Jeg skjønner det ikke…

Jeg var usikker fra første gang jeg fikk spørsmålet. Skal jeg gidde, eller skal jeg bare droppe det? Hva er poenget? Skal jeg kaste bort energi jeg egentlig ikke orker kaste bort? Vil det bli bra? Vil det være verdt det, eller vil jeg kaset bort tid? Tid jeg egentlig ikke har, eller tid jeg egentlig ikke vil kaste bort? Det kunne jo bli bra, kunne det ikke? Jeg mener, det er jo lenge siden sist, det kan jo ikke bli annet enn bra, eller…? Jo, det må jo bli bra. Det kan jo annet enn å bli bra. Jeg blir med, fordi det må jo bli bra. Jeg har jo ikke annet å gjøre likevel. Tenkte jeg. Men jeg hadde et annet valg. Jeg fikk et annet valg etterhvert. Jeg kunne ha valgt det. Nå ser jeg, nå ser jeg at det annet valget hadde vært å foretrukket.  Så hvorfor valgte jeg det første valget? Jeg burde jo ha skjønt at det ikke var å foretrekke. Sånn egentlig. Men jeg så det ikke, fordi jeg ønsket ikke å se det. Jeg håpet det skulle bli bra, at det skulle bli bedre enn bra. At jeg skulle le, ha det bra, legge vekk alt av bekymringer, at jeg skulle glemme hverdagen, og bare kose meg. Hvorfor gadd jeg tro på den løgnen igjen? Hvorfor gadd jeg lulle meg selv inn i hele den fordømte historien enda en gang? Hvorfor kasta jeg bort dyrebar energi jeg ikke ønsker å kaste bort, på mennesker det viser seg at jeg ikke burde kaste vekk energi på?

Jeg trodde det skulle bli bra, dette kunne bli bra. Om jeg bare engasjerte meg. Jeg engasjerte meg. Jeg prøvde le, jeg prøvde smile. Men det virka ikke. Det var ikke gøy, det var ikke helt meg, enda jeg prøvde. Jeg var høflig, jeg himla ikke med øyne og tenkte «oh my gadd, er det mulig?. » Jeg smilte, jeg kikka på de andre, dette er sikkert bra tenkte jeg, dette er sikkert himla gøy. Om jeg bare hadde skjønt hvem pokker de prata om, om jeg hadde ant hva pokker greia var. Men det gjorde jeg ikke, og ikke aner jeg hvem eller hva de prata om heller. Jeg pressa fram et usikkert smil, dette er sikkert bra, dette er sikkert morsomt, haha. Høflig. «Kjeder meg? Jeg?? Kan jeg aldri tenke meg» Hahaha. This shit is funny. Jeg ser på de andre rundt meg. Jeg vet hvem det er snakk om, de skjønner hva det dreier seg om. Jeg har ikke peiling. Aner ikke, no clue what so ever. Men jeg gidder ikke være festbrems. Jeg skal ikke ødelegge noe. Det er ikke min fest, mine gjester. Men jeg burde ha ant noe.

Regnet plasket ned, alle kjente alle, bare jeg satt der og ikke kjente noen. Eller, jeg kjente en til, men denne ene tilhørte en annen. Jeg var ikke interessert i å bli enda bedre kjent med den jeg kjente, bare å føle meg litt mer..inkludert? Egentlig var jeg ikke interessert i å bli mer inkludert heller, jeg bare følte det hele ble helt feil? for meg. At jeg var for ung til å være der? At de ikke helt var på mitt nivå? At de, ikke hevet seg over meg, men forlengst var forbi der jeg er?  «Det er hyggelig at du er her. Vil du bli med? Please bli med! Kan jeg få en klem? Står du her i mens jeg…… Jeg skal bare…..Kommer du her etter….» Hvorfor gidder jeg? Hvorfor gidder du?, dere? Jeg? Hva er greia? Så hvorfor gadd jeg ikke, selv om til slutt gadd? Hvorfor gadd du, når jeg ikke gadd likevel? Hvorfor gadd jeg i det hele tatt? Spiller du skuespill? Dere? Jeg og kan skuespill. Fra nå av skal jeg spille skuespill, tro meg. Jeg orker ikke mer. Jeg gidder ikke tro på skuespill. At jeg i det hele tatt gadd. Jeg fatter det ikke. Sjukt, og jeg er bare irritert på meg selv.

Av og til så lurer jeg på hva det er som gjør at jeg velger å tro på andre mennesker, selv om de ikke gir meg spesiell grunn til å tro på dem. Hvorfor tror jeg at det skal bli så bra, at det skal bli så gøy, at det skal være så troverdig, eller whatever de nå vil ha meg til å tro eller mene. Hvorfor er jeg så dumsnill, så lett å overtale, så lett å lure? Hvorfor gidder jeg kaste bort så…unødvendig energi? Jeg kunne jo heller ha hatt dyrebare timer. Viktige timer, timer som betydde noe. At jeg gidder. At jeg gadd. Jeg var bare irritert på meg selv. At jeg kunne velge så feil, når jeg kunne ha valgt annerledes. Men jeg vet nå. Jeg velger annereledes neste gang. Nå vet jeg hvor waste of time det var. Nå vet jeg at jeg neste gang skal velge det som egentlig er verdt å velge, framfor løgn og skuespill. At jeg gadd!

What a fucking joke.

About these ads

18 thoughts on “Jeg skjønner det ikke…

  1. <3
    Du skal gidde for til slutt kan det fungere, og når det fungerer blir det verdt det, har jeg hørt rykter om. Ikke gi opp selv om du valgte litt feil, en gang kan det gale valget bli det riktige. Eller noe sånn.

  2. Jeg hater overfladisk skuespill, spesielt når familien er sammen for da må jeg jo være der. Skjønner ikke helt greia. Jeg velger slike sammenkomster bare når jeg må! Så jeg tror jeg skjønner deg. <3 *klem*

  3. Uff, kjente så altfor godt igjen det der ja. Stiller meg samme sp.målet mange ganger. Men føler det kan være litt bad å bare slutte å prøve oxo (jeg får i allefall følelsen av at jeg gir litt opp da). Men man kan prøve å se det litt an seff, men der er ikke lett det heller for man vet jo ikke utfallet på forhånd…
    Uansett: all creds til deg for at du dro dit. Tror det kan være litt viktig å gjøre et forsøk av og til om man føler seg up for it seff.
    <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s