«La meg fortelle deg om ensomheten»

Les med respekt.

Jeg savner veldig ofte den tiden da jeg bodde i Kr.sund, fram til jeg ble 20, ikke fordi jeg savner selve byen, men fordi jeg alltid var sammen med alle vennene mine der. Jeg traff daem daglig, vi fant alltid på noe. Nå bor de aller fleste av dem i ulike byer, spredt omkring. Jeg savner den tiden jeg bodde i Oslo, hvor jeg i begynnelsen bodde sammen med 3 jenter som jeg ikke kjente fra før av, men som raskt ble veldig gode venner av meg, venner jeg fortsatt holder kontakten med, venner jeg fortsatt setter høy pris på, som jeg savner å tilbringe tid med. Jeg fikk også en kjæreste kun noen uker etter at jeg flyttet dit, og jeg ble kjent med mange av hans venner, det gikk ikke en dag uten at noe skjedde. Jeg savner tiden jeg bodde i Ålesund, hvor jeg ble kjent med enda flere fine mennesker, hvor hver dag også ble fyllt med noe, alt fra besøk, til fester, til trening. Jeg har i alle år alltid tilringt tid med venner og bekjente, gjort hyggelig ting, vært veldig sosial. Det var sånn at når det tilfeldigvis ikke skjedde noe en dag, en dag det ikke var noen planer, så var dagen kjærkommen. Skjønt jeg var jo samboer størsteparten av disse årene, enten med venner eller kjærester, så alenetid ble det ikke noe av. Innimellom kjente jeg at jeg kunne savne å ha noen dager alene, noen få dager ble det jo sånn, og det holdt i massevis.

Jeg savner de første tre årene her i Molde, da jeg gikk på skolen, da jeg ble kjent med mange nye mennesker, da det ofte skjedde noe. Jeg ble etterhvert også samboer her, så det ble ikke mye alenetid da heller, men jeg har alltid vært veldig sosial av meg, og liker å ha folk rundt meg, jeg kjeder meg fort om jeg ikke har noe å gjøre. Mange som går på høyskoler kommer gjerne fra andre yer, og flytter kanskje tilbake til sine egne byer, eller nye byer, når de er ferdig med studiene, det var ikke noe unntak med de jeg ble kjent med. Samboerskapet tok slutt etterhvert, flere av vennene mine flyttet til andre steder i landet, og ofte blir det jo da at kontakten reduseres en god del. Venner blir mer bekjente.

Nå bor jeg alene. Kollegaene mine er etablerte, de har mann og barn, et familieliv. Eks samboeren mine ser jeg veldig sjeldent. Jeg har et vennerpar jeg nesten aldri ser, de jobber fullt begge to, og har en liten gutt og venter nå nr to om en ukes tid. (vi var faktisk på kafé en tur sammen i går, en evighet siden sist vi treftes, og det var veldig hyggelig) Jeg har en venninne her som jeg nesten aldri ser. Jeg prøver å få til noen avtaler innimellom med enkelte, men ofte blir det avlyst av ulike årsaker. Jeg trener, men ikke sammen med noen. Jeg venter som regel med å dra på trening til ettermiddag/ kveld, fordi da er det mye folk der nede, og kanskje treffer jeg på noen jeg kjenner, som jeg kan slå av en prat med. Og jeg trener sent fordi jeg trenger å få kvelden til å gå, fordi det er da sykdom ønsker å ta aller mest plass.

80% av dagene går med til alenetid, 80% av tiden griper sykdommen muligheten til å ta plass. Jeg prøver å få litt avbrekk med å lese bok, sitte på pc’n, gå turer, ta bilder, se tv. Noe, bare for å få tiden til å gå. Jeg kjenner ofte på rastløsheten og uroen, og ofte er det ikke til å holde ut, og sykdom får plass. Gjerne også fordi jeg får tiden til å gå på den måten. Ting blir ikke alltid like kjekt å gjøre, når de må gjøres alene, og lysten til å gjøre det forsvinner også dermed.

Jeg reiste fra ensomheten til Modum. Der hadde jeg folk rundt meg i 3 måneder, og det var veldig sjeldent at jeg kjente på behovet for å være alene. Og de gangene jeg trengte det, så gikk jeg som regel en tur i skogen, hvor jeg kunne kjenne på roen det ga meg, eller at uroen og sinnet kunne dempes litt. Jeg visste jo at da jeg kom tilbake, så var det noen der. Jeg gruet meg til å reise hjem til hjemmeuken vi hadde, for der ble jeg uke alene. Jeg gruet meg til å reise derifra, hjem til ensomheten igjen. Jeg hadde påsken å se fram til, da skulle hele familien være sammen, da kom søsteren min, svogeren min, og tantebarna mine til Kr.sund også. Jeg gledet meg igjen til boosteroppholdet på Modum noen uker etter, for da fikk jeg treffe igjen alle de fine menneskene jeg har blitt glad i. Jeg gruet meg igjen til å reise hjem, men hadde turen til Oslo, og Metallicakonserten å se fram til, tre uker senere.

Da jeg kom til Oslo, laget jeg flere avtaler på de få dagene jeg var der. Jeg odde hos søsterene min med familie, og jeg traff flere venner. En av mine beste venner som jeg ble kjent med i Ålesund, som nå bor på en annen kant av landet, som jeg ikke har sett på veldig veldig lenge, skulle også på konserten. Jeg hadde det så fint i Oslo, fordi jeg var borte fra Molde, jeg var tilbake i byen jeg trives i, og fordi jeg fikk tid familie og venner. Jeg fikk pause fra hverdagen uten mening. Jeg kjente på glede og frihet fra sykdom. Jeg klarte å leve, smile, ha det gøy. Timene fly, som de vanligvis gjør når man har det bra. Jeg kjente på roen. Igjen, jeg gledet meg ikke på noen som helst måte til å reise hjem igjen. Men her er jeg, og nå har jeg ikke noe å se fram til. Ingen flere reiser, eller avtaler. Ikke noe som skjer. Jeg har litt jobb, jeg har treningen.

Jeg har veldig lyst å flytte herifra, helst tilbake til Oslo, hvor jeg har så mange venner, og familie. Der er det muligheter til det meste. Det er mye som må på plass før jeg kan få gjort noe. Jeg trenger en jobb, for det er ikke akkurat gratis å bo i Oslo. Det er dyrt, og jeg trenger en inntekt som kan dekke det jeg trenger.De midlene har jeg ikke nå, det jeg tjener nå går til husleie, andre regninger som tlf, studielån, og tannlege. Jeg har også tannlegebehandlingen jeg bør få gjort unna. Han har full oversikt, vi er godt i gang, og ja, det er dyrt, men det er faktisk ikke fullt så dyrt som hos mange andre. Dere skulle bare visst hvor lite det faktisk kostet meg å få satt inn fire kroner, fortennene jeg nå har fått fikset. Jeg har behandling, men det har jo virkelig fått en dårlig start, så det føler jeg egentlig veldig lite for akkurat nå, ser ikke poenget. Trening får jeg i Oslo også, der det er enda mer utvalg. Jeg svever i løse luften, og vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne med noe.

Dagene er tunge, sykdom får mye plass. Jeg liker ikke alle disse rød-dagene som gjør at det blir så utrolig mange søndager denne måneden. Andre folk er sammen, ikke tilgjengelige. Det er ikke jobb, og i dag er heller ikke treningssenteret åpent. Jeg vurderer nå å dra fram sykkelen, børste støvet av den, og ta med en tur, få litt tid til å gå. Og jeg er mett, til tross for en lett frokost (eller lunsj om du vil), og jeg makter ikke bare sitte her og kjenne på det, for det trigger.

Sånn er situasjonen nå, ikke noe glansbilde, men livet er ikke alltid en dans på roser, dessverre. Hadde jeg bare valgt ensomheten selv, så hadde det jo ikke vært noe problem, men det gjør jeg ikke, den bare er der. Nå vet dere noe av det såreste for meg, og jeg har vurdert fram og tilbake om jeg i det hele tatt skulle skrive dette. Det er dessverre sånn at mange kvier seg for å prate om ensomheten, å la andre få vite at de ikke har noen å dele livet med. Det er ikke helt sånn for meg, jeg har jo mange venner jeg kan dele ting med, men de bor bare ikke her, eller, jeg bor ikke der. Kanskje jeg kan se på det å dele dette som et lite skritt fram, at jeg våger å prate om enda en ting som er vanskelig nå.

Jeg vil bare til slutt få understreke at jeg verdsetter de fine opplevelsene jeg får, tar vare på minnene, og at jeg nyter hvert sekund jeg er sammen med andre, når jeg kan få kjenne på friheten fra sykdom og ensomheten.

About these ads

50 thoughts on “«La meg fortelle deg om ensomheten»

  1. Synes du er modig jeg, som skriver dette. Og fint, fordi da har man delt, og kan se at det er sånn for mange. Kjenner meg igjen fra før jeg ble samboer.

    Hva med å ha som et mål at du kanskje vil forberede deg på å flytte feks til oslo etter du er ferdig med tannbehandlingen? Om ett år eller to? I Oslo finnes det kollektiv for voksne også.

  2. Jeg bodde i en annen by for en stund siden og hadde ingen venner i den byen. Jeg endte med å flytte hjem til Bergen og fikk det straks mye bedre. Håper du finner en løsning som gjør det bedre også for deg. Om det enn er å melde deg inn i en turgruppe/bokklubb/ etc etc eller flytte. På en måte hadde det jo vært best å flytte før du kom igang med behandlingen men det er jo ikke bare å pakke sakene sine og dra heller. Ønsker deg alt godt. <3

    • Jeg vil bare flytte til en plass hvor jeg har vennene mine jeg da. Og nei, det er ikke bare bare å flytte sånn på en, to, tre. Ting må på plass først..Takk <3

  3. Jeg er også ganske ensom, men til motsetning fra deg så trives jeg egentlig med det. Jeg kunne ønske jeg kunne være litt mer sosial, men jeg har absolutt ikke noe stort sosialt behov. Jeg blir fort tappet for energi av å være sammen med andre, og må liksom være alene for å «hente meg inn» igjen.

  4. Vet ikke om jeg skal smile eller om jeg skal gråte…….
    Det er på så mange, mange måter godt å lese det du skriver fordi jeg kjenner meg så godt igjen. Og det er godt å vite at andre også har akkurat den samme følelsen som jeg har om akkurat dette. Forstå meg virkelig riktig nå vennen.
    Men samtidig er det så utrolig sårt å se at du også har det slik, samt å innrømme ovenfor meg selv at jeg også har det sånn..
    Vet ikke annet akkurat nå enn at jeg vil sende deg mange, mange varme tanker. Husk at det ER viktig å kjenne på disse følelsene, selv hvor utrolig sårt og vondt det er.
    Og et lite «motiverende bidrag»; husk at det er mange som ville treffe deg da du var i Oslo. Det ER mange som liker deg så ufattelig mye, til tross for at de ikke bor akkurat der du bor!
    Bryr meg om deg vennen <3

    • Det er ikke noe problem når jeg først er i Oslo, der har jeg jo så mange. Problemet er at de ikke er her. Jeg har mye i Oslo, og andre steder, bare ikke her. Takk <3

  5. Det er så rart å lese om andre som er like ensomme som en selv.. Sliter med det samme som deg. Så godt som alle mine venner har famile og stort nettverk og sjelden tid til å henge med meg.Prøver av og til å ta initiativ til å finne på noe sammen, men får oftest nei, «det passer ikke». Familien bor flere timer unna så har ikke de heller… Misunner de som faktisk har et nettverk de kan være med daglig uten å måtte «bestille» time lang tid i forveien for å få noen å være med noen timer. Det gjør no med selvfølelsen og.. Selv om jeg trives i eget selskap og liker å være alene er det tungt når de alene-dagene blir 2,3 og 4 på rad. Hørte om en mann som hadde hatt det slik og han sendte inn en annonse til en avis og var helt ærlig om at han ønsket selskap fordi han følte seg ensom, og han fikk GOD respons og klarte å opprette en hel liten klubb av folk som slet med det samme!
    Du skriver om så gode temaer Laila som er relevante for så mange.

  6. Jeg vet akkurat hvordan du har det! Det er helt utrolig tungt å være så mye alene, da får sykdommen all plassen. Det paradoksale er at det nettopp er sykdommen som har gjort at jeg har drevet alle bort, og nå er det så utrolig vanskelig å komme seg tilbake til det sosiale igjen. Særlig vanskelig er det siden jeg verken jobber eller går skole for øyeblikket, men jeg har håp om at det vil endre seg når jeg får begynt med dette igjen. Forhåpentligvis får jeg flyttet til oslo snart, der har jeg litt flere venner som ikke sitter med mann, hus og skitne bleier opp til halsen..

  7. <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3
    Kjenner VELDIG mye på ensomheten etter modum eg også. Det er derfor det ikkje går like bra som det gjorde i ukene før boosteroppholdet :(
    Vondt og veldig vanskelig å holde ut…
    StoOOOr klem til deg <3

  8. Du er tøff når du er så åpen. Tror nok mange er i samme situsjon. Du fortjener ikke å være ensom Laila, virkelig ikke. Sender gode vibber som genererer masse menneskeomgang nedover til deg :)

  9. Så modig du er som skriver dette innlegget <3
    Krysser alt for deg,for at du om ikke så lenge kan få flyttet til et sted der du har flere muligheter og gode venner rundt deg. Ikke lett når alle rundt er etablert,folk har liksom nok med sitt.

    Veldig sårt tema,og jeg kjenner meg igjen. Kjenner på motstand i forhold til å innrømme det,men jeg føler på mye ensomhet. Hadde et så mye mer aktivt liv før. Venner har flyttet,eller vennskap og forhold har tatt slutt, og de fleste har jo fullt opp med jobb og familie.Og pga.sykdom er det svært begrenset hvor mye jeg orker av kontakt og aktivitet.Jeg er også min egen fiende,ved å skyve folk bort.Tenker at jeg ikke er verdt å bli kjent med. Men jeg har ihvertfall 3 gode venninner som har holdt ut. Er veldig kresen med hvem jeg slipper inn på meg også. Au,kjenner det gjør vondt i hjertet både å lese innlegget ditt og skrive kommentar. Fikk ihvertfall åpnet tårekanalene… Tårer for deg også <3

    • Det er ikke alltid like lett å lage avtaler når andre rundt er etablerte og opptattet på sin kant heller, den forstår jeg jo..men ja, alle er jo ikke like opptatt. Men, det er bare her i byen at jeg føler det sånn da, ikke kjent på dette andre steder jeg har bodd, da har det alltid skjedd noe. Når jeg vet at jeg alltid har noen jeg kan kontakte om det blir for lange dager, så skader det heller ikke å si nei en dag, om jeg bor i Oslo altså. Her er ikke det en mulighet da, her er jeg alene, mer eller mindre all the time.
      Takk <3

      • Er uholdbart å ha det sånn som du beskriver i lengden. Så mye som mangler… Jeg er sikker på at det kommer til å ordne seg for deg Laila,selv om det ser mørkt ut nå. Du har mange gode venner forskjellige steder,og du er en sosial,aktiv og åpen person.Ogdu kjemper hardt for å få det bedre! Det kommer til å bli bedre,og du får flyttet etterhvert <3<3 (er ikke synsk assa,men har tro på deg!!)

  10. Kjenner meg så uendelig godt igjen..
    Vurderer selv å bryte helt opp og flytte inn i kollektiv et eller annet sted. Er så ufattelig lei av å være alene hele tiden. Det er jo til syvende og sist opp til oss selv hvordan vi ønsker at fremtiden skal bli.

    Håper du finner en god løsning etterhvert, Laila! Jeg merker det er veldig viktig å omgå andre folk (spesielt friske folk) mens man jobber seg ut av en sf. Vil forresten anbefale deg DNT. Kom deg ut på tur, da er det mye lettere å fokusere på alt annet enn sykdom og elendighet =)

    Klem fra Thea.

    • Ja, det er veldig godt å tilbringe tid med friske mennesker, eller bare det å kunne gjøre friske ting, selv med syke mennesker. Tror vi må opprette vårt eget lille kollektiv jeg Thea, haha. <3

  11. Fint innlegg. Syns det skulle vært mere åpent om ensomhet. Det er jo helt naturlig i perioder. Jeg har også hatt perioder hvor jeg har kjent meg ensom, og perioder hvor jeg har levd i kollektiv. Det er mange gode minner i fra den tiden, selv om jeg ikke tror jeg hadde klart å leve i kollektiv nå. Men jeg har jo datteren min, så det blir litt kollektiv ut av det også. Gruer meg til hun blir så gammel at hun flytter ut. Da blir det mye mer jobb å ha det sosialt. Mange flere timer hvor jeg er alene. Men den tid den sorg.
    Håper du kan flytte til Oslo snart. Det blir nok mye bedre. Da har du jo litt tid til å forberede deg også, mens du går til tannlegen. Andre klarer jo å bo alene i Oslo, så da bør jo du klare det også. Det fins vel bostøtte du kan få der også. Det årnær sæ, som man sier i Fredrikstad! <3

    • Jeg har bodd alene i Oslo før, så akkurat det er ikke problemet. Men ting må bare på plass først. Håper det ordner seg med noe etterhvert.

  12. Klump i halsen, sårt å lese dette kjære Laila. Du er ikke alene <3 Flytt til Trondheim da vell ;) Tenker på deg kjære du.
    Klem fra Line <3

  13. Tøffe og fine du, som postet dette innlegget <3 Tror vi er mange som kjenner oss igjen – på den ene eller den andre måten. Håper du kommer deg til Oslo om ikke så altfor lenge jeg. Det ville gjort deg godt <3

  14. Jeg krysser fingrene fra støvhaugen min om at det ordner seg for deg med Oslo, Laila! Jeg har trua :)

    Flytter mest sannsynlig dit selv etter hvert, mange flere muligheter der enn her…

    Klem <3

  15. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Det er trasig å sitte alene dag inn og dag ut. Når andre er opptatt eller glemmer å prioritere deg. Når mulighetene for å komme seg ut og delta sosialt blir vanskelige. Du er ikke alene om å kjenne på ensomheten og jeg blir så trist av å vite at vi sitter på så forskjellige kanter av landet. ♥

  16. Ensomhet gjør vondt. Jeg skulle ønske du slapp å føle det slik. Det ville ikke gjort meg noe om du flyttet til Oslo en dag :D Da kunne vi sittet i sola og spist softis på Aker Brygge så ofte vi ville! :)

    *klemme på*

  17. Laila, så bra at du skriver om dette, tar det opp!
    Jeg kjenner ensomheten godt, selv om jeg sjelden er alene – den bor inni meg.
    Ensomheten er fryktelig, håper du får flytta og får det bedre…
    *klem*

  18. Dette var (enda) et ærlig innlegg fra deg, Laila. Skjønner veldig godt følelsen du sitter med, og den er ikke god. Jeg syns du virkelig skal vurdere mulighetene dine for å flytte på deg- kanskje ikke innenfor de korteste rammene, men «snart»? Man er sin egen lykkes smed har jeg erfart, og for meg virker du som en som gjør realitet av tankene.. :)

  19. Jeg vet om noen som får dekket tannlegeregning når de er psykisk syke, at det er en regel der. Har du sjekket opp det ?
    Jeg håper du finner ut noe, betyr mye å ha gode mennesker rundt seg og ha muligheten til det sosiale, spesielt når man liker det og er sosial. Håper det ordner seg økonomisk i forhold til eventuelle valg som du velger <3 <3 Er vondt og sårt å føle seg ensom og så vanskelig å dele, men så bra du tør dele det :) <3

    • Ja, jeg har sjekket det opp…Men utrolig nok så er min tannlege likevel rimeligere enn andre private, og så får jeg jo litt refusjon pga sykdom :) Ja, håper ting ordner seg etterhvert :) Takk <3

  20. Åh gosj, dette var nesten som at du satt inne i min tankeboble nå for tida. For akkurat sånn har jeg det også, og ser liksom ikke at ting skal bli bedre. Hadde endelig funnet meg noen som ikke var etablerte med mann og barn, eller hun hadde barn men var alene osv.. vips så fant hun seg en og borte ble hun. så har jeg ei igjen, men hva skjer, jo hun flytter langt i fra meg til sommeren. Så ja, du kan si det sånn at man føler på ensomheten…

    Ser ut til at du har et stor nettverk andre steder i landet, håper det legger seg til rette sånn at du enten kan flytte eller at du finner noe helt perfekt, unner deg det <3 Vurdert å skrive et innlegg om det selv, men blitt med tanken. Derfor det er greit med litt styrke :)
    klem

    • Ja, det er kjedelig når alle rundt en plutselig forsvinner..jeg er ikke akkurat typen til å løpe på byen for å finne en mann heller, haha. Men ja, har jo nettverk andre plasser i landet da :) Klemmer tilbake.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s