Vet ikke hva jeg skal svare.

Forrige uke traff jeg på en kollega på butikken. Jeg er venn med henne på facebook, så hun har da fått med seg litt om oppholdet på Modum, at jeg var kommet hjem, og hvordan det går sånn ca. Hun spurte vel hvordan det går, eller, hun sa kanskje at hun hadde fått det med seg på facebook. Jeg husker ikke helt, hukommelsen kan ikke være med på alle punkt. I går dro jeg opp på jobb en tur for å si hei, for å si at jeg er tilbake, og at jeg strax er klar for å begynne å jobbe litt igjen. Ikke hver dag, men begynne sånn sakte men sikkert. Jeg er redd for at det fort kan bli litt mye å kjøre på for fullt akkurat nå, så tidlig etter hjemkomst. Jeg har gått på den smellen før, at jeg kjørte meg for hardt ved oppstart på jobb. Sånn ca 14 dager etter at jeg begynte rett i ny jobb, så måtte jeg få meg en sykemelding, depresjonen og bulimien gjorde at jeg havna i grøfta.

Nå hadde det seg sånn da, at jeg traff på en del kollegaer da jeg var på besøk. Jeg måtte jo selvsagt prate med dem. «Hei, så koselig å se deg igjen da. (Og så fikk jeg en klem.) » Hvordan går det med deg?» spurte en kollega. » Jooooda, neida, det går da, på et vis…» «Ja, du får bare samle deg, og ta ting litt og litt.» «Ja, jeg må nok det» Og så skravla vi videre da. Så traff jeg enda en kollega. «Neeei, er det du som kommer på besøk (og så fikk jeg en klem), «hvordan går det med deg?» «Jooooda, neida, det går da…på et vis.» «Ja, det er jo ikke bare bare å komme hjem og skulle klare alt alene» «Nei, det er sikkert og visst» svarte jeg. Og så skravla vi en god del. Så gikk jeg for å prate med enda en kollega. «Neei, er det du som kommer på besøk. Hvordan går det med deg nå da?» «Joooda, neida, det går på et vis..Mye å jobbe med kan du si.» «Du har nå lagt på deg hvertfall, du ser nå bedre ut nå enn før du ble lagt inn, da var du for tynn.» «Grrrrrrrrrrr» tenkte jeg. Men prøvde å bevare fatningen. Så skravla vi litt da. «Kaster du ikke opp lengre nå da?» spør hun videre? (Hun spør ganske så direkte kan du si) «Tjo, ja…det hender jo at jeg går på snøra innimellom da…men det går da på et vis..«Hun skulle lage vafler, så jeg passet på å skygge banen før de ble ferdige.

Så labbe jeg videre da, for å hilse på sjefen sjøl. «Neh, er det du, så koselg å se deg da. Hørte av noen andre at du var her ja. Hvordan går det med deg?» «Joooa, deeet…tja, tjo..ja. På et vis» Og så spurte hun en del da, om Modum og ja, en god del. Så avtalte vi at jeg strax begynner å jobbe litt igjen. Så gikk jeg videre. Da hadde jeg altså vært der en stund da, og det begynte å nærme seg middagstid  for meg (etter å ha vært på Modum i 3 mnd, så begynner magen å bli sulten sånn i 15-16 tiden, det er jo nesten samme tid som gamlingene på gamlehjemmet spiser middagen sin. Ok, deeet var kanskje å overdrive litt, det er vel nærmere tiden for kveldsmat for dem da.) Da jeg kom ut døra, traff jeg to kollegaer til. Bl.a hun jeg traff på butikken. Jeg sier «halla«, hun sier «halla» Hun andre sier «næh, er det du som er her, det var lenge siden. Hvordan går det med deg?» Jeg åpner munnen, men før jeg rekker å si noe, så sier hun jeg traff på butikken «Joda, det går da på et vis» Vi ser på hverandre, jeg nikker, vi ler litt. Jeg sier «Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si når folk spør jeg..»  Hun andre sa «Det skjønner jeg godt, for alle spør vel om det samme» «Mmmhm!» Så prata vi litt, og så kom jeg meg endelig avgårde. Og godt var det, for jeg holdt på å fryse av meg ræva. Det var kaldt må skjønne.

Men seriøst, jeg vet nesten ikke hva annet jeg skal svare enn «Tjo, tja, joda, neida, det går på et vis. Du vet…» For det er jo faktisk sånn det er. Jeg går på et vis. Jeg går opp, og det går ned, og så går det opp igjen. «Det humper og går. Sånn hompetitten, hompetatten»

 

About these ads

25 thoughts on “Vet ikke hva jeg skal svare.

  1. Snuppa mi!! Du er så flink atte! Er kjempestolt av deg <3
    Skjønner godt det blir mye spørsmål og svar det er vanskelig å finne/definere, men svar det du selv føler! Ta kun hensyn til deg selv. Og putt alle spm i hjertet ditt, for det er omsorg. De bryr seg om deg, og det skjønner jeg jo godt. Du er jo en "brysegomherligperson".. Haha.. Er vanskelig å si akkurat hva jeg tenker, men du skjønner nok.

    Love u!! *smask*

    • Det er jo ikke det at jeg ikke vil svare, og jeg svarer jo det jeg vil, og siden det går sånn opp og ned, så blir det jo «joooda, neida, det går..på et vis», haha. Tar ikke spm deres som mas da hvertfall, skjønner jo at folk lurer, og mange spør vel bare for å spøre, men det er helt greit det og :)
      LOVE YOU TOO <3

  2. Skjønner deg sååå godt. Grusomme spørsmål å få dette, selv om de er ment veldig godt.
    Men hva skal man si ja.. Hva passer det seg å si.. Jeg har ikke noe ordentlig svar jeg heller. Men å si «Det går på ett vis» er vell det jeg også sier oftest. Det som er litt greit når man sier det, er at den andre personen somregel ikke spør så mye mere.
    – Nei huff, ikke lett det der!

    • Ikke sant, haha. De blir litt sånn ja..»ja, det er vel vanskelig..» haha. Men de aller fleste jeg kjenner vet jo om problematikken, og jeg skriver jo åpent om det, så de vet jo litt om hva det dreier seg om, at det faktisk er opp og ned dager.

  3. Et av de mest hverdagslige spørsmålene vi får, allikevel så vanskelig. Noen er faktisk klare for å få et ærlig svar, de fleste forventer: joda det går bra, hva med deg?

    Syns det er kjempevanskelig. Svarer som deg, det går nå på et vis, tiden går, det går mot vinterferie osv. HATER spørsmålet, fordi det er så vanskelig å svare. Behandlere begynner også hver time med det spørsmålet, like vanskelig der syns jeg.

    Men du taklet det jo greit da. Og du klarte å skrive et ganske bra og morsom innlegg om det også :) Takk for at du sender smil ved å skrive :)
    <3 <3 <3

  4. Jeg synes dine svar var veldig gode! Det er alltid vanskelig å vite hva man skal svare i en slik situasjon.

    Selv var jeg en tur innom forrige arbeidssted for litt siden, jeg hadde nettopp blitt utskrevet fra psyk og da de spurte hvordan det gikk, smilte jeg mitt aller største smil og erklærte at «hver dag er en FEST!»
    Jeg kjenner humoren til de folka, og de kjenner min, så oppfølgingsspørsmål ble det ikke, bare en liten felles latter :)

  5. Når folk spurte hvordan det gikk med morfaren min i sykdomsperioden, så begynte vi bare å svare: Det går opp og ned, og frem og tilbake.. Enkelt og greit. Du kan eventuelt svare: Det går hver gang, eller du ser vel det :p
    Skal ikke være lett hvertfall. Folk spør, det kan bli for mye, men de fleste spør fordi de bryr seg :) Sikkert godt å komme tilbake på jobb :)
    klem

  6. Ikke alltid enkelt å svare, men guri så snille de e som spør.Det viser jo at de bryr seg om deg :-) Tror og de skjønner at det ikke er lett for deg å svare . Ikke gruble for mye over det…synes du svarer fint og guri så flink du e. Bare det å dra opp på jobben for å si hei e jo kanon bra av deg. De satt nok kjempestor pris på å få se deg igjen og har nok lurt veldig på hvordan det har gått med deg den tiden du har vært borte..var nok godt for de å se deg igjen :-)

    • Jeg grubler ikke over det, det ble bare veldig mange av akkurat det spm den dagen, haha. Nesten litt komisk. Men koslig å se dem igjen da :)

  7. Da min mor lå for døden i kreft svarte jeg helt ærlig på spørsmål om hvordan det gikk.Fortalte helt ærlig.Jeg oppdaget at ytterst få klarer å få et riktig svar på sitt spørsmål.Rart igrunnen,hvorfor spør folk når de ikke klarer svaret?Og jeg la ikke i veg på noe dramatisk vis.Undret meg over det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s