«Hvordan takler du skamfølelsen?»

«Har du noen som helst aning av hvor mye penger du har kastet opp for i alle årene som bulimiker? sånn ca selvsagt.
Og hvordan takler du skamfølelse når du handler? du har jo en åpen blogg og folk kjenner deg igjen.»   Spørsmål fra Christina i «spørsmålsrunden«

Jeg har ingen anelse om hvor mye penger jeg kan ha brukt gjennom årene med bulimien. Det er vanskelig å forestille seg en sum,fordi mitt forbruk har variert veldig.En dag kan jeg ha handlet for rundt 6-700 kr,men da er jo mye av det også ting foruten mat,som pepsi max,toalettsaker,vaskepulver o.l. Man handler jo ikke alltid bare mat. Andre ganger har jeg brukt 2-300 kr,noen dager kanskje 20 kr. Og så har jeg jo vært ute og spist,det har vært kino osv osv. Helt umulig å tippe. Uansett sum,så er det mye.Vi snakker tross alt om 16 år. Kunne du ha klart å regne ut en hvor mye penger du sånn ca har brukt på ting som alkohol,brus,potetgull,sjokolade,mat fra McDonalds/Burgerking osv? Ting som også er med på å bryte ned kroppen fordi det inneholder så mye sukker,karbohydrater,fett og dritt,og det er ting kroppen ikke har behov for. Vi bulimikere har et mye større pengeforbruk på mat som bokstavlig talt går rett i dass enn store deler av befolkningen ellers,men du kan også se sånn på det,om du,sånn som jeg,klarer å se på saken,med litt galgenhumor,vi kvitter oss bare med maten litt kjappere enn det andre gjør.Vi kaster den opp istedenfor å vente på at vi driter den ut. Men selvsagt,alvorlig sett,kroppen vår får dermed ikke tatt opp de viktige næringsstoffene den trenger. Av ren nysgjerrighet hadde det vært spennenede å vite hvor mye penger som faktisk er blitt brukt. Tar man en grov gjennomsnittsregning,en hypotetisk utregning,så kan man jo ta et gjennomsnitt på 2-300 kr pr dag gjennom 16 år. Det blir litt..

Jeg takler skamfølelsen når jeg handler veldig bra,rett og slett fordi jeg er ferdig skamme meg over bulimien. Jeg skammer meg ikke lengre. For hvorfor skulle jeg skamme meg? Jeg har en psykisk lidelse som jeg aldri ba om å få. Jeg hadde aldri et ønske om å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg kunne skamme meg før,føle ubehag ved at andre rundt meg visste det. Jeg følte at de så på meg og tenkte sitt om jeg satt og spiste sammen med dem. Jeg syntes det var skamfullt å fortelle om bulimien og få en tilbakemelding som et «æææææssj,at du klarer å spy!»,istedenfor «så trist å høre,går det bra med deg» o.l. Jeg synes fortsatt det er litt ubehagelig å sitte og spise sammen med noen som vet om bulimien,fordi jeg vet at de vet at jeg like etter måltidet står med hodet over doskåla. Men jeg kan egentlig ikke skamme meg lengre. Jeg prøver da heller å fokusere på at dette faktisk er sykdomsforløpet. Jeg synes det er veldig trist at så mange skammer seg over å slite med en spiseforstyrrelser,spesielt om det da er oppkast med i bildet. Som nevnt over her,det er en sykdom hvor man trenger hjelp til å komme ut av. Hadde du ville skammet deg om du fikk lungebetennelse? Nei,mest sannsynlig ikke,men du hadde trengt hjelp for å blitt frisk. Det samme gjelder for spiseforstyrrede. Men,dessverre er det sånn at det fortsatt er en del tabu innenfor problematikken,til tross for at det heldigvis har blitt mer fokus på det de siste årene. Mange der ute,som ikke har kjent sykdommen på kroppen selv,eller som kjenner til noen som sliter med det eller at de rett og slett ikke har nok innsikt omkring spiseforstyrrelser kan fort mene og synes at det er et «luksusproblem»,at «det er jo bare å skjerpe seg,bare å begynne å spise»,komme med fraser som «tenk på barna i Afrika» osv.

Det er ikke rart at folk som sliter med en spiseforstyrrelse føler skam når mange fortsatt har sånne meninger og syn på problematikken. En konsekvensen av dette blir jo at de ikke tør ta opp problemene sine med noen,og at sykdommen dermed står fritt til å utvikle seg enda mer,bli enda verre enn den kanskje allerede er. Mange er spesielt redde for å ta det opp med foreldrene sine,fordi de er redd for reaksjonene det kan utløse. Mange er også redd for å ikke bli trodd om de forteller det. «Hvordan kan du ha en spiseforstyrrelse? Du er jo ikke tynn engang.» Noe som tyder på hvor mye misoppfattelse,og lite innsikt mange har når det kommer til spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelser er ikke lik tynn. Definisjon på spiseforstyrrelser er «Når en person har et problem i forhold til vekt,mat og kropp på en slik måte at det hemmer en i hverdagen» Mat,vekt,kropp. Det står ingenting om å være tynn. Når da noen som sliter endelig tør å ta det opp og opplever å ikke bli trodd,så vil man jo føle både skuffelse,oppgitthet,fortvilelse og håpløshet. Her har de kanskje mannet seg opp over lengre tid for å fortelle det,og når de endelig gjør det,så blir de ikke trodd engang. Eller de kan få hånende kommentarer o.l. Mange vil også føle skam,»Når jeg endelig turte å si noe,så blir jeg ikke trodd,hva tror de om meg nå? Hva tenker de? At det er noe jeg sier/gjør for å få oppmerksomhet? Jeg angrer på at jeg sa noe,hvorfor innbilte jeg meg at dette skulle gå bra? Faen som jeg skammer meg»

Jeg har nå vært spiseforstyrra i 16 år,jeg begynte å fortelle om det til de rundt meg allerede etter noen få år. Det har alltid vært noen som har visst. Jeg har med årene blitt mer og mer åpen om bulimien min. Og nå har jeg blogget om det i 2 år,jeg har selv valgt å være åpen om det,i håp om at det på en eller annen måte kan hjelpe andre,gi innsikt og forståelse og innblikk i hvordan det oppleves å leve med.  Så hva de som sitter i kassa på butikken måtte tenke om de skulle kjenne meg igjen, (jeg regner med at det ikke er sånn at hver enesten innbygger i Molde som leser bloggen min liksom) så får de tro og mene akkurat hva de vil for meg. Det bryr meg rett og slett ikke,og jeg skammer meg hvertfall ikke. Det er jeg ferdig med.