Spørsmål om Modum Bad, og innleggelse.

I løpet av helgen har jeg mottatt mailer fra tre jenter, angående innleggelse på Modum Bad. En av dem har mailet meg tidligere, og har nå akkurat vært på vurderingsopphold. En har nylig fått avgårde en søknad, og den siste av dem vurderer å søke. De to førstnevnte lurte i hovedsak på hvor lang tid det vil at før man eventuelt får en innleggelse, den ene i forhold til etter å ha vært på vurderingsopphold, den andre i forhold til å ha sendt avgårde søknaden. Sistnevnte lurte i grunnen på det meste. Skulle hun tørre å be behandler om å søke, hvordan er opplegget på Modum, tar søkeprosessen lang tid? Jeg har også tidligere mottatt flere mailer, fra flere jenter, som har lurt på flere ting angående et opphold der. Et spørsmål som har gått igjen flere ganger er «Er det bare tynne folk der?» Jeg tror at nettopp det spørsmålet surrer og går i hodene på de aller fleste som skal legges inn, eller som vurderer det. Ikke så rart egentlig, spiseforstyrrede er jo så kroppsbevisste, og er, uansett hva de veier, redd for å være størst, at alle andre skal være tynnere. Man er redd for å bli trigget, for å føle seg utenfor, ikke syk nok, føle seg enda verre enn man alt gjør fra før av, fordi veldig mange føler seg mislykket i forhold til andre som veier enda mindre. Årsakene kan være mange.

Jeg satt med mange av de samme tankene og spørsmålene før min innleggelse. Jeg var først der at jeg ikke ville legges inn, så kom jeg dit at jeg tenkte at jeg kanskje burde gi meg selv den sjansen, for jeg kunne jo ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk, uten å ha prøvd de mulighetene jeg kunne. Så jeg ba til slutt min behandler om å sende avgårde en søknad. Jeg var både skremt og lettet på en gang. Jeg hadde hoppet i det, tok en sjanse. Og kom i gang med en prosess som jeg flere ganger i etterkant angret på at jeg hoppet i. For å skulle ta det steget er skummelt. Når man vet hva man har, men ikke hva man får, så er det skummelt. Tankene surret enda verre enn før, og jeg var livredd da jeg fikk svar, at jeg hadde blitt kalt inn til vurderingsopphold. Jeg gruet meg som en gal, og følelsen som satt seg i magen da jeg var på vei, den var ekkel. Uro, redsel, frykt, spent, redd. Vurderingsoppholdet skremte meg litt, mest fordi alt var så nytt, og fordi det var så mye informasjon på så få dager. Heldigvis kom jeg i en liten gruppe med veldig hyggelige folk, det hjalp selvsagt. Det hjalp også at vi fikk prate med dem som da var innlagt, de svarte på spørsmål fra oss, og fortalte i det hele tatt om hvordan det var å være innlagt.

Jeg gruet meg enda mer til selv innleggelsen, da var det ingen vei tilbake, da var tiden kommet til å hoppe i det, til å gi meg selv sjansen. Jeg kunne selvsagt ha avlyst alt, jeg kunne selvsagt ha reist derifra i begynnelsen, men da hadde jeg også fratatt meg selv den sjansen jeg ga meg selv. Så jeg ble, jeg holdt ut, jeg øvde meg, jeg lærte mye, jeg fikk enda mer innblikk, jeg ble kjent med fantastiske mennesker, jeg fikk en ro over meg, jeg fikk bo i nydelige omgivelser, jeg fikk mange nyttige verktøy å ta med meg videre. Om jeg angret? Aldri. Jeg er utrolig takknemlig over at jeg fikk den sjansen, og glad for at jeg til slutt tok det valget om å få sendt avgårde en søknad.

Kostlista er vel det de fleste gruer seg aller mest til. Det gjorde jeg også. Naturlig nok. Når mat er noe av det skumleste å forholde seg til, og kostlista er en av de mest vesentlige delene der, så er det klart at man blir skremt. Og det var vanskelig, veldig vanskelig. Det ble mange tårer, det var irritasjon, sinne, oppgitthet og frustrasjon. Heldigvis hadde jeg den fine gruppa mi, heldigvis er spis-teamet fantastisk. Der har man muligheten til å snakke med noen hele tiden. Og vet du hva? Det går seg utrolig nok til med tiden. Det blir litt lettere, selv om det fortsatt er vanskelig også. Det er full kostliste fra dag en, og det forventes at du gjør ditt aller beste, skulle det bli for vanskelig, får man selvsagt samtaler for å prate med personalet. Det er også behandlere under måltider i begynnelsen, til lunsj og middag. Noe som kan være til stor hjelp for noe som synes det er ekstra vanskelig. Man får en kostliste å forholde seg til, og det henger en liste på kjøkkenet, hvor det står hvor mye man skal ta av det ene eller det andre. Man får svar, og hjelp til det man lurer på, og trenger.

«Er det bare tynne der?». Vel, som spiseforstyrra, så anser de fleste at «tynn» betyr undervektig, gjerne sykelig undervektig. Tynnere enn man selv er. Tynn kommer an på øyet som ser, og med friske øyne, så er også normalvektig tynn. Jeg var i den aller første gruppen etter at de gjorde om på gruppene der. Tidligere var det gjerne skille mellom bulimi og anoreksi, til en viss grad. Det var selvsagt blanding av begge, men noen trengte et litt strenger program, med mer oppfølging enn andre. Nå har de satt sammen de to gruppene til en. Sammensatte spiseforstyrrelser. Den består av både anorektikere og bulimikere. Det vil at det varierer vektmessig også. Fra tynn, til normal, til overvektig. Poenget er at en spiseforstyrrelse defineres ikke kun ut i fra vekt. Vekt, utseende, mat. Alle har et problematisk forhold til mat, uavhengig av vekt. Og man trenger hjelp til å normalisere dette. Vi var 14 jenter totalt på avdeling, i to grupper. I forhold til meg, så var det jenter der som veide både mindre og mer enn meg. Men etterhvert som man blir kjent med hverandre, så ser man liksom ikke på kroppene lengre, men de fine personene bak. Man tilpasser seg personene, og man kan identifisere seg, fordi mye er likt hos alle, uansett vekt.

Når det kommer til hvor lang tid en søknadsprosess tar, så varierer det veldig. For noen kan det ta opp til ett år, for andre noen måneder, for atter andre, bare uker. For meg tok det, alt i alt, et halvt år, fra søknaden ble sendt, til jeg ble innlagt. Behandlingstiden på søknaden er satt til 3-4 uker. Noen vil få avsalg, andre vil bli bedt om å skrive et eget, kortfattet brev om «nåværende» situasjon, og deretter eventuelt få tilbud om vurderingsopphold. På det oppholdet får man vite om man får tilbud om innleggelse eller ei. Man kan takke ja eller nei der og da. Takker man ja, er det bare å vente på brev om når man blir satt på venteliste. Jeg fikk brev om at jeg stod på venteliste fra 2.mai, i år. Men jeg kunne også takke ja til å bli tatt inn før, om noen andre trakk seg. Noe jeg gjorde, og dermed fikk jeg plass alt i oktober. En av de andre i gruppen min fikk tilbud om plass allerede tre uker etter vurderingsoppholdet. Så det varierer veldig, for de tar inn grupper på 8 ( i den gruppen jeg var i.), og sier noen nei, så får andre som står på venteliste tilbud om plassen(e). Noen får kanskje beskjed om at de må stabilisere seg litt mer, på hjemmebane, før de blir tatt inn. Så det er ikke noen fasit på hvor lang tid en sånn prosess vil ta. Man må også ta med i betrakningen at det er påskeferie, juleferie, sommerferie. Da blir selvsagt behandling av søknad satt på vent. Mange er utålmodige etter å komme inn, mens andre igjen helst vil ha det så langt fram i tid som mulig. Det kommer helt an på hvor man er i sykdomsbildet. Uansett, vær tålmodig, vær forberedt.

Uansett tanker, skal, skal ikke, gi det en sjanse. Det verste som kan skje, er at du ikke synes det fungerer, og du kan reise hjem, for den muligheten har du. Det er en frivillig innleggelse der, det er ikke tvang. Helt til slutt her vil jeg legge ved link til et tidligere innlegg jeg har skrevet. En del av det samme som står her, står også der, men det er skrevet mens jeg var innlagt, så det skrives om der og da opplevelsen av det. En del av dere har kanskje lest det før, andre leser dette kanskje for første gang. Kanskje kan det være til hjelp for noen å lese. Jeg håper det. Er det noen som lurer på noe i forbindelse med en innleggelse på Modum, så er det også lov til å sende mail, så skal jeg svare så godt jeg kan. Mail adr. min står i menyen på høyre siden.

«Hvorfor velge Modum Bad?«

 

About these ads

24 tanker om “Spørsmål om Modum Bad, og innleggelse.

  1. Fint å lese erfaringene dine !!. Jeg tenkte litt på dette med at man sammenlikner seg selv med andre, sånn kroppslig sett. Ble du påvirket/trigget av de andre du var på vurderingsopphold sammen med? Sammenliknet du deg liksom med de som var tynnere (HVIS noen var det, da) Lurer på en måte på om du ble mer sikker på at du skulle si ja til innleggelse, eller om du ble mer «spiseforstyrra» etter at du hadde vært til vurdering? Litt kronglete formulert, men håper du forstår hva jeg mener. All creds to you, Laila! Du skriver fantastisk bra! Styrkeklem :)

    • Jeg var veldig motivert i perioden rett etter VO, jeg tfordret meg til å prøve å få til frokosten på kostlista, sånn at det ikke skulle bli et sjokk for kroppen å hoppe rett på full kostlista da jeg kom dit. Men det skle ut litt rett før innleggelsen. Jeg kjente jo selvsagt at jeg ble litt trigget, men prøvde å fokusere på, eller huske på, hvorfor de andre også var der, fordi de var veldige syke. Det er også viktig å tenke på at alle kropper er ulike, så selv om en jente er sykelig tynn, og du ønsker å være likedan, så kan du aldri bli det, om du skjønner? Noe er høyere, annerledes bygd osv. Og folk sliter på ulike områder, like mye som på mange like. Man er jo på ulike stadier. Det tok ikke lang tid før jeg ble kjent med jentene, og dermed forsvant liksom kroppene også på en måte..
      Takk :)

    • Det var flere grupper fra foreldre/spis som var innom i løpet av den 3 mnd perioden jeg var innlagt, og vi hadde bl.a fysisk aktivitet med dem, de spiste måltidene på et eget liten kjøkken i korridoren vår, og en av gruppene kom ned for å se tv med oss en gang. Så ja, både pratet med dem, og var på hils. Men jeg husker altså ikke navnene på dem…

  2. Man kan jo eventuelt sjekke ventetider på frittsykehusvalg.no også, der er det som oftest oppdatert ;)

    Vil anbefale alle som lurer på noe å ringe ned dit jeg! Da får man svar på det man måtte lure på :) Har veldig telefonskrekk selv, men de på Modum er så greie at til og med jeg klarer å ringe til dem ^^,

    • Der står det behandlingstid på søknaden ja, men ikke hvor langt din egen søknad ligger an.
      Ja, det går an å ringe dem, skjønt det er nok sikkert velding skremmende for mange. Men de er helt knall på Modum altså, fine folk å prate med :)

  3. Det var et veldig fint og nyttig innlegg. Satte mange tanker i gang. Har hatt en behandler som ville sende meg dit, men var ikke så veldig gira på det selv. Følte jeg fikk mer av spiseforstyrrelsen enn det den tok fra meg.
    Har vært innom tanken å søke om plass i etterkant også, men er veldig usikker på om jeg skal tørre. Det virker så skummelt også er jeg jo «glad» i spiseforstyrrelsen min også. Det er vanskelig å se for seg å ikke ha den her lenger. Samtidig så er jeg drit lei og klar for endring..

  4. Veldig bra beskrevet Laila!! Regner med at mange finner litt «svar» her i ting de lurer på i henhold til Modum :)
    Og som du også skriver; vurderer man et opphold der så er det jo bare å ta steget videre i det å skrive en søknad! <3

    Fikk forresten med meg for en stund siden at du har forandret bloggen. Men glemte helt å kommentere..haha Jeg likte denne bedre. Forandring fryder ;)

  5. Svar: Ja, det er klart at det er individuelt. Både hvordan jeg oppfatter det, samt hvilke(n) behandlere og behandling de gir meg (om jeg får godkjent henvisningen).
    Tusen takk nok en gang for lykkeønskningene; vet at de vil hjelpe ;)
    Klem vennen <3

  6. Veldig bra innlegg! Nyttig for veldig mange andre enn de jentene som sendte mail, kan jeg tenke meg… :-) Planen er jo kanskje Modum for meg også etterhvert, men da traumeavdelingen… Hører så mye bra om det.
    Også veit jeg ikke om jeg har kommentert de tidligere innleggene dine, men en god ting kan uansett ikke sies for ofte, sant?!… Liker det nye designet veldig godt. Og SATAN for noen perfekte overarmer du har <3

  7. Jeg håper ikke du tar dette spørsmålet som kritikk, det er det ikke ment å være. Jeg forstår det slik at du har hatt problem med at du har foretatt mye kroppssjekking, har vært misfornøyd med kroppen din, og hatt mye kroppsfokus. Har du hatt noen tanker om at du nå har stort fokus på en idrettsform/trening der det virker som om du (bildet på forsiden din) igjen virker å ha stort kroppsfokus?

    • Nei, på ingen måte. Jeg har ingen planer om noe fitness ting eller noe i den gaten. Og innimellom tenker jeg at jeg vil droppe å trene så mye styrke, fordi det igjen faktisk øker vekten. Men jeg liker det veldig godt, styrketrening altså, så det blir til at jeg trener det likevel. Nå klarer heller ikke jeg å se store endringer siden utskrivelsen. Jeg liker rett og slett å trene, det er noe jeg har gjort siden jeg var lita, og det er der interessen min ligger. Det er også innen idrett jeg er utdannet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s