Tallet ødelegger fortsatt mye.

Jeg kan føle meg ganske ok. Jeg skal ikke gå så langt som å si at jeg liker kroppen min, formene mine, hva speilet viser meg. Det vil være å fortelle en stor løgn. Så jeg skal ikke gang si at jeg er i nærheten av å være fornøyd. Det har jeg jo i grunnen aldri vært. Jeg skulle nesten ønske at speilet løy, at det som gjenspeiler det jeg ser, ikke stemmer. Kanskje gjør det ikke det heller, kanskje sitter det fortsatt mest oppi mitt hode. Men hvem er jeg til å kunne avgjøre det, når jeg fortsatt ser med mine øyne, gjennom spiseforstyrrelsens fordømmende briller? Jeg hadde som målsetting den siste uken, å krossjekk mindre. Ikke bruke så lang tid foran speilet var det ene tiltaket jeg hadde. Innimellom kler jeg av meg mens jeg står med ryggen mot speilet, prøver å unngå å snu meg for å face det speilet vil fortelle meg. Fordi øynene mine vil granske hver cm av kroppen, finne alle feilene, zoome inn områdene hvor alt er feil, der hvor fettet ligger tykt, lag på lag. Magen, hoftene, rumpa, lårene. Jeg vil ikke se det, så jeg kaster et kort blikk mot speilet, men det er et kort blikk for mye. Zoomingen er alt innstilt, før jeg snur meg rundt. Og blikket blir låst fast der. Feilene blir registrert og lagt på minne, sammen med dommen. «Ikke bra nok»

Jeg prøver å redusere sjekkingen av å måle magen, med hendene mine, men likevel vil hendene sjekke om det kanskje er en ørliten forskjell. Er den større? Er den mindre? Blar tilbake i registringen fra tidligere, var den slik eller sånn da? Kan jeg gå i de klærne i dag, eller må jeg ha på meg noe som er stort, som dekker alt? Jeg tar meg i å sjekke, det har jeg gjort helt siden innleggelsen på Modum, jeg er det mer bevisst, likevel skjer det. Det er bare magen jeg sjekker ved å bruke hendene. De kritiske øynene er det verste våpenet jeg kjemper mot. Fornuft vs kritiske øyne, gjennom spiseforstyrrelsens briller. Jeg tar av meg brillene innimellom, setter på meg nye, klarere, mer fancy, og ser etter om de viser meg noe annet. Innimellom ser jeg noe annet, noe som faktisk får fram et aldri så lite smil rundt munnen, at jeg er…ok. Ikke så ille som jeg som regel tror og mener. Men det er kun i korte stunder av gangen. Det er vel framgang. Målebåndet ligger synlig på badet, jeg ser det ligger der, hver gang jeg er på badet. Det lyser mot meg, gult med svarte tall. Tall som måler min verdi. Jeg lar det ligge, jeg bruker det sjeldnere og sjeldnere. Jeg ser jo ingen forskjell i speilet likevel, da trenger jeg ikke å sjekke. Så ofte.

Vekten står framme, jeg ser den hver eneste dag. Den trigger meg ikke til å hoppe på den så ofte, som den en gang gjorde. Jeg lar være å hoppe på den, selv om tankene vil ha meg til å gjøre det. «Hva er vitsen? Det har ikke gått en uke siden sist engang, vent» Jeg venter. Jeg går på den 1 gang i uken. Med en liten forhåpning, et lite ønske om at den ikke viser det samme som sist, heller ikke mer. Jeg gikk på vekten i går. Den viste meg et tall jeg ikke ønsket å se. Når jeg så tallet, så så jeg også plutselig store endringer i speilet. Det slo helt feil ut. Jeg følte meg ikke annerledes enn forrige uke, helt til jeg gikk på vekten. Hele dagen, nei, vent, kvelden, ble helt feil. Tankene raste. Tallet ødelegger fortsatt mye. Det setter i gang en tankerekke, den samme gamle tankerekken. Failed again. Jeg hadde time med behandleren min i dag, oppsummering av målene, tiltakene, gjennomføringen, evalueringen. 1. Være oppkastfri. 2. Unngå impulshandling i butikk. 3. Redusere kropssjekking. Dagene har gått opp og ned. Noe har gått bra, andre ting har gått mindre bra. Jevnt over, ok. Noen feiltrinn her, noe feiltrinn der. Jeg kan dessverre ikke gaåe over så mye på en gang, selv om jeg kanskje gjør det av og til. Dropp kanskje. Jeg gjør det av og til. Behandleren min mente at det å være oppkastfri bør være et overordnet mål, det jeg må strekke meg mot. At jeg heller bør ha delmål under det. Redusere oppkast. Sånn at ikke verden faller i grus om jeg kaster opp. Verden faller ikke i grus, men jeg når ikke målet mitt om jeg gjør det. Jeg tror at et delmål på det punktet må innføres. Redusere oppkast, prøve å forhindre oppkast. Forebygge.

Og jeg må fortsette å snu de automatiske tankene som kommer, bygge meg selv opp, ikke bryte meg selv ned. Og det dere, er enklere sagt enn gjort når de spiseforstyrrede brillene sitter på. Jeg må prøve å ta dem av, og få på meg de nye oftere.

About these ads

23 tanker om “Tallet ødelegger fortsatt mye.

  1. Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Vi driver og skal bestemme oss for hovedmål på modum. Jeg er livredd for å velge for små mål (da er jeg «feig»), og livredd for å sette meg for store i fare for å ikke klare det. Jeg står ganske bom fast. Hodet bare tømmes med en gang jeg skal prøve å tenke gjennom målene. Hjernen vil ikke samarbeide.

    Jeg ønsker deg masse lykke til med målene dine. Høres ut som en god ide å sette seg delmål. Det er et hardt slag i trynet og ikke klare noe man vil oppnå. Men så er det vel en øvingssak det også, å tåle at ting ikke alltid går som man vil i livet og hverdagen. Ting tar tid, mye å lære, mye å tåle og mye å klare. Blir for alt for mye.

    Stå på!

    • Jeg hadde også problemer med å sette meg mål da jeg var innlagt, så det ble liksom de samme målene hver uke og helg. Oppkastfri, følge kostliste og treningsplan. Og innimellom var det noen andre mål. Jeg hadde ikke noe mat jeg var redd for (jeg kan spise det meste) f.eks, så kunne ikke sette eg mål om at jeg skulle spise en skive med nugatti en dag f.eks. Det gjorde jeg uansett. Utrolig nok så raste ikke alt selv om jeg ikke klarte målet, jeg hadde gjort det beste jeg kunne, så da ble det som det ble. Rett og slett. Viktig å ikke være for hard mot seg selv, du har mer enn nok å jobbe med der Mariann, ikke gap over alt på en gang :)
      Takk det samme :)

  2. Kan du gjøre meg en tjeneste? Ta det målbåndet, klippe det opp i fillebiter, kaste det i do, og spyle ned. Du trenger det så absolutt ikke!
    Så har jeg kanskje skrevet det før. Men skriv masse masse gode ord på postitlapper. Gode ord som du selv ønsker å høre eller si til deg selv, og klistre de rundt på speilet. I stede for å sette fokuset på alt som du ser på som negativt med deg selv, så kan du lese på de lappene.. Du er god som du er, rett og slett. Vet det er denne spiseforstyrrelsen som snakker alt det negative, men da kan hvertfall disse lappene gi deg positiv tilbakemelding, for det trenger vi alle og høre :)
    Steike, du er god!
    klem

  3. Du er så tøff. Og sikkert lei av å høre det…. For man føler seg ikke akkurat tøff alltid, hvertfall ikke jeg…. Jeg tenker på deg… Blir tom for ord. men du beskriver så mye som jeg ikke klarer å beskrive med ord – enda… klem <3 <3 <3

  4. Det er leit å lese at tallet fortsatt ødelegger så mye..
    For guds skyld, det er jo bare et tall! Et tall som så absolutt ikke sier noe om verdien av et menneske overhodet, og det er utrolig hvor latterlig stor betydning det tallet blir gitt av spiseforstyrrelsen. Jeg kan ikke fatte og begripe det altså. Alikevel så er jeg en slave for tallet. ‘Sunn fornuft hvor er du?’ Frustrerende..
    Men det er bra at du får til å ta på deg de fornuftige og friske brillene oftere enn før. Fortsett den gode jobben!

    Du skal ha kred for at du har redusert veiingen og kroppssjekkingen så mye altså, virkelig! Det er veldig bra jobba♥

  5. Uff, dette er ikke godt å lese, Laila.. Jeg kjenner meg sånn igjen, men har dessverre ingen gode råd å komme med. Vi får bli flinkere til å pusse brillene våre!
    <3

  6. Jeg synes du har veldig gode mål! Og du er flink til å jobbe med dem. Men det en nok sant som behandleren sier at det kanskje burde være et overordnet mål, eller et langtidsmål. For store skritt og det blir veldig vanskelig og skremmende. Men jeg har tro på deg, som alltid!

    Kjenner meg veldig igjen i alt du skriver. Iblant er det faktisk ok det jeg ser i speilet, men det «forsvinner» igjen. Og DET er rart det. Og urettferdig.

  7. Du setter så godt ord på kroppsmålingfikserigs-styret. Jeg kjenner meg veldig igjen. Men det jeg føler at hjelper er at jeg bare veier meg hos legen. Iblant faller jeg for fristelsen, har jo ikke klart å kaste vekta. Men det at jeg nå veier meg nesten bare en gang i uken eller sjeldnere, det er en lettelse. For det tallet som vekta viser går så direkte på selvfølelsen, og det kan virkelig ødelegge en hel dag.

    Men I feel you. Deesuten syns jeg at det er fint at du har så konkrete mål. ALtså de sier seg jo selv for oss med sf, men jeg har ikke lagd noen sånne mål med legen min (utenom veiingen), så det skal jeg snakke med legen min om i neste time.

    Du er flinka mcflinka, Laila <3<3<3

    • Jeg ønsker ikke å ha oppfølging ang. veiing. Jeg orker ikke ha enda en vekt å forholde meg til. Dessuten hadde det bare ville blitt en ekstra belastning, med tanke på at jeg har ville gått og gruet meg veldig for hver gang. Ved at jeg veier meg 1 gang i uka her hjemme er jo mitt eget valg. Har jeg ikke lyst å gjøre det, så kan jeg altså la være..Anbefaler deg å jobbe med målsettinger, da har du liksom noe konkret å jobbe mot for hver time. Takk Tuva, same goes for you <3

  8. Ikke bra å ha for mange mål,kjenner meg igjen å ville gape for høyt,komme fortere fram. Om du klarer å redusere på oppkast er jo det et mål som er mer enn nok. Å unngå det helt er ikke enkelt,selv om det er hovedmålet.På sikt. Du klarte det på Modum,men der hadde du god oppfølging. Hele døgnet. Synes det er veldig bra at det ikke er noe mat du har fobi mot å spise! Det hadde vært en ekstrajobb. Eller,du har vel nevnt ris,pasta,potet og for mye brød. Lavkarboen har visst til en viss grad sneket seg inn hos mange av oss. Jeg er intet unntak. Selv om jeg ALDRI gir helt slipp på favorittkarboene mine. Ris ,vanlig brød og pasta er jo ikke ernæringsmessig nødvendig,det finnes alternativer som kanskje gir bedre næring.

    Det med kroppssjekking er vel noe av det siste som slipper ved en spiseforstyrrelse. I tillegg til å forsone seg med at tallet på vekta «bare er et tall»,som en behandler sa til meg en gang. Det er isåfall et tall som har stor betydning når man har sf. Som deg,vet jeg at jeg blir ikke fornøyd uansett hva vekta sier. Og vil gjerne at den ikke skal ha så stor makt. For meg fungerer det best at jeg veier meg,uten tilskuere. Takler det et hakk bedre.

    Så godt å lese at du kan ha glimt der du føler at du liker deg selv litt,oj,kan jeg skrive det? Jeg synes du skal like deg selv masse <3 Leit at positive ting skal gi negative følelser,at det skal være vanskelig å ta imot komplimenter. Ønsker for alle med sf at vi skal klare ta imot mer av det gode. Open hearts girls (and boys) ;-)

    Fin kveld ønskes fra lille trønder ;-) <3

    • Ja, det var litt enklere på Modum, der var det folk rundt meg hele tiden, som hjalp meg med nettopp den biten der, som kunne motivere meg, og hjelpe meg med å holde hodet over vannet. Altså, karbohydrater er vanskelig, men jeg spiser jo kornblanding, go morgen yoghurter med korn/musliblandinger, nutribarer, næringsdrikker osv. Det er karbohydrater i stort sett alt jeg spiser. Men jeg spiser helst ikke ris, poteter, pasta eller brød, med mindre jeg må…Jeg og veier meg helst alene, bare det at andre også skal følge med, er vanskelig…grøss. Kanskje en dag vil ikke tallet spille så stor rolle lengre, det hadde vært veldig godt det.. <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s