått til, så må du jammen trekke på smilebåndet, og være stolt av deg selv.
    Jeg er jo ikke fan av badevekter, bedre med mannlige badevakter da ;) Men du bruker den jo fornuftig syntes nå jeg, værre var det jo før..
    Stå på du, veien vil alltid være full av høl og humper, men du tar sats og hopper over de fleste. Hurra for deg!!
    klem

  5. Jeg har hatt småperioder hvor jeg har veid meg, men så «sluttet» igjen. Noen ganger må jeg bare «sjekke». Har ikke vekt hjemme, og ikke noen av mine venner. Men føler både den vil/vil ikke i forhold til å vite tallet. Det trygge er vel egentlig å se at man sirka ligger på det samme hver gang +/- et par kg, for da ser man at (helst) stabilisering av kostholdet/fremgang i spiseforstyrrelsen er trygt!

    Jeg hadde også en periode med masse positivitet og fremgang etter i fjor sommer. Gjorde kanskje litt som du hvor man skal klare alt, ta i bruk alle redskaper, ut med det gamle og inn med det nye, og vil gjerne hive sf’en på dør. Det er kanskje da sjansen er stor for å få tilbakefall? Og det er da det føles så himla tungt og urettferdig. Jeg tror det er da man er i prosessen ved å lære seg hvordan man virkelig skal bruke alt man har lært, og begynne på prosessen med å jobbe seg ut av det. Man må jo bare innse at det tar tid, men man er hvertfall mye mer motivert og sterkere til å klare det enn før! :)

  6. Hei Laila! Jeg føler så med deg! Har selv hatt alvorlig bulimi og vært innlagt en rekke ganger. Jeg synes du er ei utrolig flott jente og du jobber knallhardt mot bulimien. Det viktigste er faktisk at man har en sunn og frosk kropp som fungerer, og når man har
    Bulimi kan man ikke sulte kroppen. Det er mitt motto nå: spise meg mett og unne meg all slags mat. Greit, jeg veier et par kilo ekstra over hva Bmi 20 tilsier, men hva betyr det? Er jo mye bedre enn å leve med hodet i do! Noen ganger hjelper det at jeg sier følgende til meg selg: jeg veier et par kilo ekstra men alternativet er at jeg er syk! Jeg gikk opp 25 kilo fra jeg var på mitt sykeste og det var hardt, men det er verdt det ! Bare står på videre Laila! Beundrer deg enormt!!

    • Kroppsaksept er det jeg sliter aller mest med, og det er det siste som slipper taket, så det er vanskelig å godta, det må jeg bare si..Tusen takk skal du ha :)

  7. Jeg likte det å kalle det tilbakeskritt og ikke tilbakefall, tilbakefall høres så drastisk ut. Jeg tror det er nettopp i disse dårlige periodene det er viktig å tenke på alle fremskrittene man har gjort. Det og bli frisk er en lang prosess som jeg tror innebærer det å falle, faktisk gå på en smell her og der, og med tiden vil det mest sannsynlig bli færre sprekker. Etter og ha hatt dette som overlevelsesstrategi/mestringsstrategi i lang tid synes i hvert fall jeg det er vanskelig å vite hvordan man skal håndtere vanskelig følelser, maten blir en slags flukt fra alt. En måte jeg kan slippe å forholde meg til noe som helst.

    Å utsette seg for det man frykter er tøft. Synes det med vekten var tøft gjort av deg! Selv har jeg ikke veid meg siden jul, tør faktisk ikke. Vekten ligger innerst i skapet, men batteriene har jeg kastet. Har vært fristet til å veie meg på treningssenteret, men vet innerst inne at det er en dårlig idee. Men en dag skal jeg klare det uten å la tallet påvirke meg.

    Har leste bloggen din ganske lenge, og ut ifra det jeg har lest synes jeg du har kommet langt. Håper du ser det selv, selv når du har en dårlig periode eller går på en smell. Heier på deg!:)

    • Tilbakefall høres kanskje dramatisk ut, men det kan jo faktisk bli så dramatisk også, om alt sklir helt ut. Det er ikke umulig. Jeg skjønner at du ikke tør å veie deg, det var det som hindret meg også..jo lengre det gikk, jo skumlere ble det liksom..Tusen takk skal du ha :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s