Trigger på treningssenter.

«Fy faen, sånn vil jeg også se ut. Jeg vil ha de tynne lårene, jeg vil ha så smale hofter, være så liten og tynn, så lett.» tenkte de syke tankene mine da jeg var på trening i går. At hun gikk i en tettsittende tights gjorde ikke saken bedre. Siden hun trente styrke, så la jeg merke til at det var antydning av muskler der, ikke bare skinn og bein. Men likevel, så liten og fjærlett. Da hun satt på den lille benken og pumpet litt jern, hoftene var ikke bredere enn den lille benken, hvor smal kan den være? 20-30 cm? Hvertfall såpass stor at når jeg sitter på den, så er halvpartene av begge lårene på utsiden av den. Hun dekket den bare sånn akkurat, ennå hun satt med bena samlet. De tunne armene, med blodårene som var så store og tydelige. Min første tanke var at hun må være syk, på en eller annen måte. Hun var ikke ung, og den sykelige tynnheten kan jo være av ulik art. Men sykdommen i meg ble trigget, ble satt på prøve. Øynene mine søkte etter henne opptil flere ganger, skdommen kunne ikke se seg mett på henne. Sykdommen hyler og skriker til meg, at det er sånn jeg også burde vært. Sykdommen i meg ønsker seg en sånn kropp, ønsker å være så liten og fjærlett, som en liten spurv, nesten usynlig.

Når sånne sykdomstanker kommer, så må jeg ha en pep-talk opp i hodet mitt. Om jeg skulle hatt en sånn kropp, så måtte jeg ha vært bygd annerledes. Jeg har ikke så smale hofter i utgangspunktet. Skulle jeg hatt en sånn kropp, måtte jeg ha gått ned 30 kg. Skulle jeg hatt en sånn kropp, så hadde det betydd mer sykdom, forverret sykdom. En ny vei ned i den vonde spiralen. Skulle jeg hatt en sånn kropp, så hadde jeg måtte slutte å spise, eller kanskje forholdt meg til et eple om dagen, kanskje bare et halvt. Skulle jeg hatt en sånn kropp, så hadde jeg måtte kutte ut alt jeg liker av mat, ikke hatt plass til å unne meg noe som helst, foruten det ene eplet. Hadde jeg hatt en sånn kropp, så hadde jeg på ny måtte hatt en runde med innleggelse, starte på scratch, spise meg opp mot en normal BMI. Gått gjennom en nytt helvete med måltider. Men når sykdommen tenker, så bryr den seg ikke om konsekvensene, bare den kommer ned på et akseptabelt tall, et tall som ikke engang er satt. Bare ned, ned, ned. I spiralen.

Jeg tenkte tanker som «stakkars henne. Kanskje sliter hun med mat og vekt, kanskje er hun syk på andre områder. Kanskje trener hun for å forbrenne kalorier, eller kanskje trener hun seg opp i vekt.» Jeg kan aldri bli sånn uten å bli veldig syk. Igjen. Jeg klarte, til tross for at jeg også ennå sitter med et ønske om vektnedgang, at jeg ønsker å bygge muskler. For det første får jeg ikke en sånn kropp ved å trene mye styrke, for det andre så ønsker jeg å ha muskler. Være fit. Godt trent. Og når jeg trener, så må jeg spise. Jeg må ha energi. Jeg må spise før trening, for jeg har ingen energi til treningsøkten om jeg ikke spiser. Jeg orker ikke presse meg gjennom en treningsøkt hvor sulten roper og skriker, skjelvinger og utmattelse. Jeg vil ha energi, og føle meg fit for fight. Føle meg bra. Opplagt. Og jeg må spise etter trening, for å holde kroppen gående, for restitusjon. Dermed kan jeg heller ikke få en sånn kropp som hun har.

Som spiseforstyrra, så er det en eksponeringstrening i seg selv, bare det å være medlem på et treningssenter. Der er det en stor variasjon av kropper som trener. Store, normale, små. Gamle, unge. De aller fleste går i stramme tightser og topper. Kroppsfokusering. Jeg visste jo at jeg ville se kropper som er mindre enn min, at det vil være ikke bare tynne, men syltynne jenter der. At det ville utløse noe i meg, at det vil trigge spiseforstyrrelsen. Men jeg må øve meg på sånne settinger. Jeg må øve meg på å godta at det faktisk er sånn det er, og at det er sånn det alltid vil være. Det vil alltid være jenter som er tynnere enn meg. Jeg må øve meg på å tenke rasjonelt, fornuftig. At de er annerledes bygd, at de har trent mer enn meg, og ikke minst, de er yngre enn meg. Kropper er ulike, og jeg har kun min å forholde meg til. Jeg må kun ta utgangspunkt i min egen. Jeg må slutte å sammenligne meg med andres. Sykdommen vil alltid søke etter, og legge øynene sine på kropper som er tynnere enn meg, men det er fornuften min som til slutt må få det siste ordet.

HEALTHIER

STRONGER

BETTER

 

About these ads

26 thoughts on “Trigger på treningssenter.

  1. Veldig sant. Jeg og kikker hele tiden på kropper som er tynne og ønsker det var meg. Men sånn er det ikke og sånn blir det ikke. Man må bare godta seg selv, tenker jeg.

  2. Tusen takk Laila <3 Jeg følte smerten din bak ordene når jeg leste nå, men samtidig gav du meg akkurat det jeg trengte med dette innlegget, for jeg bruker generelt sett 90% av tiden min til å sammenligne meg selv med andre (enten jeg vil eller ikke). Men jeg skal prøve å ta aktivt i bruk den samme tankegangen som du forteller om her. Jeg trengte å bli påminnet om at det går an å tenke slik.
    Tnx again <3

  3. Du e så flink! Trigging på treningssenter unngår ej no i ei lang periode, før ej kan begynne å eksponere mej. Spennende å høre ka forskjellige utgangspunkt og veia vi går :-) synst du e så sterke og flinke!:-)

  4. Jeg har heldigvis kommer meg dit at når jeg ser noe så tyngt så tenker jeg «stakkars henne». Hun må enten være skikkelig syk eller så sliter hun veldig med å få mer fett og muskler på kroppen. Da kjenner jeg meg heldig over at jeg faktisk har noen kilo for mange og ikke for få. At jeg ikke ønsker å bli så slank er deilig.

    Du kommer dit Laila. Bare det at du kommer deg på treningssenteret er fantastiskt! :) Stolt av deg. Kjempe stolt!

  5. Bra, Laila! Jeg er så enig. Det er veldig lett å falle for å sammenligne seg med andre som er tynnere – men heldigvis så greier vi å skjønne at man ikke kan tenke sånn. Kropper er forskjellige – skjelettene også.

    Go Laila! ;D

  6. Jeg heier på fornuften! ;) Det er så sant det du skriver, og veeeldig gjenkjenbart! Det å se andre som er tynnere enn en selv, gjør at jeg også klarer bare ikke å la være å se en ekstra gang. Øynene/spiseforstyrrelsen trekkes mot tynnhet.. Men liker det du skriver om at det kommer alltid, uansett å være noen som er tynnere enn en selv.Og det betyr på ingen måte at de har det noe bedre.. Men tynnhet i seg selv trigger. veldig! Men vi må bare lære oss å leve med det, å lytte mere og mere til fornuften ;) <3 <3 <3

  7. Kjenner meg veldig igjen! Jeg har alltid vært et hode høyere enn alle jentene rundt meg+hatt brede hofter…Jeg VET at uansett hvor mye jeg går ned i vekt så vil jeg ikke krympe(i høyde) og hoftene mine vil ikke forsvinne…Likevel klarer jeg ikke gi slipp på den drømmen om å være liten og nett! Det er jo nesten litt tragikomisk hvordan en alltid vil ha det en ikke kan få :P

    Men det er så sant det du sier; man kan ikke høre på sykdommen; for den vil ALLTID finne noe som er galt med en…Den vil alltid finne noen som er sykere eller tynnere etc.

    Jeg prøver å minne meg selv på at det er spiseforstyrrelsen som vil at jeg skal bli sånn og sånn, det er den som er besatt av å gjøre meg «liten og nett»…at JEG egentlig ikke vil det…Men det er ikke så lett når spiseforstyrrelsen okkuperer ca. 98% av meg om dagene :P

    Men en vakker dag skal vi klare å elske kroppen vår akkurat som den er!
    (I hope!)

    • Ja, man ønsker alltid det man ikke kan få..rart..Jeg skulle gjerne vært litt høyere, haha. Du kan gi meg noen cm, så jevner det seg litt ut ;) One day M, one day :) <3

      • Hehe, du kan gjerne få noen cm ja ;)
        (jeg er 182 sånn btw!) Når det er sagt, så er jeg mye mer komfortabel med høyden min enn jeg var før da, så det er håp ^^,

      • Du er 22 ca høyere enn meg, haha. Gi meg 10, så er jeg fornøyd ;) Men bra du er mer komfortabel nå da :)

  8. Kjenner meg igjen..øynene søker automatisk mot dem, for å se hvordan de trener.. etc..det er ikke bra! du har gode poeng og jeg tenker også for tiden at jeg vil bygge muskler ikke være mager! Godklem til deg <3

  9. jeg synest ikke se tynn ut er fint,jeg vil se sunn ut med mye sterke muskler i hele kroppen og stråle sunnhet det er mitt ideal derfor mye friluftsliv og trening med dyrene,elsker skogen havet og trene mye ute ,gir meg mye mot de sterke krniske smerteene etter knuste og brakk ehle kroppen så er bevegelse gull :D

  10. Skjønner godt at treningssenter blir en stor trigger. Allikevel synes jeg du er flink som klarer å «rasjonalisere ned» dine egne sf-tanker som kommer snikende. Forstår godt at dette tar mye energi, men det er så BRA allikevel! Flinke Lailia :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s