Et nytt slag i trynet

Jeg var livredd for at det jeg spiste i går skulle ødelegge for veiingen i dag. Jeg overså rett og slett at det var varmmat på hotellet vi var og spiste i går, alt jeg så var at det var koldtbord der. Jeg var redd da jeg skulle forsyne meg, for mye skulle jeg våge å spise. Jeg tok 2 skiver brød med pålegg, og så var det mye dessert der. Mye godt. Mye jeg hadde lyst på. Jeg kunne glatt ha gått amok der, og jeg kjente virkelig på overspisingstrangen. Jeg følte at det jeg faktisk spiste var overspising, fordi jeg tok litt av flere ting.Jeg visste at det var mer enn det jeg ville ha spist om jeg spiste middag her på huset. Jeg følte sterkt på trangen til å kaste opp, veldig sterkt. Jeg var så full i magen, det kjentes ut som en stor klump lå der og godgjorde seg.Jeg hadde mageknip, og kjente på hvordan buksa strammet rundt magen, ubekvemt, ubehagelig, uvelkomment. Jeg holdt ut, og hold ut. Jeg hadde det hyggelig sammen med pappa, broren min og søstra mi, det var godt å komme seg litt vekk fra Modum, nye omgivelser, en stor utfordring. Men maten var vanskelig.

Da jeg kom tilbake til Modum, og besøket dro, så gikk jeg for å ta en treningsøkt. Jeg måtte gjøre ett eller annet for å roe ned den dårlige samvittigheten, jeg måtte kompensere for oppkast. Spiseforstyrrelsen er så sterk i meg at treningen ble gjort på tvang, men jeg brydde meg ikke, jeg måtte bare få det gjort. Det føltes i det minste litt bedre etterpå, men da var det jo tid for kveldsmat. Når jeg går mett til et måltid, så føles det bare helt forjævlig å måtte spise enda mer, presse ned mer mat i en mage som allerede er full. Det er bare helt jævlig, men jeg har jo regler jeg må forholde meg til her, det er ikke et alternativ å la være å møte til måltidene, da vil jeg få varsel om tenkepause. Så jeg spiste, tvang maten i meg, og kjente på ubehaget. Magen stor som en ballong, oppblåst, sprengfull. Tanken på at jeg burde latt være å spise streifet meg mange ganger, tanken på veiingen lå der hele tiden i bakhodet og plaget meg. Jeg mer eller mindre så kiloene som la seg på kroppen etter bare det måltidet, og jeg visste at jeg også måtte spise to måltider til før dommen skulle avgjøres for uka som hadde godt. Å spise på mandager er helt forferdelig. Det er jævlig å ha mat i magen når jeg må hoppe på vekten. Når magen også slår seg vrang hver eneste mandag, i form av masse luft, oppblåst og på størrelse med å være gravid i åttende måned, så føles det alt annet enn ok. Tankene surrer og går, jeg gruer meg. Har nedtelling.

Det gikk akkurat som jeg hadde sett for meg, + litt til. Det jeg hadde gått ned sist uke hadde lagt seg på igjen, + 100 gr til. Opp 1.2 kg. 100 gr mer enn for 2 uker siden, da jeg hadde mensen i tillegg. Dvs at jeg er 100 gr nærmere skrekktallet. 200 gr unna. Jeg gikk i bakken, jeg flyr ut av huset, ut og gå, mens tårene triller. Panikken som kommer, angsten for at neste uke, da er jeg der, garantert. Jeg var så glad forrige uke, da jeg hadde gått ned 1.1 kg, hele uken var god for meg, jeg klarte senke skuldrene, senke garden. Atter en mandag slår vekten meg helt ut, gitt meg et nytt slag i trynet. Jeg kjenner at det knyter seg i hele meg, «Nå er det nok, hit, men ikke lengre.» Nå som jeg turte stole en smule på kostlista forsvant som dugg for solen, det forsvant i det grå skyen som igjen henger over hodet på meg. Borte. Kostlista er igjen en fiende, en utrygghet. Spiseforstyrrelsen forsterkes, planlegger. Den er rasende, jeg er rasende. I tillegg er middagen i dag helt tragisk, fæl rett og slett. Kokt forbanna torsk med potet og grønnsaker. Det grøsser i hele meg, er det et komplott at middagene skal være forjævlig på mandager, med tanke på at det er veiing, og i tillegg en treningsfri dag? Jeg forbanner hele opplegget. Jeg er så lei at det stort sett går feil vei for meg. 1 god uke av alle jeg har vært her, en uke hvor jeg klarte å senke skuldrene fullt og helt, kanskje er det der feilen ligger, at jeg senket dem for langt ned. Jeg har hatt mange fine stunder her, gode samtaler, fine stunder med de i gruppa mi, men alt som har med kropp og vekt å gjøre har bare gått nedenom og hjem.

Tankene har nå vært på å kaste opp etter middagen, jeg orker ikke være så helvetes sterk hele tiden, det får bare konsekvenser i form av vektoppgang likevel, og jeg takler det så sykt dårlig. Middag om 15 minutter, jeg bare gruer meg til hele måltidet. Det positive er kanefart etter middagen, så jeg håper det kan bli koslig, til tross for at det regner her i dag. Det er hvertfall noe å gjøre, sammen med de andre, sammen med folk fra andre avdelinger. Jeg fikk også to julegaver + julekort fra to venninner i dag, en englandsgave og en usa gave, jeg får ta det med meg som en positiv ting i dag. Jeg ga også primærkontakten min en liten førjulsgave i dag, jeg fikk hvertfall gledet noen andre.