Overspisingstrangen

Ord fra i går:

«Stormen inni meg er minst like kraftig som den som stormer rundt hushjørnene her. Uroen raser, rastløsheten jager og stresser meg. Alle tankene kverner om mat, uansett om jeg prøver å holde fokuset på noe annet, de sitter som limt fast, og nekter å gi slipp. Det kjennes ut som jeg skal gå ut av mitt gode skinn. Spiseforstyrrelsen roper og skriker og presser seg fram, forteller meg at det bare er å løpe ned på butikken og hamstre inn akkurat det jeg har lyst på, presse i meg av hjertets lyst, til magen er så full at det ikke er plass til en enest bit til,for deretter å bøye meg over doskåla og vrenge magesekken til den er helt tom. Gi faen i alt, drit i reglene, drit i alt som er bygd opp til nå. Legge ned våpnene og gi etter. Bare en eneste gang. Tro meg, jeg har gått med disse tankene hele dagen, overspisingstrangen har ridd meg som en mare, presset luften ut av meg, kvalt meg. Jeg har holdt meg opptatt med flere ting i dag, jeg har sett film, jeg har lest bok, jeg har strikket, jeg har sittet på nett. Jeg har også tatt meg et halvt glass ekstra med cultura og nøtter, bare for å dempe den verste trangen. Men det hjalp ikke. Jeg har spist mine 4 måltider, og jeg har vært mett, jeg har ikke vært sulten. Jeg tok også litt ekstra cultura og nøtter i kornblandingen min til kveldssmaten, men suget sitter der like fullt. Trangen har bare satt seg i meg og den vil ikke gi slipp. Jeg vet at om jeg hadde gitt etter, så ville det kanskje også ha blitt enklere å gjøre det igjen når jeg først har gjort det en gang. Kanskje, kanskje ikke. Kanskje ville jeg også ha erfart at det ikke gir meg det samme lengre å kaste opp, men jeg tør ikke ta den sjansen, ikke nå. Kanskje kommer jeg dithen at jeg ikke klarer stå imot, men jeg kan ikke nå.

Nå angrer jeg også selvsagt på at jeg har spist det lille ekstra i dag, det er ikke mye, jeg vet at det ikke er snakk om mye, men likevel. Den dårlige samvittigheten gnager på meg like fullt. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det ikke er farlig å skeie ut litt, det kan vel knapt kalles å skeie ut en gang, men når jeg synes at kostlista mi er altfor stor som den er, så er det vanskelig å måtte spise enda mer. Det er fredag, det er lov til å skeie ut, men jeg har ikke en gang vært utenfor dør i dag, jeg har ikke vært innom en eneste butikk, jeg har ikke kjøpt meg noe å skeie ut med. Jeg har vurdert flere ganger i løpet av dagen å gå ned på butikken, men jeg kan vel takke stormen for at jeg ikke har gjort det. Det frister ikke mye å gå ut når det hagler, tordner og lyner i tillegg. Det er kanskje like greit, jeg tror kanskje at en tur på butikken i dag hadde ville gått galt. Jeg må holde ut, la den indre stormen ri seg av sammen med stormen ute. Jeg vet at skuffelsen av å gå på trynet ville ha blitt forferdelig stor, for hver dag jeg klarer å overleve, jo større vil skuffelsen bli om jeg ramler. Et skrubbsår kan jeg takle, et skrubbsår er lov, men en skuffelse vil bli et stort sår inni meg, jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne lege det.»

Jeg kom meg gjennom dagen i går også, til tross for at det var den verste dagen so far denne uka. Det var et rent helvete, og jeg følte virkelig bare for å gi etter. Men jeg hadde ikke noe mat liggende som jeg kunne overspise på i grunne. Jeg kunne riktignok ha spist mer av kornblandingen min, men det skulle jo vare ut dagen i dag også. Jeg kunne også ha kastet opp måltidene jeg spiste i går, men trangen gikk mer på å handle inn ting jeg hardde veldig lyst på, junk, potetgull, sjokolade og godteri. Men været holdt meg fra å orke å i det hele tatt bevege meg ut døra. Så ble det også en hviledag i forhold til trening i går, og det gjorde ikke saken noe bedre. Å være hjemme denne uka har vært den store styrkeprøven, det er her jeg skulle finne ut om jeg klarte meg på egenhånd, uten hjelpere rundt meg. Her har jeg måtte holde ut på egenhånd når alle tankene og følelsene kom. Målsettingene for denne helgen gikk ut på å klare meg gjennom hele uka, på alle disse punktene, og jeg har jo ikke lyst å ødelegge dette opplegget jeg er i nå. I morgen tidlig reiser jeg tilbake til Modum, så dette blir den siste dagen av hjemmeuka, og jeg får vel si, den avgjørende dagen, sånn totalt sett. Det er dagen i dag som gjelder, om jeg skal klare meg gjennom hele uka uten å overspise eller kaste opp. Dette er dagen som vil avgjøre om jeg klarer å nå målsettingene mine, for dagen i morgen vil gå med til reising, og besøk hos søstern i Ski, før jeg igjen setter mine bein på Modum. Jeg må ned på butikke nå for å poste et brev + kjøpe litt snus til uka som kommer, og kanskje utfordre meg litt med en sjokolade eller noe? Jeg får se hva jeg får til når jeg kommer ned dit. Skal også ta meg en treningsøkt senere, det vil nok hjelpe litt på samvittigheten i tilfelle jeg skeier ut litt. Tre måltider igjen før jeg reiser avgårde i morgen tidlig.  I better make it through. Jeg får bite tennene sammen, eventuelt sette dem i meg selv.