PTSD

«Posttraumatisk stresslidelse (PTSD ) er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som føre til psykiske traumer. Denne hendelsen kan innebære en trussel om død for seg selv eller andre, eller til ens egen eller andres fysiske, seksuelle eller psykiske integritet. Denne trusselen oppleves som overveldende i forhold til den enkeltes evne til å mestre situasjonen. Som et resultat av psykologiske traumer er PTSD sjeldnere og mer varig enn det man vanligvis ser som akutte stressreaksjoner.

Diagnostiske symptomer for PTSD omfatter gjenopplevelser av det opprinnelige traumet (eller traumene) gjennom «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå- for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og hyperårvåkenhet. Formelle diagnostiske kriterier krever at symptomene varer mer enn en måned og at de forårsaker betydelig svekkelse i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.»

Det kan være mange ulike årsaker til at noen utvikler ptsd, bare under «psykisk integritet» så kan det ligge flere. I følge skjemaet jeg fyllte ut fpr et par dager siden, så scoret jeg høyt på ptsd delen. Det vil da si at det anbefales en utredning for dette for min del når jeg kommer hjem. Jeg skjønner at dette skyldes traumer, og at det også er en diagnose man kan bli kvitt, på lik linje medborderline og spiseforstyrrelser, likevel kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt, at det liksom bare klabber på seg. Nå har jeg jo ikke blitt utredet ennå da, men siden scoren var så skyhøy, så sier det seg kanskje selv? Nå er det jo heller ikke sånn at man er en diagnose, men man har en diagnose, og de setter dem jo fordi de da har noe å gå ut ifra i forhold til behandling. Det er jo heller ikke sånn at jeg er blitt annerledes, men jeg har åpnet opp for mer grums, og får derfor mer å jobbe med framover. Og som behandleren min så fint sier det, «Følelser er noe herk», det kan jeg skrive under på.

Følelser kan være fine de altså, og de mindre vonde trenger vi også å føle på, men for meg, nå, er det bare et evig kaos hvor det vonde regjerer. Det hjelper jo heller ikke på at det er så mye ustabilt i livet mitt, men ting vil forhåpentligvis bedre seg på flere punkter etterhvert, bare jeg får litt mer tak på alt.

Vi har lært mye om følelser mens vi har vært på Modum, og jeg har vel vært gjennom de aller fleste, og det har de fleste mennesker gjort. Interesse og iver, velbehage og glede, nærhet og hengivenhet, stolthet og triumf, redsel og angst, tristhet og fortvilelse, irritasjon og sinne, sjenanse og flauhet, dårlig samvittighet og skyldfølelse, misunnelse og sjalusi, forakt, og frykt. Dette er grunnfølelser, noe alle har i seg, og som er helt naturlige, som vi føler på i ulike situasjoner. I forrige uke skrev jeg et innlegg om senvirkninger av traume, der jeg kunne kjenne meg igjen i mye. Angst/ redsel, tristhet, håpløshet, skyld, skam, sorg, irritasjon og sinne. Dette gjelder i forbindelset med traumer i første omgang, men selvsagt også i forbindelse med spiseforstyrrelsen. Men spiseforstyrrelsen er jo en reaksjon, med symptomer, som er utløst av bakenforliggende årsaker, så de er jo flettet inn i hverandre. Samtidig har jeg jo også fått diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, som også naturlig er påvirket av ulike opplevelser i livet. Så alt er en stor flette som er viklet sammen, og utgjør et helhetsbilde.

Jeg vil si at jeg er glad for at jeg har klart å kjenne på sinne, for det betyr at jeg har kommet et godt stykke på veien. Sinne rettet mot andre faktorer der jeg ikke har grunn til å rette skyld i mot meg selv. Det betyr ikke at skyldfølelsen er borte, for den er der i høyeste grad, selv om jeg også vet at skylden bør legges der den hører hjemme. I mange situasjoner er vi mennesker flinke til å ta på oss skyld for ting vi ikke er skyld i, hvor vi tenker at vi kunne ha gjort ting annerledes, sagt ting annerledes, gjort ting annerledes. Til tross for at vi kanskje ikke har hatt mulighet til å gjort ting annerledes. Jeg fikk et par ark med behandleren min forrige uke, som forteller hvorfor vi har følelser.

Evolusjonen har ikke fjernet følelsene. Det må finnes en god grunn til at vi har dem.

  • Kommunikasjon
  • Informasjon
  • Overlevelse (instinkter)
  • Innlæring ( Når vi når/ ikke når mål, gir oss driv/ inspirasjon)
  • Motivasjon (påvirker valg)

Overlevelse/ forsvarsstrategier:

Kroppen har utviklet strategier som forbereder den på å håndtere trusselsituasjoner ved å automatisk stenge av visse aktiviteter og forsterke andre. Hjerneaktiviteten flytter seg fra de områdene som hjelper oss å løse og tenke gjennom sammensatte problemer til områder som er knyttet til instinkter. De skal hjelpe oss til å reagere riktig i livstruende situasjoner der det sannsynligvis ikke er nok tid til å tenke gjennom valgalternativene. På denne måten går vi automatisk over i forsvarsmodus. Vi har utviklet 3 hovedstrategier:

  1. Fight/ sloss, angrep
  2. Flight/ flykte
  3. Freeze/ dvale, stivne.

Kroppen forbereder seg på kamp eller flukt. Stresshormonet cortisol pumpes ut, fordøyelsen bremses, hjertefrekvens og puls øker. Blod strømmer til hjerne, armer og bein, musklene våre spennes.

Når det ikke finnes mulighet til å flykte eller kjempe imot, stenger vi av både kroppslig og mentalt. Dette er en beskyttelse mot å bli sett eller lagt merke til. Kan oppleves som følelsesmessig og fysisk nummenhet, liten eller ingen tankevirksomhet, en form for å ikke bry seg, frakobling og noen ganger tap av bevissthet. En kan føle seg søvning, utenfor seg selv, ikke i stand til å bevege seg.

Disse strategiene har vi alle innbygd, klare til å ta i bruk hvis vi opplever at vi er i fare. Personer som har vært utsatt for traumatiske opplevelser er mer «skvetne» enn de som ikke har det og går derfor oftere og lettere over i forsvarsmodus, instinktene tar over.

Hvilke strategier vi velger er påvirket av faren vi står overfor, vår personlighet, vår fysiske og psykiske utrustning samt erfaringer.

Kroppen husker, selv om hjernen kobles ut, det har jeg fått høre noen ganger av min primærkontakt, og det ligger noe i det. Jeg kjenner selv på det at det er ganske mye jeg ikke husker, men som helt sikkert ligger der i underbevisstheten en plass. Kanskje vil det komme fram en gang, jeg aner ikke. Jeg er hvertfall spent på videre behandling nå. Det er ennå 1.5 uke til jeg skal starte opp igjen, så det blir ikke noen time på meg neste uke, men jeg har ordnet meg en ringeavtale med primærkontakten min her, så hun skal prøve å få til å ringe meg på onsdag. Da har jeg hvertfall noe.