Matkampen

Nå er jeg på syvende uka mi her på Modum, og dvs at jeg har muligheten til å få gjøre endringer på kostlista. Jeg får ikke vike fra grunnmenyen, men jeg har muligheten til å snakke med ernæringsfysiologen om det er noe jeg ønsker å endre på. Det igjen betyr ikke at jeg nødvendigvis får ønskene mine gjennomført, men jeg har muligheten til stede. For min del så er det teamet her som har tatt tak de to gangene jeg har snakka med ernæringsfysiologen, det er de som har gjort noen få endringer, så sånn sett har jeg ikke spurt om noe selv. Men i morgen har jeg fått time for å se hvilke alternativer jeg kan bruke når jeg skal ha hjemmeuka. Jeg kommer jo ikke til å spise det som står på menyen sånn slavisk, så jeg ønsker å vite hva jeg kan erstatte noen av måltidene med, men at det fortsatt blir samme næringsinntak. I dag hadde vi også undervisning med ernæringsfysiologen om akkurat dette. Hvor mye vi skal ha av visse typer mat, mengde, regelmessigheter, rutiner osv. De fleste i gruppa har hatt helgepermer, og har dermed fått øve seg litt, men jeg har vært her hele tiden, så dette blir min første prøve på egenhånd. Jeg ønsker å klare meg den uka selvsagt, men jeg sliter med både lunsjen og middagen, og da snakker jeg om mengden. Så jeg ønsker å få delt opp måltidene litt mer, sånn at det ikke blir så voldsomme mengder på en gang, fordi det er så mye enklere for meg at det tipper over og det kan gå galt nå som jeg skal gjennomføre dette prosjektet alene. Jeg vil heller ha 5 måltider jevnt fordelt, med litt mindre mengde, framfor 4 måltider hvorav lunjs og middag er gigantiske mengder. Jeg sliter spesielt med disse to måltidene her, og går med full mage fra kl. 11.30 – 17. Det er ikke særlig behagelig å gå til middagsmåltidet når jeg fortsatt er mett etter lunsjen. Dessuten er det mange av middagsmåltidene vi får her som er helt utelukket for meg når jeg kommer hjem, rett og slett fordi det er mat jeg aldri velger selv. Jeg hater fiskekaker og kokt kjedelig torsk med grønnsaker. Ikke kommer jeg til å lage meg hverken skinkestek eller lammestek heller. Jeg må lage noe jeg liker, og som jeg vil være en naturlig ting for meg å spise. Ikke minst må det smake godt, hvis ikke er det waste of money and time. Jeg kommer til å bruke frokost – og kveldsmat alternativet hjemme, kornblanding med svikser, hakkede nøtter (cashew og mandler) og cultura. Med et hakket gult eple oppi. Genialt og veldig veldig godt. Det føler jeg meg trygg på.

Innimellom så må jeg le av meg selv (og spiseforstyrrede generelt) fordi det er nesten latterlig å måtte spørre hvor mange skiver av det eller det pålegget som trengs til en skive brød eller et knekkebrød, hvor mye egg som skal til, hvor mange skjeer av det ene eller det andre. Det er flere ganger her at jeg har stoppet opp mens vi har drivd og forsynet oss, men tusen sånne spørsmål har haglet. Til tider blir det nesten komisk, det sier bare hvor syk vi faktisk er. Det skulle jo strengt tatt ikke være nødvendig å tenke på hva man skal ha på skiva si, eller hvor mange skjeer med kornblanding man skal ta, men det er dessverre sånn det er når spiseforstyrrelsen har kontrollen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har klaget, uffet og akket oss over store mengder middag vi har fått. Forrige uke tror jeg det var, så stod det på menyen at vi skulle ha suppe, skinkestek, grønnsaker, potet og saus. Og så har vi jo selvsagt denne yoghurten i tillegg da. (Den må vi ha hver dag) Da tror jeg alle ble målløse, eller, det var vel ikke akkurat det riktige ordet, for alle ble veldig høylytte og gikk nesten i fistel. For den mengden vi fikk med skinkestek, grønnsaker, potet og saus er den mengden vi vanligvis får til en middag. Og når vi i tillegg fikk suppe til, da ble det protester. Personalet som var med oss visste nesten ikke hva de skulle si, men de gikk hvertfall inn på kjøkkenet for å høre med de som jobber der. Beskjeden vi fikk tilbake fikk mange skuldre til å senke seg, vi kunne velge enten suppe, eller yoghurten. Phew. Det var kun snakk om en liten øse med suppe da, men likevel, vi gikk nesten av hengslene her. Eller, dvs, spiseforstyrrelsene våre gikk nesten av hengslene. Her sliter vi maks med middagene fra før av, og så skulle vi spise suppe i tillegg??? Makan! Men jeg må bare si at den suppa hoppa jeg glatt over, da takket jeg meg heller til yoghurten. Den smaker hvertfall friskt etter en kjedelig typisk søndagsmiddag med skinkestek.

Det skal bli godt å kunne velge maten min selv den uka jeg skal være hjemme, spise ting som hvertfall smaker meg. Det som vil være den største utfordringen for meg, er å klare å begrense mengden, sånn at det ikke går galt. Med galt mener jeg overspising og oppkast. Dessuten har jeg ikke gruppa mi hjemme, ingen ettermøte etter middagen. Jeg må klare meg selv, helt alene. Derfor har jeg skrevet opp en «aksjonsplan», dvs en liste over 10 ting som jeg må gjøre etter et måltid. Det vil bli etter middagen for min del. Når mettheten tar helt overhånd, og spiseforstyrrelsen roper og skriker at jeg må kaste opp, så må jeg ha noe å gjøre, for å få fokuset over på noe annet. Da må jeg følge det jeg har satt opp på listen min. Jo mer jeg får gjennomført av det jeg har satt opp, noe mindre vil sjansen være for at jeg kaster opp, eller at jeg gir etter for å ha en overspising og oppkast. En lur plan synes jeg. Og så er det jo sånn at øvelse gjør mester. Så da får jeg bare øve alt jeg kan. En av grunnene til at vi har denne hjemmeuka er jo for at vi skal øve på å gjennomføre det vi har lært her, og finne ut av hva som er det vanskeligste å få til. Dermed finner vi også ut hva vi trenger å øve mer på når vi kommer tilbake hit igjen. Selv om det går forholdsvis greit å gjennomføre ting her, så er det noe helt annet å få det til hjemme. Hver helg og uke så skal vi sette oss opp målsettinger vi skal prøve å få gjennomført, og hver gang sliter jeg med å sette meg opp mål, fordi jeg gjør det jeg skal her. Jeg har ikke noen typer mat jeg sliter med, for jeg spiser brød, jeg overlever smøret, jeg kan spise nugatti og lyst knekkebrød. Dermed har jeg ingen utfordringer når det kommer til maten, for jeg spiser det jeg må, og det jeg har lyst på, jeg overspiser ikke (ikke sånn reelt), jeg kaster ikke opp, jeg trener sånn ca. det jeg får lov til (ok, det kan bli litt mer av og til, men ikke mye altså.) Jeg gjør oppgaver jeg får, jeg snakker, og står i det som best jeg kan. So far so good. Altså, det har gått bra, selv om enkelte dager har vært helt forjævlige å holde ut. Jeg har møtt opp til alle måltider, tvunget det i meg, og vært oppkastfri i 42 dager nå,  det er hvertfall et stort framskritt. Aner ikke hvor mange ganger jeg bare har hatt lyst til å løpe til nærmeste do for å vrenge ut maten igjen, men jeg har ikke gjort det.

Jeg sitter med en klump i magen angående hjemmeuka, det skal bli godt å komme hjem, samtidig som jeg vet at det kan bli et helvete til tider med å holde ut. Men hjem må jeg, og hjem skal jeg. Jeg må bare hoppe ut i det, så får jeg bare gjøre mitt aller beste. Faller jeg, så må jeg reise meg igjen til neste måltid. Men målet er selvsagt at jeg skal klare meg. Jeg går ikke inn for å ha overspising og oppkast. Men dæggern som jeg gleder meg til å drikke pepsi max igjen, jeg tror nemlig at jeg har noe stående i kjøleskapet hjemme. Jippi. Det har gått litt bedre sånn matmessig i dag, men formen er ikke mye å skryte av, så er litt slapp og uopplagt. Sår i halsen er jeg også. Not so jippi. Nå skal jeg slenge meg litt på sofaen sammen med de andre og strikke litt. Man blir fort strikkekjærring når man er innlagt, og jeg har fått ferdig noen prosjekt allerede. Høhø.

Forrige uke så fikk jeg noen gaver som jeg tenkte jeg måtte dele med dere.

Av mamma så fikk jeg en minijulestjerne, et lilla glassfat og 3 lilla telysholdere, en sten hvor det står «kjærlighet» på, og en skytsengel ( nederste bildet der). Advents»kalender», dvs gaver som jeg kan åpne hver dag, en del julepynt, og julepapir og litt stæsj til å pakke inn gaver, og ei fiiin lue i hvitt og rosa (matchet hårfarven jeg hadde da). Dessuten fikk jeg en barkbit (nederst til høyre der) fordi hun syntes den ligna på en elg. Så da måtte jeg bare tegne på øyne da, sånn at dere også kunne se det. Av søstra mi fikk jeg elgbamsen, og den rosa pennen med lappen fikk jeg av søstra til ei i gruppa mi. Om du ikke gidder å trykke på bildet for å få det større, så står det følgende på lappen: » Laipai <3 Med ville øyne og rosa hår, er du helt klart Modums beste får. Du er så tøff og viljesterk, håper du kommer deg ut av dette herk!» Hun er nå så søt og god da. Digger henne. Tusen takk til dere atter en gang.

Sånn, da ble det et ganske så positivt innlegg i dag vil jeg påstå. Måtte jo bare veie opp for gårsdagen..

 

About these ads

34 thoughts on “Matkampen

  1. Jeg har vært fryktelig dårlig på å kommentere, men jeg vil gjerne starte på igjen.
    Jeg vil bare si at dette klarer du!! Sender mange gode tanker! Klem

  2. Virker som om du gjør alt du kan for å være forberedt. Det er fint Laila. Det kommer nok til å bli feilsteg, men det kommer til å bli mye bedre enn det var før disse sju ukene.. Det er jeg sikker på!! :) Du er superflink, veit du det?

  3. Så godt det må være at de hjemme tenker på deg :) Håper det går bra når du kommer hjem også og at du klarer å følge Modums råd :) <3

  4. Herlighet som du jobber jente!! Jeg er stum av beundring!. Men jeg vet det koster.. Er det neste uke du skal ha sånn hjemme-uke?
    – Synes du har satt deg veldig fine og konstruktive mål. Å som du sier selv, skulle det skje at du «faller» som du kaller det. Så er det IKKE noe nederlag!! Så istedet for å dvele ved det som har skjedd, så gå videre til neste mål ;). Det her jeg lært her på posten ihvertfall ;P
    – Så koslig med gaver da! :) <3
    Stor klem fra meg! :)

  5. Oi, har du vært der så lenge allerede? Du har jammen holdt ut lenge. DU er flink. Lykke til med hjemmeuka. Det blir sikkert tøfft. Men ikke umulig. <3

  6. Uten motstand, ingen framgang :)

    Har du noen gang lagd en egen elg ved hjelp av maling? De blir dritkule :p
    Forklarer her så har du noe å gjøre hjemme.. Først maler du under foten din med brun maling, lag et fotavtrykk på et ark.. Det er liksom hue på elgen..
    Så må du male inni den ene hånda og lage håndavtrykk øverst på den ene siden av foten. Samme med den andre hånda. Skal nå likne på et elghue med gevir. La det tørke og lim på «ekte» øyne..
    Hehe, litt for tull jeg skriver dette da, men elg er elg lissom :D
    Skroll langt nedover på denne linken så får du se

    http://melumenga.modum.kommune.no/uke-3-paa-saltkraakan.4875388-192112.html

    Nei jeg er ikke helt normal :p

  7. 42 er et fint tall, du er flink! Veldig! Jeg er imponert over innsatsen din. Og du har i alle fall reflektert rundt hjemmeuka, og vet hva som vil bli utfordrende og når du må passe ordentlig på så ikke spiseforstyrrelsen lurer deg. Og jeg kan tenke meg at det blir bra å komme hjem til pepsi max! Det er jo så fantastisk :)

  8. Jeg tror nok mange hadde hatt bruk for en ernæringsfysolog for å forklare en slik matmengde!Jeg mente jeg hadde et normalt kosthold,lissom?
    Etterhvert som du må klare deg selv tipasser du deg etter dine behov,når det blir naturlig for deg.
    Jeg har kunstutdannelse og der heter det man må kunne det grunnleggende først før man begynner å eksperimentere,finne sin egen stil.
    Det er en hard og tøff veg. <3 fra Eia

  9. 42 er ikke bare et fint tall, men 42 er også svaret på Spørsmålet om livet, universet og alt mulig i følge Douglas Adams. http://no.wikipedia.org/wiki/42_(tall)
    Bra jobbet jente :-)
    Jeg skal se til at det er godt og varmt til deg til du kommer hjem. Vedkorga er full av ved og ovnen likeså. Og godstolen står og venter på deg.
    Fredag it is.

  10. Jeg håper det går bra, jeg synes bare sfèn virker for nært dere enda… Jeg har ei venninne som ble frisk av et opphold på Modum, men hun valgte å få seg noe på yttersiden mens hun var der, noe som trengte henne, få fokuset bort fra seg selv og mat og over på det nye…

    Men hun var jo tilbake på ree innleggelse en ukt e, det er vist noe man skal etter 3 mnd tror jeg hun sa, hun sa at det var ikke mange som hadde klart seg.
    Jeg synes kanskje dette er litt kort, jeg kjenner ei som er innlagt på psyk. avdeling nå på 12 mnd, nå begynner hun å slippe taket i sfèn.. Hun har vært innlagt på alle instutisjoner, men det som hjelper henne er å ikke være på sf avdelig og få individuell hjelp. I stedet for denne konkureringen, det sier seg jo litt når dere er på 7 uka, over halve oppholdet, så freaker alle ut pga av en suppe… Da er det jo sfèn som snakker..

    Jeg håper du takler den store manndomsprøven, skal du være sammen med noen denne uken? Noen som kan hjelpe deg?

    klemmer fra meg..

    • Vi skal også tilbake en tur etter påske, men da skal vi bare være der i 12 dager, og så skal vi tilbake en uke igjen etter et år. Ja, 3 mnd er kanskje litt kort tid, men de vil ikke at pasienter skal bli for avhengig av å være innlagt (mange blir det) for da vil det bli vanskeligere å komme ut og klare seg selv etter å få så tett hjelp daglig over lang tid. Nei, ingen som skal være sammen med meg, bor alene… <3

  11. Utfordringene kommer jevnlig de vet du, men du har kjempet deg gjennom så utrolig mye allerede. Den første hjemmeuka er nok en av de litt større som du må gjennom, men i likhet med andre her har jeg oxo virkelig trua på deg. Og som du skriver selv: skulle du falle, må du ikke la det rive deg ned igjen. Den innstillingen tror jeg er helt essensiell rett og slett. Det er lett å tenke at når man først har feilet så har man ødelagt alt, men det er LØGN. For med enhver «feil» etterfølges muligheten til å rette det opp igjen og det må man aldri glemme.
    Stolt av deg skal du vite <3

    Høggs :D

    • Jeg tenkte sånn før, har det gått galt ved ett måltid, så var hele dagen ødelagt…men klarer å tenke litt annerledes nå da..Taaakk :D <3

  12. Mulig jeg «veit dette», men når skal du ha hjemmeuke egentlig? Lurt å skrive lister med avledninger… Jeg har trua! :-)
    Koselig at du har blitt strikkekjerring, synes jeg :-D Det går trått med mine prosjekter for å si det sånn…
    Og den barkebiten lignet virkelig på elg – i hvertfall med de tegningene på!
    *klem* <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s