Kommentarer om kroppen trigger

Jeg har aldri likt kroppen min. Jeg var ikke fornøyd for 5, 8, 10 eller 11 kg siden. Men da var jeg mer fornøyd enn jeg er nå. Jeg føler meg tyngre, og jeg ser at jeg er tyngre, kroppen har est ut. Vann eller fett, doesn’t matter, det er fortsatt 10 kg ekstra på kroppen som jeg må drasse rundt på. Jeg liker ikke hvor stor lårene mine har blitt, eller hvor stor rumpa har blitt, til tross for at mye av det er muskler. Jeg har trent en del styrke mens jeg har vært innlagt, nettopp fordi jeg heller vil at det skal være muskler enn fett der. Det som er vanskeligst å forholde seg til, er magen. Den har lagt på seg noen valker, den står ut, og det er langt ifra antydninger til muskler der. Om jeg strammer magen, så kan jeg kjenne at det er muskler der så klart, men jeg liker bare ikke innpakningen rundt musklene. Jeg liker ikke fettet som har lagt seg rundtomkring. Jeg hater det. Det er veldig veldig vanskelig å akseptere kroppens forvandling, når alt som har opptatt meg de siste 16 årene, nettopp har vært kropp og vekt. Det gjør vondt å spise, det gjør vondt å kjenne på mettheten, og det gjør vondt å ha mat i magen. Kroppen min er ennå der at magen vokser i dobbel størrelse så snart den får mat i seg, jeg er fortsatt mye oppblåst, er kvalm og har vondt i magen. Forbrenninga er i gang, fordøyelsen er i gang, men jeg er veldig utålmodig av meg, og ønsker meg dithen hvor det skal føles naturlig, og ok å ha mat i magen, at kroppen ikke skal vokse i dobbel størrelse bare fordi jeg spiser en fordømt middag.

Klær strammer, føles mindre. Jeg vokser og er blitt større. Jeg føler meg skikkelig ukomfortabel i egen kropp, men jeg har likevel ikke annet valg enn å bo i kroppen min, akseptere at den må ha mat, og at den skal beholdes. Jeg må akseptere at kroppen trenger bensin for å fungere som den skal, at kroppen trenger næringen, at den får nok av alt den trenger for å fungere optimalt. Jeg har fulgt kostlista mi hele veien, og jeg har vært oppkastfri hele veien. Jeg har også stappa i meg en vitaminpille og en tranpille hver dag siden innleggelsen. Målet er også å klare å fortsette med denne jobben, uansett hvor hardt det vil bli. Men når vekten går opp, og kroppen vokser, så føles alt bare så utrolig meningsløst. Da har jeg lyst å bryte ut av behandlingen, takke for meg, og gå tilbake til det som en gang var. For å se tallet på vekten, og se meg selv i speilet, se kroppen min når jeg står i dusjen, det bekrefter bare hvordan jeg også føler meg, at jeg er stor. Jeg pakker meg inn i de største klærne jeg har, jeg liker ikke at andre også ser hvor stor jeg har blitt. Da vi hadde pårørendeuke, så fikk de noen papirer på Modum. Et punkt som stod der, var at det ikke skulle være kommentarer om kropp og vekt, hverken på pasienten, eller på pårørende selv. Kroppssnakk skulle være et ikke-tema, fordi det påvirker pasienten, i negativ retning som regel. Mange av oss som sliter med kroppen vår, mange av oss som sliter med en spiseforstyrrelse, er veldig var når det kommer til kroppen vår. Så når noen kommenterer at vi «ser bra ut», så tolker vi det som at vi har blitt feit. «Du ser bra ut, du ser godt ut, du kler kiloene, vektoppgangen er kledelig» osv osv, fastslår nok en gang vektoppgangen vår. Mange av oss ønsker oss ikke opp i vekt, vi sliter med vektoppgangen. Mange av oss ønsker oss ned i vekt, og vektoppgang betyr for mange at vi har blitt feit. Sånne kommentarer kan fort trigge spiseforstyrrelsen i oss, og ønsker enda mer at vekten skal gå ned. Spiseforstyrrelsen blir sterkere, og det kan på den måten ende opp med at vi kanskje reduserer litt på kostlista, og trener enda mer, kanskje også kaster opp. Selvsagt vet vi at sånne ting kun ødelegger for oss selv, men når spiseforstyrrelsen får kontrollen, om så for et lite øyeblikk, så nøler den ikke med å handle. Den kan være veldig sterk.

Jeg ser selv at jeg har gått opp i vekt, og jeg jobber beinhardt for å klare å akseptere det jeg må gjøre, jeg må holde ut følelsene og tankene som kommer, jeg må stå i det, og holde ut. Når jeg føler meg svak, når spiseforstyrrelsen er sterk, så har jeg mer enn nok med å klare å holde meg på beina og komme meg gjennom. Når jeg er i den fasen jeg er i nå, hvor alt er beinhardt, ja da trenger jeg ikke kommentarer som går på kroppen min, om de er aldri så mye godt ment. Spiseforstyrrelsen synes nemlig det er alt annet enn greit, og spiseforstyrrelsen er veldig tilstede i meg ennå, selv om jeg har gått mange skritt i riktig retning. Så lite som en kommentar er nok til å få spiseforstyrrelsen til å blomstre enda mer, og å få meg til å føle meg enda verre enn jeg alt gjør. Jeg ser hvordan jeg ser ut, hva andre mener om den spiller ingen rolle, fordi jeg føler det ikke sånn selv. Uansett hva andre måtte mene, så er det jeg som må bo, og holde ut i min kropp. Om du mener at jeg ser bra ut med de ekstra kiloene, javel, greit, men det endrer ikke på mitt syn på meg selv. Så langt i behandlingen har jeg ikke kommet enda. Jeg er i min mest sårbare periode nå, hvor spiseforstyrrelsen roper, skriker og kritiserer dagen lang, og jeg må konsentrer meg om å spise og beholde, sette ord på følelser, og prøve å endre på tankegangen. Det er det jeg makter her og nå, og det er mer enn nok akkurat nå. Ett skritt om gangen.

 

Vær forsiktig med hva du sier, trå varsomt.