Følelsesregulering.

Atter en dag er over her. Ikke hatt noen timer med behandleren min i dag, men har hatt en time med mindfulness igjen. Fikk ikke så mye utbytte av det denne gangen, følte jeg ramlet ut ofte, tankene vandret rundt, og jeg klarte ikke helt å være her og nå. Vi lå der i over en halv time og fulgte instruksene fra hun som hadde timen med oss. Jeg syntes timen i dag var veldig langtekkelig, jeg kjedet meg nesten litt. Jeg har ikke vært i form i dag heller, tung i hodet, slapp og uopplagt. I tillegg har jeg klart å ligge på meg en kink i nakken i  natt, så alt har bare vært tungt i dag.

En time senere så skulle vi ut på tur, sammen med 6 fra personalet. Vi skulle egentlig heeelt ned til Vikersund, på en liten øy midt ut på vannet i sentrum her. Hurra. Men så var ikke været med oss i dag, så da endte det med at vi gikk opp til en lavvo som ligger oppi bakken her. Tente bål, og vi spiste lunsjen vår der. En fuckings baguett. Kunne ikke ha jublet mer liksom. Og så dro de fram skillingsboller og kvikklunsj i tillegg…det var heldigvis frivillig å spise det da, så jeg slo til og spiste en hel stripe med kvikklunsj. Jeg ble mett etter den baguetten, så jeg aktet ikke på noen måte å fylle den opp med enda mer. Det hadde bare ville trigget spiseforstyrrelsen noe voldsomt. Jeg var sliten og trøtt, og hadde vondt i hodet, og var kald på beina, så kunne egentlig bare ha tenkt meg å holdt meg på avdeling. Men jeg var der hvertfall hele tiden, og det gikk da greit.

Det mest spennende i dag var faktisk et foredrag noen av oss gikk på etter middagen i dag. Annehver mandag er det noe som heter fagkafe her. Da er det noen som holder et foredrag om ett eller annet tema. I dag var det min behandler som hadde foredraget, og temaet var følelsesregulering. Det var ikke nytt for meg, for det hun pratet om var faktisk det vi snakket om i første timen vi hadde der. Om å regulere følelsene, mentalisering og selvmedfølelse. Jeg skrev noen innlegg om disse temaene forrige uke her i bloggen. Det blir nok måten jeg må jobbe på framover også, så sånn sett var det likevel nyttig for meg å være der i dag.

Jeg hadde det litt tungt sånn tankemessig tidligere i dag, så sånn sett var foredraget enda mer nyttig, for det var nettopp en sånn samtale, på disse temaene, jeg kunne hatt bruk for da. Det sniker seg inn tanker og bilder oppi hodet mitt som jeg ikke ønsker å ha der, som jeg helst vil ha vekk, men som behandleren min pratet om i dag, så er det jo gjerne sånn at jo mer vi prøver å skyve vekk ting vi ikke vil tenke på, jo mer tenker vi på det. Tankene ville ikke gå bort. Før så brukte jeg jo alltid maten for å regulere følelsene mine, her har jeg ikke samme mulighet, her må jeg tenke og holde ut. Og det er vanskelig til tider.

«Når vi opplever at vi ikke holder ut vanskelige følelser kan vi få behov for å forsøke å ruse, sulte, spise eller skjære dem bort. Kortvarig løsning. Kan forsterke og havne i skamspiralen som det er vanskelig å komme ut av. Målet med å holde ut er å akseptere, og å minske destruktivitet»

«You can’t stop the waves, but you can learn to surf. And to build breakwaters»

«Målet med å regulere følelser er å forstå sine følelser. Identifisere og sette navn på følelser. Minske sårbarheten for sterke følelser. Minske følelsesmessig lidelse. Øke positive følelser. Øke opplevelsen av alle følelser. Kunne handle tvert imot følelsen. Det betyr ikke å fornekte eller undertrykke følelser»

«Akseptere og tolerere virkeligheten og seg selv. Akseptere ubehagelige tanker og følelser og oppfatte dem som universelle og forbigående. Akseptere er ikke det samme som å like, men å konstantere og forholde seg til virkeligheten på en ikke-dømmende måte.»

Ikke alltid like enkelt å akseptere alle opplevelser, eller følelser. Det er mye enklere å prøve å skyve dem vekk. Jeg har ofte tenkt at ting som har hendt kan jeg ikke gjøre noe med, fortid er fortid, men det er likevel vanskelig å akseptere visse ting. Jeg vil ikke tenke på det, jeg vil bare ha det bort, ut av sinnet. Destruktiv atferd. Kortvarige løsninger, som kun hjelper meg der og da, men ikke på lang sikt. Jo mer jeg skyver vekk vanskelige ting, jo lengre tid vil det også ta før jeg får jobbet meg gjennom det jeg sliter med, jo lengre tid vil det ta å bli frisk. Men når jeg står midt oppi det, så er ikke de tankene der i det hele tatt, da er de som blåst vekk, for da gjelder det kun å fjerne tankene og følelsene som er vanskelige. Det er vondt og vanskelig å holde ut. Det kan virkelig ta lang tid for å jobbe seg ut av sykdom når den sitter oppi hodet. Men jeg tar hvertfall med meg alle nyttige verktøy jeg kan få med meg for å gå videre på veien.

Mixed feelings.

Dette her har vært en veldig stille og rolig helg. Men det er i grunnen sånn det alltid har vært her. Null på programmet, vi har kun måltidene å forholde oss til. Mye dødtid egentlig, men jeg prøver å nyte tiden her. Heldigvis har det vært knallvær hele helgen, så jeg har tilbringt en del tid ute. Både sittet ute i sola og lest bok, gått meg turer, og tatt bilder. Jeg har selvsagt også fått trent litt, selv om utvalget av apparater og manualer ikke er det største. Men jeg har funnet løsninger, og brukt det som er her, så det har blitt bra økter likevel. Det er noe jeg savner kjenner jeg, å trene skikkelig, savner å trene på treningssenteret hjemme. Men nå er det kun en uke til jeg er hjemme igjen, så får klare meg med det som er her fram til da. Uken jeg alt har vært her har gått veldig fort, rart å tenke på at tiden her snart er over, og at det er et helt år til neste gang jeg skal jeg tilbake. Eller, det blir ikke et helt år da, vi skal visst tilbake i januar neste år etter som jeg har forstått.

Siden jeg nå er i gang med å jobbe med litt andre ting enn spiseforstyrrelsen også, så kunne jeg egentlig ha tenkt meg å fortsatt å være her, fortsatt sammen med behandleren min her. Men sånn blir det ikke, så jeg satser på at jeg får en god kjemi med den nye behandleren jeg får hjemme snart. Nå til uken har jeg kun to samtaler, en med behandleren min, og en time til med presten her. Timen med behandleren min går nok til å gå gjennom skjemaene jeg har fyllt ut, det som stort sett handler om spiseforstyrrelsen. Jeg ble nesten litt overrasket over hvor mye plass spiseforstyrrelsen fortsatt har, med tanke på skjemaene jeg fyllte opp. Jeg krysset fortsatt høyt på det som har med kropp og vekt å gjøre. Det er selvsagt en del som har endret seg siden innleggelsen i oktober, men mye står fortsatt igjen. Får se på onsdag hva svarene på skjemaene viser.

I morgen skal vi ut på tur, sammen med noen av behandlerne her. Litt usikker på hvor det er, men tror det bare blir nedi Vikersund en tur. Ta med niste og bare kose oss sikkert. Vi skal også ha en time med mindfullness igjen, det blir sikkert en hel grei dag, selv om programmet ikke inneholder så veldig mye. Tirsdag er det jo 1.mai, og atter en dag uten noe program. Føler at mye tid her går bort, men er det rød dag så er det rød dag, ikke mye vi får gjort med det.

Jeg kjenner på ulike følelser ved oppholdet denne gangen, det er kjekt å være sammen med gruppen igjen, og den andre gruppen, og se igjen alle sammen, vandre rundt på området, men samtidig er det litt tunge tanker og jeg kjenner på tristheten. Temaene har vært litt vanskelig, selv om de er velkjente. De har liksom skutt pilen rett i sårene denne gangen, hardt og brutalt kjennes det som. Vi har jo liten tid her nå, så skjønner jo at de må gå rett på sak. Jeg tenker mye nå, og føler at jeg ikke kommer noen vei på enkelte områder, eller at jeg står litt i stampe, føler en del på usikkerhet. Men livet går jo sin gang, så løsninger dukker sikkert opp.

I dag får jeg hvertfall hyggelig besøk her. Jeg skal strax gå ned til Vikersund, for «Den flinke jenta» kommer hit. Hun tar turen helt fra Oslo for å være sammen med meg noen timer. Jeg gleder meg, det skal bli koselig å treffe henne igjen. 2 ganger på litt over en uke er ikke verst, med tanke på at sist gang var den aller første gangen vi møttes etter å ha kjent hverandre gjennom blogging på under 1 år. Hyggelig selskap liker jeg, og jeg setter stor pris på at hun kommer hele veien for å besøke meg.

Da skal jeg komme meg ut av rommet, ut i det fine været. Sola skinner på en skyfri himmel, så jeg må jo nyte det mens jeg kan. Får vel ta med meg kameraet sånn at jeg kan knipse noen bilder underveis. Ønsker dere alle sammen en fin søndag videre.

Utslitt etter uka.

Jeg kjenner at det er litt godt at det er helg nå, at jeg kan slappe av. Uka som har gått har vært veldig intens synes jeg. Vi har jo ikke mye tid her nå, og det er ikke mye program, så det virker som at de skyter rett i heksegryta med det samme, straight to the point. Det har, hvertfall for min del, vært mye emosjonelt, veldig touchy temaer. Det er vanskelig å sitte i undervisningen av og til, timene med behandleren er rett på sak, ingen kjære mor. Vi har hatt et par pep-talker angående kostlista og trening. Vi har diskutert med spis-teamet, vi har vært både enige og uenige. Vi har igjen måtte fyllt ut skjemaer, et hav av spørsmål. «I løpet av de siste 7 dagene, hvor mange ganger har du tenkt slik eller sånn..?» «I løpet av de siste 28 dagene, hvor mange ganger har du overspist og kastet opp?» osv osv…Godt over 100 spørsmål. Så er det oppgaver jeg har fått. Det har kanskje ikke vært så mye på planen, med det har vært intenst. Det tar på.

Etter undervisningen tidligere i dag (som jeg kommer til å skrive om i løpet av helgen) så hadde vi gym som jeg kaller det.(Fysisk aktivitet) Scrable først. En haug med isporklosser med bokstaver slenges utover. 3 lag. To og to fra hvert lag går bort og henter seg en bokstav hver. Så gjelder det da å bygge ord. Enda bra jeg har spilt mye wordfeud i det siste. Mitt lag vant. Vi knuste laget som kom på andre plass med 50 poeng. Overlegent. Deretter ble det slåball. Det har jeg pokker meg ikke spilt siden barneskolen, så det var litt gøy. Men dette var jo ikke nok aktivitet for meg, så jeg fikk meg en times trening med vekter også. Utstyret her er ikke akkurat det største, så det gjelder å finne løsninger. Men det gikk fint, håper jeg kan bli litt støl i bryst og triceps i morgen…lov å håpe.

Hun ene i gruppa avsluttet oppholdet sitt i dag, så to av oss fulgte henne ned til Vikersund. Måtte benytte oss av fint vær når det endelig kom. Trist å ta avskjed med henne, men kontakten holder vi jo uansett. Har ganske nylig kommet tilbake igjen, er dausliten i beina nå kjenner jeg. Strax kveldsmat her, så tror bare jeg runder av her. Kjenner at jeg ikke orker noe stort og fornuftig innlegg i dag. Siden det er fredag, så tar jeg med noen søkeord fra uken som har gått. Orka ikke raske sammen så mange i dag, så det blir kun et lite utvalg.

brukket finger symptomer - at fingeren er smadret? At det gjør vondt? Hoven? Når beinet tyter veggimellom, så er det noe unormalt, da er den best sannsynlig brekt liksom..

piercing i kuken – Har vurdert det, men er redd det vil gjøre sykt vondt.

unge blir spist opp av alligator – Det er smågodt for alligatorer det. Litt sånn lørdagskos.

hvorfor ankelvekter farlig for knær – Hvis du har tenkt å pælme vektene inn i knærne så kan det vel fort bli farlig..

jeg klarer ikke kaste opp tips – kanskje du ikke har noen tips å komme med?

stille opp og telle oss – greit jeg kjeder meg altså, men det får da være måte på..

kan maur gi krav på redusert husleie – Nei, jeg kan få redusert husleie når maurene inntar leiligheten min.

pepsi boller – er det en ny fancy greie?

 

Nå stikker jeg.

Legg merke til hva du sier til deg selv.

Jeg nevnte i går at jeg fikk en fikk en oppgave av behandleren min.  Jeg skulle fylle ut to skjemaer, et i forhold til spiseforstyrrelsen, og et i forhold til traumer. Der går på dette med selvmedfølelse. Igjen vil jeg gjerne dele med dere, så kan dere også registrere for dere selv.

Legg merke til hva du sier til deg selv.

«Med medfølende tanker mener vi tanker du sier til deg selv som viser deg respekt og gir deg støtte»

Sammenlign tanker knyttet til spiseforstyrrelsen (i venstre kolonne) og tanker assosiert med medfølelse (høyre kolonne)

» Jeg må trene for å kvitte meg med kaloriene»  VS «Jeg vil trene når det er lystbetont»

«Jeg må spise lite» VS » Hvis jeg spiser lite orker jeg ikke det jeg har lyst til»

«Hvis jeg spiser dette blir jeg feit» VS » Jeg blir ikke feit av å spise normal mengde mat»

«Jeg må være tynn ellers vil ingen like meg» VS «Min verdi som menneske er ikke avhengig av vekt»

«Spiseforstyrrelsen hjelper meg å fjerne det ubehagelige» VS » Jeg kan holde ut å ha det vanskelig»

«Uten spiseforstyrrelsen har jeg ingenting» VS «Jeg kan lære nytt»

«Jeg kommer aldri til å komme ut av dette» VS «Jeg kan ta ett skritt om gangen»

«Ingen vits i å prøve å bli frisk, alt er kaos uansett» VS » Det vet jeg ikke før jeg har prøvd»

«Jeg vil bli frisk, men fortsatt være undervektig» VS «Jeg vet jeg må være i normalvektområdet»

«Jeg har ikke kontroll» VS «Jeg har altfor mye kontroll, det fratar meg friheten»


Her ble det litt borte, hjemme, uavgjort for meg. + at jeg skrev ned noen utsag som passer i forhold til hvordan jeg tenker. Jeg kunne skrive inn andre tanker som passet bedre i sammenligningen. Det ble kun på to av punktene da. En del syke tanker sitter fortsatt igjen, men jeg har også klart å snu en god del av de syke tankene. Utrolig nok, så krysset jeg av på tanker assosiert med medfølelse på alle punktene på skjemaet for traumer. Dvs, det er de tankene jeg jobber med for å klare å holde fast på, eller jobber mot å fokusere på. Den syke delen av meg heller mot noen av de negative tankesettene her også, men nå som jeg er i en jobbe fase, så er fokuset der at jeg må holde fokus på det som styrker meg, ikke bryter meg ned.

Traume-tanker. Sammenlign tanker knyttet til traume (venstre kolonne) og tanker assosiert med medfølelse (høyre kolonne)

«Jeg er ududgelig» VS «Alle har verdi, jeg også»

«Jeg vil kutte meg» VS » Jeg må finne en annen løsning»

«Jeg har ingen betydning» VS «Jeg må ta hensyn til mine behov»

«Det nytter ikke» VS «Det er jeg som må gi mening til livet»

«Jeg vil alltid være ensom» VS » Jeg kan ta kontakt med andre»

«Jeg er bare spiseforstyrret» VS «Jeg er et menneske»

«Jeg trenger spiseforstyrrelsen for å slippe de ubehagelige tankene og følelsene» VS » Jeg må finne andre måter å avlede meg på»

«Jeg er et dårlig menneske» VS «Jeg er et bra menneske»  (Her krysset jeg på begge...)

«Jeg faller bare for menn som vil meg vondt» VS «Jeg kan finne bra mennesker»

«Jeg får ikke til noe» VS «Jeg kan prøve»

«Livet består av lidelse» VS » Livet går opp og ned»

Igjen, som jeg nevnte i går, det er ikke lett å skulle si, eller tenke, positive ting om seg selv. I tillegg til selvhatet som ofte kommer med en psykisk lidelse, så har vi janteloven som er en fin hjelp å ha i ryggen når man skal trykke seg selv enda mer ned i gjørma. For all den ikke tro at du er noe. Hater du deg selv, så skal du hvertfall ikke reise deg og tro at du er noe. På en måte så kan man kanskje si at janteloven er en psyk persons mantra. Om ikke på alle punktene, så hvertfall på noen av dem. Og da kanskje spesielt » du skal ikke tro du er noe» Jeg har tenkt sånn ofte. Jeg kan fortsatt tenke sånn. Men hvorfor skal jeg ikke tro at jeg er noe? Hvorfor skal ikke jeg få erkjenne det positive ved meg selv? Hvorfor skal det være feil å skryte, og rose seg selv, hvorfor skal det være feil å synes godt om seg selv? Like seg selv? Elske seg selv? Jeg vet ikke, jeg får det hvertfall ikke til. Ikke nå. Selvhat er så mye enklere å lene seg på. Men det er jo kun med på å la det destruktive gro.

Selvmedfølelse.

Selvmedfølelse er noe jeg virkelig sliter med å kjenne på. Det er alltid enklere å ha medfølelse for andre, selv om de kan være i samme situasjon som jeg er i. Jeg har medfølelse for andre som sliter med en spiseforstyrrelse. Det er veldig ofte trist å lese andres historie, hva de har gjennomgått, om deres tunge dager. Jeg synes det er trist å lese om andre som sitter timevis å spiser og spiser for så å kaste opp, for deretter igjen å fortsette med de destruktive handlingene. Jeg synes det er trist å lese at andre må skade seg selv for å unngå den indre smerten de sitter med. Det er trist å lese om andre som sitter midt oppi en depresjon der alt føles håpløst, der livsgnisten er borte. Jeg kjenner på medfølelsen over de andre, men ikke overfor meg selv, selv om jeg også sliter med de samme tingene, selv om jeg sitter med de samme tankene og følelsene. Selv om jeg har opplevd lignende ting. Medfølelse er vanskelig. Jeg tenker da at det er synd i meg, og hvorfor skal det være synd i meg? Jeg klarer meg jo helt fint selv om det er vanskelig. Det er vanskelig å skulle synes at det er trist at jeg har gått gjennom det jeg har gjort, for det var liksom bare sånn det var, sånn det ble, for jeg kom meg jo gjennom det, på et vis.Når jeg samtidig fortatt føler mye på skyld, så er det enda verre å skulle synes synd på seg selv, eller ha medfølelse for seg selv er vel mer riktig å si. Om det gir mening.

Jeg har  hatt min andre samtale med terapeuten min i dag, og hun gjorde det jaggu meg ikke enkelt for meg i dag.  Jeg fikk i oppgave å skrive opp punkter som gjør at jeg skal ha dårlig selvfølelse. Hva som har utløst det. Jeg fikk opp noen punkter, men det stokket seg helt opp i hodet mitt. Fikk liksom ikke fram hva jeg mente. Deretter fikk jeg i oppgave å skrive opp positive ting om meg selv. Enda vanskeligere…Jeg fikk kanskje opp fire ting..Så..skulle hun skrive opp positive ting med/ om meg. Hun fyllte opp tavla. Jeg klarte ikke være enig i alt. Å ta imot kompliment er veldig vanskelig, å høre andre komme med positive ting de ser, eller mener, er vanskelig. Så ja, en vanskelig time, og når timen i tillegg er så kort, så klarer jeg liksom ikke å formulere meg og få satt skikkelig ord på følelser og tanker. Derfor liker jeg veldig godt å skrive, da har jeg tid på å få formulert meg skikkelig.

Jeg liker å ha muligheten til å dele ting med dere. I dag fikk jeg, i tillegg til et par oppgaver, også et ark om medfølelse. Jeg tenker at det kanskje også kan være nyttig for andre, så da ser jeg ikke poenget med å sitte og gnure på det for meg selv.

De 3 elementene i selvmedfølelse:

Godhet for seg selv (self kindness)

Felles menneskelighet (common humanity)

Oppmerksomt nærvær (mindfullness)

Måter å øke selvmedfølelse:

Godhet for seg selv. Hva ville en omsorgsfull venn sagt til deg i denne situasjonen? Hva ville være en vennlig måte å tenke på om hvordan du kan rette opp en feil eller gjøre det bedre en annen gang? Berør deg selv på en vennlig måte samtidig.

Hvem har sagt at et menneske skal være perfekt. Hva ville en omsorgsfull mor si til sitt barn om hun ønsket barnet skulle utvikle seg og vokse? Du skal gjøre mot deg selv slik du vil at andre skal gjøre mot deg.

Felles menneskelighet. Tenk på alle andre som har gjort lignende feil i lignende situasjoner osv. Dette er slik det er å være menneske. La denne erkjennelsen gi opphav til medfølelse for den menneskelige erfaring. Motvirker at du ser på din egen erfaringer/ opplevelser som fullstendig isolert og separert.

Innebærer at du erkjenner: Jeg er ikke den eneste som erfarer slike vanskeligheter. Men likevel tar jeg fullt ansvar for min feiltakelser og erkjenner og forstår at mine handlinger og atferd er forbundet med andre mennesker, ingenting skjer i vakuum.

Oppmerksomt nærvær. Pust dypt flere ganger og prøv å være sammen om smerten din akkurat slik den arter seg, uten å undertrykke, stå i mot eller unngå. Stopp et øyeblikk og uttal denne smerten for deg selv. La deg bevege av smerten. Prøv å si tydelig, med ro, klarhet og et balansert perspektiv: «Jeg godtar fullt og helt dette øyeblikket slik det framtrer»

Motvirke overidentifikasjon/ komme i balanse: Prøv å ikke gå deg vill i ditt eget drama eller fortelling. Kan du kjenne følelsene i kroppen uten å bli borte i fortellingen om din situasjon? Emosjonene definerer meg ikke, slike følelser vil uunngåelig forandre seg og passere.

Jeg leser, jeg forstår, men har vanskelig for å ta det innover meg, når det kommer til meg selv. Lett overfor andre, men ikke meg selv. Dette har vært en tøff dag, på flere områder, så nå er det egentlig greit at kvelden har kommet, for nå blir det å bruke kvelden på å slappe litt av. Jeg skal kanskje få gjort oppgavene jeg fikk, men det har ingen hast, for nå har jeg ikke time igjen før neste uke. Utfordringene står altså i kø her, og det gjelder å ta det ene skrittet om gangen, og ikke minst holde blikket festet på veien jeg går.

Hva er traume?

«En hendelse utover vanlig erfaring som ville vært en påkjenning for nesten enhver. En trussel mot fysisk eller psykisk integritet, eller å være vitne til at en annen utsettes for dette. Traume = sår (krise: subjektivt, en indre ubalanse) Hendelse som overgår personens kapasitet til å integrere.»

Type 1 traume:

Enkelthendelser, akutt livstrussel, uventet.

Tilfeldige traumer: trafikkulykker, yrkesrelaterte traumer (politi, brannmann), industri ulykker, kortvarige naturkatastrofer.

Menneskeskapte traumer: kriminalitet, fysisk vold, seksuelle eller fysiske fornærmelser, bevæpnet ran, husbråk.

Type 2 traume:

Gjentatte, vedvarende, uforutsigbar utvikling.

Tilfeldige traumer: vedvarende naturkatastrofer (oversvømmelser), teknologiske katastrofer (giftutslipp)

Menneskeskapte traumer: seksuelt/ fysisk misbruk av barn, alvorlig neglect, emosjonell neglect, soldat, krig, tortur, kidnapping, fengsling.

Senvirkninger av traumer:

- Angst/ redd: når du tenker eller blir minnet på det som har hendt.

- Gjennopplevelse: uønskede og ukontrollerbare tanker og minner. Flasbacks, drømmer/ mareritt.

- Skvettenhet: konstant økt beredskap. Irritabilitet, konsentrasjonsvansker, søvnvansker.

- Unngåelse: Det mest vanlige er å unngå situasjoner som minner om eller ligner på det vonde som har hendt. Mange finner også metoder for å skyve bort tankene og følelsene. Noen av metodene kan skape nye problemer som spiseforstyrrelser, selvskading, rus.

- Relasjonsvansker/ tillit: Overgrep er svik og det blir åpenbart at verden er utrygg og farlig. Vanskelig å stole på andre og ha tillit til omgivelsene.

- Depresjon: Tristhet, håpløshet, trang til isolasjon/ være alene, mister interessen for tidligere aktiviteter, opplever framtiden som håpløs. Kan også miste lysten til å leve.

-Skyld/ skam: Klandrer seg selv for det som skjedde, eller føler at man blir klandret, opplevelse av lite verdi. Noen føler seg skitten, skamfølelsen kan føre til tanker om at andre ikke kan tåle dem.

- Kroppssmerte: tilbakeholdte følelser setter seg i kroppen i form av muskelspenninger og gir reell smerte.

-Sorg/ sinne: Kan kjenne på følelse av «tapt liv.» Sinne rettet mot de som skulle beskytte/ gi omsorg. Sinne rettet mot overgriper.

-Seksuelle forhold: Kan føre til vansker på det seksuelle området. Vanskelige tanker og følelser både knyttet til seksuell lyst i seg selv, til seksuelle fantasier og til det å ha et nært seksuelt forhold.

- Kommunikasjon: Opplevelse av skyld og skam gjør det vanskelig å snakke om det som hendte, fordi en kan skamme seg over det som hendte og skamme seg over den en er.

(Kilde : arket jeg fikk av min kjære behandler. Høhø)

Ut i fra det jeg nå har fortalt til min behandler her på Modum, min tidligere behandler hjemme, og til presten her på Modum, så har jeg altså en gang opplevd et traume. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har aldri tenkt tanken på å sette det i båsen «traume» Men nå som jeg har fått pratet med dem, så klarer jeg å se tilbake på det som hendte, som et traume. Da jeg fortalte min behandler hjemme at jeg aldri hadde koblet ordet traume opp mot min historie, så sa jeg at jeg hadde sett for meg traumer som noe som var skikkelig ille. Typ overgrep over mange år, krig, voldtekt osv. Da kunne han fortelle at traume også kunne være en «liten» ting. Det kan være noe så lite som en ting du går og irriterer deg over, noe du skulle ønske du kunne gjort annerledes f.eks. Det jeg opplevde er ikke en «liten» ting, og det har kommet og gått i tankene mine i mange år. Tanker og følelser jeg hver gang har skjøvet langt vekk, jeg har ikke ville tenkt og kjent på det. Så snart tankene har dukket opp, så har jeg skjøvet dem vekk tvert. Jeg makter ikke tenke på det, jo mer jeg tenker på det, jo verre blir det. Men nå har jeg hvertfall kommet dit hen at jeg har fortalt om det. Det er jo et skritt på veien. Et stort skritt til og med.

Jeg fikk noen ark å lese på i timen med behandleren min i dag, bl.a dette jeg delte over her. Jeg fikk en oppgave jeg skulle gjøre til i morgen. Jeg skulle treke ut det som jeg kjenner meg igjen i under «senvirkninger av tramer» Jeg regner med at dere skjønner at jeg har streket under på gjennopplevelse, unngåelse, depresjon og skyld og skam og kommunikasjon. Men også sinne. Det er på en måte en lettelse at så mye er gjenkjennbart, at det faktisk kan kalles et traume, for da kan behandlingsformen peiles inn deretter også. Utrolig nok så skal vi ikke snakke om spiseforstyrrelsen min i timene jeg får her, men dette her. Det vikles jo inn i hverandre uansett.

Noen av dere har fulgt meg ganske lenge, så kanskje dere husker at jeg for mange år siden, da jeg bodde i Oslo, også ble utsatt for et ran? Der jeg hadde direkte kontakt med ranerne. Jeg ble slått i hodet med et knivskaft, og kniven ble også holdt mot meg mens den ene raneren forlangt at jeg skulle legge penger fra safen i en pose for han. Jeg jobbet på denne tiden i en butikk. Jeg var både redd og sint på en gang. Jeg så at ranerne var unge gutter, og det gjorde meg lynforbanna, så jeg sa til han, at om han skulle ha penger, så fikk han for faen ta dem selv. Han gjorde faktisk det. Dette var en hendelse som skremte meg, noe som gjorde at det var ubehagelig å jobbe senvakter uken etter. Men vi fikk alarmer som vi hadde på oss til enhver tid, + at en vekter kom innom et par ganger i løpet av kvelden, og ved stengetid. Det gjorde det bedre for oss. I denne opplevelsen så har jeg også mange ganger kjent på litt skyld, om jeg kan kalle det for det. Fordi jeg ikke trykket på ransalarmen da de kom inn i butikken. At jeg ikke var kjappere. Men jeg ble så satt ut av spill, at tankene ikke ville være med, og dermed var de over oss før tankene rakk å sette i gang igjen. Så snart de stakk fra butikken fikk jeg trykket på alarmen, men da var de jo allerede på vei langt vekk. De ble faktisk tatt etterhvert, og det endte i en rettsak hvor både sjefen min og jeg måtte vitne i. Dette var også et traume, men jeg har heller aldri tenkt på det som et traume, men en ubehagelige opplevelse.

Jeg tenker veldig sjeldent på den opplevelsen nå faktisk, men det hender jo at minnet dukker opp en sjeldent gang i blant. Jeg vet jo at jeg ikke bør tenke at jeg på noen som helst måte har skyld i det som skjedde, det var kun ranerne som hadde skyld i den hendelsen, men vi mennesker er skrudd sammen sånn at vi ofte legger skyld på oss selv. Jeg kunne gjort….jeg burde gjort/ jeg burde ikke gjort…jeg burde ha sagt/ burde ikke ha sagt…osv osv. Hvor mange ganger har vi ikke hørt voldtekstofre ha fortalt at de føler skyld f.eks? Jeg kjenner flere som har tenkt de tankene. Jeg har lest mange sånne historier. Kanskje tenker du også sånn i forhold til ting du har opplevd eller blitt utsatt for?

«Du må tilgi deg selv, du må finne medfølelse for deg selv» sier behandleren min her. Jo, ja, nei…heh..kanskje en dag sier jeg. Her og nå klarer jeg ikke det. Det er noe jeg må jobbe med. Jeg kan ikke bare si ok, jeg tilgir meg selv, samtidig som jeg fortsatt bærer på skyldfølelsen. Det blir en selvmotsigelse. Jeg må føle det, og jeg må mene det. Kanskje kommer jeg dit, men jeg er der ikke nå, og jeg klarer ikke se for meg at jeg kommer dit, selv om jeg har fått høre at det er mulig. Som mange av dere kanskje også kjenner på, det er enklere å tro at andre kan klare det, bare ikke en selv. Akkurat som at det er enklere å gi andre råd, men selv ikke klarer å leve opp til rådene. Andre kan, men ikke en selv.

Kanskje en dag. Bare ikke i dag. Men nå er jeg i gang.

Første samtale er over.

Snart er programmet for første dag over, de to neste måltidene står selvsagt igjen, men sånn utenom det er det ikke mer i dag. I grunnen synes jeg det har vært nok for i dag, så det er greit at det ikke er mer nå. Som jeg skrev i går så er det veldig koselig å treffe igjen alle sammen. Det var digg å kunne slenge i sofaen, og bare sitte der sammen og se tv. Som vanlig var jeg en av de som satt lengst opp, sånn var det gjennom hele hovedoppholdet også..Men jeg var ikke alene da, ble sittende å prate en del med hun ene fra gruppen. En fin samtale om litt vanskelige ting. Jeg var spent på om jeg kom til å få sove her, for jeg slet jo sånn med søvnen her sist, og jeg sliter jo sånn generelt på det området også. Jeg ble liggende å vri meg en stund, men sovnet heldigvis til slutt. Uvant å sove i den harde sengen her igjen..enkelseng er det også, så har ikke så stor plass til å snu og vri på heller.

Jeg ropte ikke akkurat hurra da klokken ringte i morges, men jeg kom meg hvertfall opp. Frokosten gikk greit, og det var kjekt å kunne sitte så mange sammen igjen. En times tid etter frokosten var det gruppetime hvor vi fortalte om hvordan det hadde gått hjemme siden januar. Kjekt å få en oppdatering fra alle sammen, for jeg var jo spent på hvordan  det hadde gått med dem alle. Vi får nå faktisk spise alle måltidene vår i den store spisesalen her, den som er felles for alle her på huset. Dvs at vi kan velge selv hva vi vil spise. Jeg kjenner at det hjelper meg veldig, for jeg har gruet meg til 4 store måltider her. Hjemme så kjører jeg løpet annerledes, ikke så store måltider, men heller flere små. Jeg vurderer å redusere litt på noen av måltidene, og heller legge til en senkvelds, da tror jeg det vil bli litt lettere for meg å få til maten igjen her også.

Etter lunsjen hadde vi en ny gruppetime hvor vi skulle sette opp målsettinger for dette oppholdet. Jeg hadde seriøst ikke tenkt helt over den biten, fordi jeg i første omgang har som oppgave/ mål, kall det hva du vil, å prate om denne hemmeligheten min, å få jobbe med den. Samtidig så blir det da å få til maten på en måte som gjør at jeg fikser disse to ukene her, på en måte som gjør at det ikke ødelegger igjen for meg. Når det kommer til treningen, så blir fokuset på å fortsette å ha to treningsfrie dager i løpet av uken. Det skal gå greit, for det har jeg jo også klart i de månedene jeg har vært hjemme nå. Treningen vil jo heller ikke bli helt likt som hjemme, for treningsrommet her har ikke akkurat så mange fasiliteter, for å si det sånn. Men det vil fortsatt være styrketrening som står i fokus. Og selvsagt blir det noen gåturer i skogen her, det har jeg virkelig savnet. Så det blir fint.

Det vanskeligste i dag har faktisk vært samtalen jeg hadde etter gruppetimen. Jeg har hatt time med presten her, hvor jeg har fortalt historien jeg har vanskelig for å prate om, og temaet handler om skyld og skam. Det gikk forsåvidt greit å prate om det, men samtidig er det vanskelig. Mye følelser dukker opp, så selv om det var fint å prate med han, så ble det veldig emosjonelt. Jeg har min første time med terapeuten min først i morgen, så han var jo den første jeg pratet med her. Hun vet jo historien, så jeg slipper jo å fortelle den til henne, men det blir jo å prate om det. Til presten måtte jeg jo fortelle alt. Han var utrolig fin å prate med, det hadde jeg jo fått høre av andre som hadde pratet med han også, så jeg visste jo egentlig hva jeg gikk til, men man vet jo aldri likevel. Jeg fikk hvertfall bekreftet hvor fint det faktisk var. Veldig behagelig, han viste mye empati og forståelse. Selv om jeg selv, her og nå, har vanskelig for å se at det å prate om dette skal gjøre det bedre for meg etterhvert, så sa han at han trodde det var mulig. Jeg vet jo inners inne at det er mulig, jeg har bare vanskelig for å tro det. Jeg har en ny avtale med han neste uke, noe jeg snes er veldig fint.

Edit: Nå er middagen over, og det gikk helt fint. Jeg følger ikke kostplanen slavisk, men spiste sånn at jeg fikk det til. Jeg tror dette skal gå bra. Et annet mål jeg har med oppholdet her, selv om jeg ikke tok det opp, er selvsagt det å prøve å være oppkastfri. Jeg har jo erfart at det er lettere å få det til her, men det igjen betyr jo ikke at trangen kanskje ikke vil dukke opp. Jeg må fortsette å huske på å ta en dag av gangen.