I morgen faller dommen over blogging

Jeg har hatt time med min behandler i dag, og vektoppgangen i går ble tatt opp. Jeg har også pratet med ernæringsfysiologen og legen, og alle synes at det er litt rart at jeg har hatt så stor vektøkning. Det mistenkes at det er vann, noe fornuften min selvsagt også tenker. Likevel beroliger det meg ikke så veldig akkurat nå, fordi jeg må forholde meg til kroppen sånn den er blitt. Jeg bor i den, og jeg ser og føler de drastiske endringene som har skjedd på så få dager. Jeg er den i gruppa som har hatt størst økning, og det føles bare helt forferdelig. Jeg gruer meg til hvert eneste måltid, og jeg skulle bare ønske at jeg aldri mer trengte å spise. Jeg hater kroppen min veldig intenst nå, og jeg føler meg så forferdelig ubekvem med meg selv. En av de ansatte her fortalte meg at hun også så endringer i ansiktet mitt, og hun traff meg først i  går..Jeg fikk i dag beskjed om at jeg nå skal få en tett oppfølging framover sånn at de kan finne ut hva det kan skyldes av jeg har gått opp så mye, om det er vann eller andre ting. Dvs at jeg nå må veies hver dag, noe som satte en ekstra skrekk i meg så klart, men samtidig er det på en måte greit, for da kan vi få avklart litt underveis. Jeg har heller ikke noe vektkrav lengre, og jeg har snakket med ernæringsfysiologen angående kostplanen min. Jeg har vært på somatisk undersøkelse igjen i dag, og i morgen skal jeg ta nye blodprøver og urinprøve.

Om det skulle vise seg at det ikke er bare vann som har gitt meg vektøkning er det mulig at jeg må inn på undersøkelser på sykehuset, altså utenfor Modum. Så det er godt å vite at jeg blir fulgt opp og at de vil finne ut av dette. Jeg ble som sagt veid igjen i dag, og vekten viste akkurat det samme som i går, så ingen nedgang til tross for at jeg har fått vært på do, og at vi hadde en time med fysisk aktivitet i dag. Er selvsagt glad for at den ikke hadde gått opp. Jeg har fått blåst ut av meg det jeg tenker og føler, og de skjønner meg godt, heldigvis. De skjønner også at tanker om å ville hoppe av nå er tilstede. Om jeg skulle finne på å løpe ut dørene her, så vil de ikke gi slipp på meg, ikke skrive meg ut, men sørge for at jeg vil få oppfølging når jeg kommer hjem, og gi meg returrett. Selv om en del av meg ønsker å dra, så vil jeg selvsagt fortsette å være her også, fordi jeg trives så godt med gruppa og de ansatte her. Derfor er det viktig for meg at jeg også forteller hvordan jeg har det, hva jeg tenker og føler, om det er aldri så pessimistisk akkurat nå. Jeg hører og forstår hva de sier til meg, og jeg skjønner det selv også, men akkurat nå er det tanken på tallet på vekten som opptar alle tanker og følelser. Og det er heldigvis lov, for det er akkurat sånn situasjonen er nå. Jeg føler meg bare dritt. Jeg krysser bare fingrene for at vi finner ut hva som gjør at vekten har gått opp så mye, og at om det er vann, at de snart vil slippe litt opp og at vekten går litt ned igjen. Uansett hvordan jeg føler meg nå, så gjør jeg alt jeg kan for å holde ut. Selv om en del av meg ønsker å kaste opp etter hvert eneste måltid, så gjør jeg det ikke. Det er liksom noe som ikke virker som et alternativ når jeg er her. Så det er jo en stor endring. Jeg er nesten litt (veldig) overrasket over dette selv. Jeg har så langt vært 7 dager oppkastfri, og er fortsatt på ny rekord, det vil jeg jo være for hver dag som går nå. Og jeg velger å fortsette å være her.

Så jeg vil få tett oppfølging på flere områder denne uka, og det hjelper på. Det gjør at jeg kan senke skuldrene et lite hakk, skjønt jeg føler meg like jævlig. Vi har muligheter for å ha 4 timer med trening i løpet av uka, foruten de to timene med fysisk aktivitet som står på ukeprogrammet. Jeg har tenkt å benytte meg av dem, sånn at det kan hjelpe meg til å føle meg litt bedre. Har avtalt noen treningsøkter med noen av de andre her. Ellers så har vi i dag fått beskjed om at vi skal ha undervisning om sosiale medier i morgen, og da får jeg vite om jeg får fortsette å blogge eller ei regner jeg med. Så dette her kan jo bli det siste innlegget med en skikkelig og fullstendig oppdatering herifra. Jeg krysser fingrene for at jeg får fortsette å skrive, for det er en form for terapi for meg å få skrive. Jeg skriver jo uansett for min egen del i første omgang, og jeg utleverer jo ingen andre med mindre jeg får tillatelse til det. De andre her vet at jeg blogger, og Monicka f.eks har gitt meg tillatelse til å legge ut bilder av henne. Dette var noe hun hadde bestemt seg for før jeg i det hele tatt snakket med henne om det. Jeg spør dem også om de vil bli tatt bilder av, og at jeg ikke ønsker å legge ut bilder av dem hverken her eller på facebook med mindre de selv ønsker det. Bloggen min er ikke ment å være en plass hvor jeg skal henge ut noen andre, eller legge ut ting og bilder av dem. Dette er min blogg, og jeg ønsker kun å dele mine erfaringer og opplevelser. Men ja, nå får morgendagen vise hva som vil skje framover. Jeg vil kjempe med nebb og klør for å få lov til å fortsette. Høhø.

Nå har vi resten av dagen fri her, sånn sett bort i fra kveldsmaten, og senkveldsen for min del da så klart. Jeg har bedt om å få litt ekstra oppfølging etter middagene om jeg skulle føle behov for det. Det har gått bra i dag, så jeg valgte å ha litt tid for meg selv her, jeg trenger litt alenetid innimellom også, for dagene er tettpaket av program. I dag har det gått i ett med timer og gjøremål. Frokost, møte med idrettsgruppa hvor jeg er representant for spisavdelingen, fysisk aktivitet, lunsj, time med behandler, veiing, gruppemøte, lege, og middag. Phew. Nå er det en time til kveldsmat, så jeg vurderer på å komme meg ut i sola med kameraet mitt. Få litt luft mellom ørene. Føler det fort kan bli litt mye innetid, og med luften her så føler jeg at jeg tørker inn. Jeg må forresten også lese ferdig ei bok jeg fikk låne av en ansatt her. Jeg satt med litt collage her på søndagskvelden, og da hadde jeg funnet et bilde av en elg som jeg hadde limt på plakaten, og da måtte jeg jo fortelle om mitt forhold til elger, og jaggu kom hun ikke med ei bok om en elg på mandag, som jeg kunne låne, haha. Den er skrevet på nynorsk da, men jeg har kommet meg gjennom den snart, og den er utrolig koslig og morsom. En søt historie om en forvirret elg.

 

 

I forrige uke spiste vi faktisk elg til middag. Jeg hadde litt dårlig samvittighet, både overfor kroppen min og for den stakkars dævve elgen. Unnskyld elg.