Mandag igjen…

Det var rene lykken å komme tilbake til Modum igjen i går. Hele dagen i går var faktisk veldig bra. Jeg kom meg opp grytidlig for å fly mot Gardermoen. Flyturen gikk forsåvidt greit, jeg hadde egentlig plass ved midtgangen, noe jeg kan spare meg for, men jeg kom som en av de første ombord, så jeg satte meg nå bare å venta til det kom noen som skulle trykke seg inn på de innerste setene. Det var riktignok ikke plass til å trykke seg forbi, for det var knapt nok plass til å sette fra seg beina der. Men så kom det en dam da, som hadde vindusplass, men hun sa at jeg bare kunne hoppe innover, så kunne hun sitte ved midtgangen, hun likte best å sitte der. For en lykke! Jeg kunne ikke akkurat hoppe innover da, men jeg makket meg hvertfall mot vinduet. Tåka lå tjukt over flyplassen, og i tillegg var det vind og litt sørpe på vei ned fra oven. Det endte selvsagt opp med en del turbulens. Jeg er ikke så glad i turbulens, så hjertet gjorde noen byks mens jeg satt noen hundre meter over bakkenivå. Flyet hverken styrtet eller kræsja, og jeg kom trygt på bakken på Gardermoen. Deretter kom jeg meg til Ski, hvor jeg fikk noen timer sammen med søstra mi, og mine to tantebarn. Vi tok oss en tur på ei julemesse på en barneskole der, hvor jeg traff på en god venninne av meg som jeg ikke har truffet på en mannsalder, og vi fikk med et korps bestående av noen barneskoleelever. De skulle spille noen julesanger. Jeg hørte ikke hvilken sang det var de spilte først, det fikk jeg vite først da han duden som kanskje var læreren dems, opplyste oss det. Jaha tenkte jeg, det ligna jo skikkelig.

Utpå kvelden føyk jeg videre mot Asker, hvor ei i gruppa mi plukket meg opp før vi kjørte mot Vikersund, og Modum. Det var veldig koslig å treffe igjen de andre, bare det å komme inn på Modum var lykke. Klemming og kjappe oppsummeringer av hjemmeuka mens vi kikket på «Åndenes makt». Så var det starten på en ny uke igjen da, og ukestart er alltid en dårlig start her for meg. Veiing. Jeg var litt redd for at jeg kanskje hadde spist litt lite mens jeg var hjemme, men det hadde jeg jo selvsagt ingen grunn til å tenke. Vekten fortsetter å gå opp, og jeg er nå kun 300 gr. unna den grensen hvor jeg virkelig ikke vil gå over, dvs at neste mandag havner jeg i kjelleren for alvor. Jeg gikk like fort ut av veierommet som jeg gikk inn. Jeg gikk rett opp på rommet, fikk på meg klær, og gikk ut mens tårene trillet. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal holde ut dette. Hadde ikke lyst å komme tilbake til middagen, hadde virkelig ikke lyst å spise. Jeg hadde lyst å spy, nekte å fortsette sånn. Gjør de ikke flere endringer på kostlista mi nå, så vet jeg ikke. Jeg føler bare for å tvangstrene, trene mer enn jeg har «lov» til her. Dette her går bare ikke, jeg ønsker bare så inderlig at den helvetes vekta skal stoppe snart! Jeg har med andre ord gått opp en hel forbanna kilo til på 2 uker. Sikkert ikke mye vil dere si, men jeg har altså totalt gått opp 11 kg her i løpet av oppholdet, det er jævla mye. Og det forsterker bare tankene om å redusere matinntalet når jeg kommer meg ut herifra, og trene enda mer. Jeg kommer til å legge inn forespørsel om mer treningstid her, dette her går ikke, det demotiverer meg så inderlig mye.

Primærkontakten min og jeg har prata om at vi skal jobbe med kroppsfokuset mitt framover, jeg klarer ærlig talt ikke se for meg hvordan jeg skal takle å akseptere kroppen når vekten bare fortsetter og fortsetter oppover. Jo mer vekten går opp, jo mer misliker jeg kroppen. Jo mer hater jeg den, jo mer vil jeg redusere matinntaket, jo mer vil jeg trene. Men snill som jeg er, så har jeg selvsagt beholdt maten min i dag også. Men faen som jeg hater all denne spisingen, og denne vektoppgangen som aldri stopper opp. Hvor blir stabiliseringen av? Stabilisering in my ass.

Dagens positive: Jeg fikk julekort fra Hannah, tusen takk skal du ha, har hengt det opp på veggen min.