Calm down people.

«Go for it! Dra! Du må ikke trekke deg! Håper du drar! Håper du velger Laila framfor sykdom! Velg livet! Velg livet Laila!!»

Jeg har da ingen planer om å ikke dra! So slapp off! Når jeg skriver at jeg ikke har lyst å dra,at jeg har lyst å pakke sammen sakene mine og løpe til helevete langt vekk herifra,at jeg har lyst å gi opp hele greia,droppe mer behandling og gi totalt faen,så er det den spiseforstyrra,den ufornuftige delen som tenker og styrer. Den syke delen av meg som såvisst ikke har lyst til å bli frisk. Den delen av meg som er livredd for det friske,fordi det er ukjent farvann. Den delen som finner tryggheten i å bruke maten i hverdagen,den delen som sørger for å holde meg trygg,fordi det er her jeg finner meg aller mest trygg. På trygg grunn. På trygg avstand fra det ukjente farvann. Jeg liker meg ikke på utrygg grunn. Hvem liker seg vel på utrygg grunn? Man føler seg usikker på utrygg grunn. Vet ikke helt hvordan man skal forholde seg,reagere,si,opptre. Man blir liksom stående der og ikke helt vite hva man skal ta seg til. Får ikke til oppgavene helt som de skal,fordi man ikke har lært dem fullt og helt,de er ikke innarbeidet,det går ikke på automatikk. Det går tregt,og man trenger hjelp til å lære seg oppgavene skikkelig,og man trenger å øve for å bli bedre. Det meste blir trygt når ukjente blir kjent. Det er først når det ytrygge blir trygt at det blir trygt å bevege seg der. Sier seg selv.

Så kjære kjente og ukjente,for meg er det drit skummelt å skulle gå ukjent farvann i møte,fordi det for meg er utrygt. Jeg tar gjerne utfordringer,jeg satser,og jeg hopper. Men dette er den største utfordringen jeg har vært borti så langt. Den største satsen,og det største hoppet. Nå befinner jeg meg på et sted mot avsatsen,mot det utrygge,mot ukjent farvann. På den grønne mil,den lange veien mot det skumle,det farlige,det ukjente. På den man hundrevis av ganger tenker tanken på om man skal hoppe av eller snu,men likevel våger seg litt nærmere for hver skritt. Usikre skritt,skjelvende skritt,ustødige skritt. Men like fullt skritt framover. Jeg tenker: «jeg håper jeg møter på en stor hindring som  gjør at jeg må snu eller at eg snubler og blir liggende,for da slipper jeg å gå hele veien»,men en sånn hindring vil jo ikke dukke opp,for jeg kommer meg jo som regel gjennom hindringene som dukker opp. Ikke vil det dukke opp så store hindringer heller,selv om jeg håper det. Det er jo bare en fight mellom fornuft og ufornuft,der det er ufornuften som ønsker at det blir sånn at det dukker opp noe som gjør at jeg kan snu,trekke meg,gå en annen vei. Finne en gjemt sti som tar meg med langt vekk hovedveien. Men når det kommer til å gå denne veien her,veien mot innleggelsen,så er det først og fremst fornuften som rår. Jeg skal til Modum. Jeg har takket ja til plassen i oktober. Jeg drar! Men på veien fram mot avsatsen,så er det ufornuften som rår. Det er den som gruer seg. Den som vil snu. Det som med nebb og klør kjemper i mot. Og det er greit. Egentlig. Fordi jeg har lov til å grue meg. Jeg har lov til å synes at dette her er forbanna skummelt,og jeg har lov til å være redd. Men det betyr ikke at jeg ikke drar!

Jeg vet ikke helt om dere er redd for at jeg ikke skal dra,sånn ut i fra det jeg har skrevet i de tidligere innleggene mine her,men om dere har tolket det sånn,så har dere ikke lest alt sånn det var ment fra min side. Det jeg har skrevet om at jeg har lyst å snu ryggen til,løpe langt pokker i vold vekk fra alt,så er det den spiseforstyrra delen av meg som vil det. Jeg er to deler. En fornuftig del,og en spiseforstyrra/ufornuftig del. Stykkevis og delt. Sf vs Laila. Syk vs frisk. Ambivalente tanker og følelser. Vil,vil ikke,skal,skal ikke,må,må ikke,bør,bør ikke. Vil være syk,vil bli frisk. Vil spise og beholde,men vil spy. Vil beholde spiseforstyrrelsen fordi den er trygg for meg,men vil også bli frisk,fordi frisk er det tryggeste. Men frisk er også skummelt,fordi det er utrygt per dags dato. Modum er derfor utrygt og skummelt for meg,selv om det sikkert er den tryggeste plass på jord. Jeg vet jo at jeg vil få god hjelp der,at det er flinke folk som jobber der,at de har kompetanse og vet hva de gjør. Hva det vil si å ha en spiseforstyrrelse. Hvordan de skal forholde seg til pasientene. Det hjelper på at de er så kompetente der,jeg vet at jeg kommer i trygge hender,men likevel er veien mot Modum skummel. Jeg vet ikke hva det innebærer å skulle være der i hele 3 måneder annet enn det jeg fikk vite der de 3 dagene jeg var der,og de papirene jeg har fått. Klart det er skummelt når det er noe nytt som står for dør.

Men uansett hvor skummelt det er,uansett hvor lang veien mot Modum er,hvor mange tanker og følelser jeg sitter med,og som vil komme,så drar jeg selvsagt avgårde. Selv om det blir med krokodilletårer og hyling. Om det  blir med skjelvende knær og ramaskrik fra spiseforstyrrelsen. Om det blir (eller,jeg vet det blir,det er allerede) kamp med spiseforstyrrelsen,så drar jeg. Jeg har begynt forberedelsene som må til,en blodprøve gjennomført,jeg skal ha en til,jeg må ordne med sykemelding,få orden på et par andre ting,skrive lister. Jeg fikk sendt avgårde brevet til Modum og svarte ja til plassen i går,nå er det egentlig no return. Jeg kan selvsagt snu,og jeg kommer sikkert til å tenke den tanken minst tusen ganger til,men jeg kommer til å dra.

Den 5.oktober kl.10.00 skal jeg befinne meg i resepsjonen på Modum,so calm down people!

 

Det er ikke feil av meg å grue meg

Jeg skjønner at folk rundt meg,om det er venner og familie,dere som leser,legen min eller behandleren min prøver å motivere meg,når det kommer til kommentarer som ;»det kommer til å gå så bra så. Det vil ordne seg. Dette klarer du. Det er jo bra at du fikk plass så fort,for da blir du fortere ferdig. 3 måneder er ingenting» osv osv. Ikke misforstå meg,jeg er veldig takknemlig for all støtten dere gir meg,for at dere tror på og ønsker meg det beste. Men det endrer likevel ikke på følelsene jeg sitter med her og nå. Det betyr ikke at jeg går inn med en negativ innstilling heller,men jeg gruer meg! Jeg har panikk,jeg synes det er skummelt,jeg er shit redd! Det er følelser og tanker jeg sitter med,same faen hva folk rundt meg sier og mener. Følelsene mine endrer seg ikke av den grunnen. Tankene på å måtte gå gjennom dette forandrer seg ikke. Jeg har aldri vært gjennom en innleggelse,så jeg aner ikke hva det vil si i praksis,selv om de av dere som har vært innlagt forklarer meg,og deler deres erfaringer med meg. Jeg må gjennom det selv. Jeg må erfare det selv. Kjenne på de følelsene og tankene som kommer,og som vil komme. Det vil si at det jeg tenker og føler ikke på noen som helst måte er feil,fordi tankene og følelsene er her,og dermed er de ikke feil. De er veldig reelle for meg. Jeg tror at veldig mange ikke helt skjønner dette her. Og veldig mange kan heller ikke relatere seg til hvordan det kjennes og føles.

Jeg prøvde å fortelle behandleren min i dag hvordan det føles,ved å komme med en metafor. Selv om jeg ønsker at det skal bli bedre,og at spisefortyrrelsen er veldig slitsom og ødelegger mye,så er den også like mye en venn som en fiende. Den har vært en så stor del av meg i så mange år,at det er vanskelig å skulle skilles fra den. Jeg fortalte han den sammenligningen med det å vite at om en måned så vil det bli som å måtte gjøre det slutt med en du har vært sammen med i mange år. En trofast følgesvenn som alltid har vært der. Du har 1 måned på å gjøre det du kan for å gjøre det beste ut av forholdet før det ryker. Om man vet at det vil bli slutt med den man er glad i på en eksakt dato,så vil man nyte,og benytte hvert sekund av tiden fram til den dagen,ikke sant? Sorgen over tapet vil komme,og det vil gjøre vondt. Å gå fra å være kjæreste til kanskje bare å være en venn,eller enda verre,bare en bekjent,vil også gjøre vondt,fordi man vet at ting aldri vil bli det samme igjen. Kan dere sette dere inn i en sånn situasjon? Det er sånn det føles. Behandleren min mente at jeg skulle begynne å jobbe med sorgen,men sorgen har ikke kommet ennå,men den vil komme. Den dagen jeg legges inn. Nå kjenner jeg bare på tristheten over det som kommer. Jeg kan jo alltids be på mine knær om en ny begynnelse etter de 3 månedene,men innen den tid så vil kanskje den verste sorgen ha roet seg,det er vanskelig for meg å si nå,fordi jeg vet ikke hvordan det vil bli,hvordan jeg vil reagere på det som vil komme. Sorgen vil bli behandlet,og jobbet med,men likevel vil nok sorgen og savnet være der. Kanskje vil den forsvinne helt etterhvert,men det er som sagt ikke noe jeg har svaret på nå.

Det er lett å være en utenforstående og ikke ha erfaringer på området selv,det er enklere å være en utenforstående og gi råd,og støtte og prøve å motivere når de ikke aner hvordan forholdet mitt med spiseforstyrrelsen er. Alle som har en spiseforstyrrelse opplever det på ulike måter,for alle reagerer og håndterer ting ulikt. Det er også lett å gi andre råd,til tross for at man selv ikke klarer å gjennomføre rådene selv. Man blir hyklersk. Dobbeltmoraliserende. At det er vanskelig for andre å forstå,føles ganske så fortvilt innimellom,selv om jeg vet at det er umulig å sette seg inn i det når man ikke har vært der selv. Hverken legen min eller behandleren min har kompetanse når det kommer til spiseforstyrrelser,men begge kunne tenkt seg å lært mer,sånn at det blir enklere for dem å forstå og sette seg inn i problematikken,for best mulig å kunne hjelpe. Kompetansen de har på Modum er noe som trøster meg,fordi de vil skjønne og forstå uten at jeg må forklare meg halvt ihjæl. De vet hvordan de skal forholde seg når jeg har det helt forjævlig. De vil nok også komme med frasene om at det vil bli bedre etterhvert,joda,jeg skjønner også det,men jeg må også klare å håndtere alt som kommer mellom her og nå og fram til det vil bli bedre. Jeg vil fortsatt kjenne på følelsene og tankene som kommer,uten at det er feil. Heldigvis er en del av behandlingen nettopp det å klare å kjenne på det,det er lov. Det er aldri feil å føle det man føle,fordi det finnes ikke fasit på hva som er riktig eller feil når det kommer til følelser. Det finnes ikke et svar med to strek under,man må finne det svaret som er riktig for en selv.

Jeg gruer meg som faen,selv om mange sier at det ikke er noe å grue seg for. Jovisst faen er det noe å grue seg til. Jeg skal gå gjennom helvete på jord,det er en reel fare. Helvete er skummelt. Ingen som vet at de må gjennom helvete unngår å grue seg. Djevlene som befinner seg i helvete vil lage et helvete. De vil komme med katastrofe taler. De vil komme med lovnader om katastrofale opplevelser. Smerte og plager. De vil være på deg som klegger som suger blodet ut av deg. Om stormer som vil feie beina under deg,om avgrunner som vil føre deg til evig pine. De vil være på deg,etter deg,og ikke gi seg før de er tilintetgjort. Da er det lov til å grue seg og være redd,selv om kampen mot det onde kan overleves,og vinnes. Men det er ingen som kan garantere for at jeg vil vinne den kampen,jeg må bare kjempe meg gjennom dag for dag og se hvordan det går,kjenne på hva kampen gjør med meg,om jeg føler meg sterk nok til å kjempe helt til the bitter end. Og det gruer jeg meg noe så inni hampen til! Og igjen,jeg går ikke inn med tanker om ikke å prøve meg,eller med katastrofe tanker om at dette er bare å gi opp før jeg har begynt. Jeg drar avgårde,selv om spiseforstyrrelsen i meg er rasende,og vil knekke meg og få meg til å droppe hele innleggelsen. Jeg kan ikke si at ingen behandling funker for me med mindre jeg har prøvd det. Og prøver jeg ikke,så har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt….Så jeg prøver. Så klart.

Legetime og ting som må ordnes før innleggelsen

Skulle vel egentlig ha oppdatert forrige ukes oppsummering med maten i går,men så ble det istedenfor innlegget om innkallingen til innleggelsen på Modum. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om maten forrige uke,annet enn at den gikk rett til helvete. 3 steg tilbake (minst) i forhold til de 2 ukene før. Det gikk bare helt over styr,suget tok fullstendig overhånd og dro meg rett tilbake til der jeg var for 1 måned siden. Når jeg ser tilbake på de 3 uken før uka som var nå,så fatter jeg nesten ikke at det gikk såpass bra som det gjorde. Nå holder suget på å overspise og spy på å ta knekken på meg. Jeg tror jeg skal bli gærn her jeg sitter,det er et helvete å prøve og holde ut. Alt inni meg protesterer og er i fullt opprør. Det at jeg ikke har mat i huset er nok med på å forverre hele situasjonen. Hvordan jeg i det hele tatt skal komme meg gjennom,og ikke minst overleve,oppholdet på Modum aner jeg ikke. Jeg har jo heldigvis folk som har kompetanse rundt meg,men suget og trangen til å kaste opp vil jo likevel være der. Det kommer til å bli helvete på jord,mildt sagt. Er det rart jeg gruer meg?? Er det rart jeg ønsker å løpe til helvete langt vekk herifra? Nei. Jeg sier ikke at jeg kommer til å gjøre det,men de tankene er der. De spiseforstyrra tankene.

Anyway,helga har ikke bare vært sorgen,heldigvis. Jeg har vært på 2 Taekwon-Do kurs,og lært masse nyttig. Det har vært hyggelig ,lærerikt og kjekt. Kjekt å ha kurs om jeg en gang skal bli instruktør.

Jeg hadde virkelig håpet på å få gradere meg igjen til jul,siden det er en evighet siden sist. Nå har jeg jo endelig kommet meg igang med treningen igjen,og er motivert. Men neida,da kommer det jaggu meg brev fra Modum og river fra meg den muligheten. Nå blir det ingen gradering før til påske. Finfint. Så måtte jo informere om dette her til treneren min igjen da. Han har heldigvis visst om problemene mine ganske lenge,så han slapp å få seg en saftig overraskelse. Han,som dere,synes det er greit å få gjort dette her jo før jo bedre liksom. Joda,jeg skjønner den,men faen heller,this is just crap. Jeg skal uansett følge treningene fram til jeg drar. Kan aldri få øvd nok på øvelsene man må gjennom til graderingene. Dessuten er det jo kjekt å være på trening. Jeg trives der.

Tidligere i dag dro jeg ned til legen for å få han til å sende en henvisning til meg. Må til Kr.sund for å få tatt en bentetthetsprøve (de har ikke sånt her i Molde…),og så tok jeg en blodprøve for å finne ut om jeg har noen typer for matmangler. Såvidt jeg vet så har jeg ikke det,but you never know. Jeg må tilbake igjen 1 uke før innleggelsen for å ta en ny blodprøve,og ordne med sykemelding. Det er en del ting som må være på plass før jeg drar. Jeg liker ikke disse blodprøvene,hater sprøyter. Men må jeg så må jeg. Ble sittende å prate litt med legen min angående innleggelsen og om spiseforstyrrelsen. Han sa at han burde tatt seg en tur på Modum selv for å få lært mer om spiseforstyrrelser. Det synes jeg var en fin innstilling av han. Som lege er det jo greit å vite litt om sånt også. Strax er det time hos behandleren min igjen,bare 1 måned siden sist time liksom. Han har også fått samme brev som meg fra Modum,så det er vel ikke noe å lure på hva vi kommer til å prate om i dag. Er spent på om jeg vil få en time til før innleggelsen. Har jo som regel time hver 2-3 uke,men han mener at jeg er klar for Modum nå,og at jeg kanskje ikke trenger flere timer,men med tanke på at jeg ikke har motivasjonen på plass,så burde jeg vel hatt flere timer før jeg drar. I kveld blir det trening igjen,selv om jeg er støl etter treningsøkten vi hadde på kurset i går..men,nå skal jeg jo prøve å få med meg de timene jeg kan før Modum. Så det blir bra. Hvis jeg klarer å holde meg våken fram til timen begynner da,er stup trøtt i dag,satt å nesten dingla med hodet da jeg satt å ventet på timen,og sovnet nesten over boka jeg satt og leste her i stad.. Oooh,jeg traff forresten på en blogger i dag. En kul blogger som jeg aldri har truffet in real life før. Hun kjente meg igjen og kom etter meg da jeg gikk ut fra legen og sa hvem hun var. Vi har prøvd å fått til et par møter tidligere,men det har kræsja,så det var kult å treffe på henne. Jeg vet ikke helt om hun er klar for å fortelle at hun bor i strøket her,så jeg lar det bli opp til henne å svare på det selv. Nei,jeg må få ræva i gir og komme meg avgårde til timen min. Må finne ut hvilke sko jeg skal ha på meg,så trenger tiden.

Dommedag er satt

Det koker oppi topplokket. Tankene løper i panikk i alle retninger. Ingen orden, bare totalt kaos som råder. Vill panikk, full kræsj. Jeg går på tomgang føler jeg, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg nekter, jeg gjør meg blind, jeg vil grine,jeg vil rope, jeg vil skrike til jeg mister stemmen. Jeg vil slå i veggen, løpe langt vekk, synke gjennom gulvet. Jeg er stressa, hvordan skal jeg få ordnet med alt? Ikke nå? Ikke allerede nå??? Jeg vil nekte, jeg vil snu, jeg vil ikke være med lengre, jeg vil gi meg mens leken er god. Jeg vil feige ut, gjemme meg og nekte å komme fram. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil tviholde til jeg blir gul og blå, til knokene hvitner. Til svetten pimpler, til kreftene ikke klarer mer. Jeg vil vente litt. Litt til. Bare litt til. Ikke så kjapt, slakk litt ned på farten, jeg klarer ikke henge med. Jeg vil ikke ha det så travelt.

Alt i meg vrenger seg, vrir seg i vrede og avmakt. Nekter. Låser seg fullstendig. Sunn fornuft blåses vekk som sandkorn mellom fingrene på meg. Nå gjelder det å nyte, eller unytte,den siste tiden med min venn, min fiende. Den siste tiden der det aller meste fortsatt er trygt og sikkert, fordi det er her jeg har befunnet meg de siste 16 årene. Den siste tiden der ufornuften får råde. Jeg har nå en gitt tid igjen med bulimien min,snart skal den rives ned bit for bit. Forholdet skal splittes, vi skal bli dratt i hver vår retning, samtidig som begge to prøver å holde hverandre i hendene og fortvilte rop og hjerteskjærende gråt. Tenk deg at du hadde fått satt en viss dato for når du måtte skilles med den som stod deg nærmest. Tenk deg sorgen. Tenk på den nye hverdagen du må begynne å bygge opp på nytt helt alene etterpå. Alle forandringene, alt du må endre på, ting du bør unngå for å ikke skulle bli minnet på alt det som engang var, som du aldri igjen vil få tilbake. Det er sånn det føles når jeg må kvitte meg med spiseforstyrrelsen. Den er  en venn og en fiende. En venn fordi den alltid er der når du trenger den, og en fiende fordi den skader deg. Men du er bergtatt, du er oppslukt, du elsker og omfavner. Den er den som kjenner deg best, som gjør den uryddige hverdagen din trygg. Et sikkerhetsnett, fordi du vet hva du har,men du vet ikke hva du går til. Å bevege seg i nytt terreng kan være skummelt. Som å vandre rundt i et tåkebelagt område, og du ikke ser mer enn en meter foran deg. Hvor skal du gå? Hvor er det trygt å gå? Hva vil befinne seg to meter lengre borte? Vil du snuble,vil du ramle? Utenfor?

Jeg ble helt slått ut. Jeg nektet å tro på at en innkallelse kunne komme så fort. Jeg hadde håpet på litt mer tid. At det ville gå noen mnd til. Jeg visste jo at jeg kunne bli kalt inn når som helst fra den dagen jeg svarte at jeg kan komme inn tidligere om noen andre falt fra, men jeg håpet på at det ikke ville komme så fort. Selv om jeg vil legges inn for å gi meg selv denne sjansen, så er det så fordømt vanskelig å gi slipp etter alle disse årene. Til tross for at det er forferdelig slitsomt, til tross for at det er et helvete på jord, så er det hverdagen min. Det er det jeg kan best. Det er sånn jeg overlever. Og jeg er livredd for å bli frisk. Og det er lov. Tross alt. Det vet jeg. Ambivalensen blinker som store discokuler, «warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!» Jeg vil bli,jeg vil løpe. Jeg vil stå oppreist, jeg vil synke sammen og nekte å reise meg. Jeg vil si ja,jeg vil rope et høyt og klart nei! Mest av alt har jeg bare lyst til å grine, til å nekte å kjenne på den delen som sier at jeg ikke trenger å bli frisk, fordi jeg klarer meg så fordømt bra akkurat som det er! Jeg klarer meg! Jeg trenger ikke bli frisk! Please la meg slippe å bli frisk!! Ikke gå ifra meg! Jeg vil ikke gå ifra deg min kjære. Jeg elsker deg, men faen som jeg hater deg!

Jeg har fått innkallelse til den 5.oktober. Litt over 1 mnd igjen. 1 fordømt måned! Jeg har tusen ting jeg må ordne. Praktiske ting, og jeg må til legen for å få ordnet med sykemelding, ta blodprøver og tester. Jeg må planlegge hvordan ting sånn generelt skal bli framover, jeg må sette meg ned å skrive lister. Jeg må ta telefoner, ordne med møter. Jeg må lese, jeg må trene, jeg må nyte den siste måneden hjemme hos meg selv. Tiden jeg har alene. Spiseforstyrrelsen vil gjøre alt den kan før den skal ut i kamp. Jeg slites i to, i tre, i alle retninger. kaos. Frustrasjon, oppgitthet, avmakt. Jeg vil legge meg ned før jeg i det hele tatt får begynt. Jeg vil trekke meg. Nei,det vil du ikke! Jeg blir gal. Nå er det virkelig. Nå skal det skje. Nå er jeg snart kommet dithen som jeg i alle år har vært redd for å dra til. Jeg kan ikke trekke meg nå? Jeg vil! Å som jeg vil trekke meg. Men jeg skal hoppe i det. Jeg kan ikke trekke meg nå, hvor mye jeg enn vil det. Gjør jeg det, så vet jeg at hvertfall behandleren min vil kaste meg i veggen. Men det igjen vil jo gjøre mindre vondt, ikke sant? Det vil bli en kortvarig smerte. Innleggelsen vil gi meg 3 måneder med smerte. Mye smerte.

Jeg gruer meg noe så inn i helvete. Og midt opp i det hele her, så kommer jula. Min elskede jul. Den fineste og vanskeligste tiden på hele året. Jeg skal ikke gå i julegatene, jeg skal ikke kjenne på julestemningen på samme måte som årene forut. Jeg skal ikke bare glede meg, og kose meg som jeg alltid gjør når det lir mot jul. Jeg skal ikke pynte hjemme, henge opp adventsstjerna mi, tenne lys, lage meg varm sjokolade og kose meg under pleddet. Jeg skal sitte der på Modum sammen med mange andre som også sliter med maten, som vil føle det like vanskelig og smertefullt som meg. Vi skal alle sitte der og kjenne på de blandede følelsene for julen som står for døren. Alt vil bli annerledes fram mot jula i år. Det vil bli juleferie fra 22. eller 23. desember, men jeg vet ikke hvor lenge den vil vare.

Noe av det aller siste jeg skal gjøre på Modum, er å feire bursdagen min. Den 6.januar. Hurra. Nå vil sikkert noen si at dette må være den beste bursdagsgaven ever. Mulig. Det kan jeg ikke si meg enig i før den tid kommer. Nå er jeg bare livredd og gruer meg.

Blåflekker mellom skulderbladene

Da har jeg kommet meg gjennom 2 begravelser i dag. En onkel og en gammel barndomskompis. Det har vært tårer,men også latter. Det har blitt en del tårer kan man si. Det har vært slekt og gamle kjente,kaker og kaffe. Nå er jeg rimelig sliten i beina etter å ha trasket rundt en god del. Nå ligger de henslengt og slapper av i stolen her (beina altså) Om ikke så altfor lenge skal jeg busse tilbake til Molde igjen,for i helga blir det kursing. Jeg må jo benytte meg av muligheten til å ta instruktørkurs nå den byr seg (klubben betaler,så da var det jo ingen tvil en gang). Skal jeg engang opp til svart belte (det er hvertfall et mål. Har kun 2 graderinger igjen til jeg er der,med mindre jeg stryker vettet av meg og må ta de om igjen. Men det er ikke et mål) så må jeg ha vært instruktør en viss tid først. Blir sikkert kjekt å få lært litt nyttige ting sånn foruten selve treningsdelen også. Det blir selvsagt trening også,og det er jo aldri feil. Bør vel ta meg en joggetur eller noe senere i dag også,suksessterte kaloriene må jo bort igjen,kjenner de sitter der og klamrer seg fast.

Det er fredag og hælj (it is,true story),og det betyr,til tross for at det har vært en sørgmodig (men også hyggelig) dag,så kan jeg ikke sluntre unna med fredagsinnlegget. Det er tid for ukas nøkkelord for søkemotor. Ukas ord som har ført folk og fe inn på bloggen min. Here ya go.

celleprøve – Ikke akkurat det morsomste jeg har vært med på,liker ikke å spre bena for hvem som helst..egentlig.

snus tenner – vel,en tenner trenger man når man røyker,trenger ikke det når man skal ta en snus you see.

pærebrus – unik,men det er bare den som Oskar Sylte mekker..alt annet er fake.

solo sitron – god..tro det eller ei..

pepsi max tomflaske – finnes ikke noe verre enn en tom plaske pepsi max. Sorg.

Tuborg – Best there is. Men det var som faen så tørste folk var her da..

feite folk som knuller – har dessverre ikke bilder av meg i en sånn situasjon..

«jenter i håndjern» - jeg har håndjern.

a – se der ja,da er det bare å lære resten av alfabetet. Stå på.

in the end its not okay – flott. Da gir jeg opp bare,gidder ikke hvis det ikke blir ok liksom.

blåflekker imellom skulderbladene – jeg har et på halebeinet. Det er ikke så langt unna det da.

horer kuk pule – horekuk som puler liksom? Finner sikkert noe på strøket. Ikke la deg lure av antrekket. Løft på skjørtet så finner du sikkert en kuk på enkelte.

jævla merkelige bilder:

ny pulte damer – ikke se på meg hvertfall…

spiro 150 ø – neeeei,spiro spero

pule ute – har ikke pult inne en gang..

puling på huk – ikke på huk heller…

puling i senga – tror kanskje du skal renske bort øyerusket,jeg har ikke pult hverken her eller der,slik eller sånn. Jeg er jomfru.

åpen bok – nei,nå er den lukket.

hva hendte 23. august 1971? – hvordan i helsike skal jeg vite det? Jeg var ikke påtenkt en gang..

tungt psykiatriske pasienter betyr: Laila betyr det..

slengbukser flammer – jeg hadde ei med en sånt psykadelisk mønster en gang. Fin.

hjernerystelse jernsmak – hadde foretrukket karamellsmak,men det er nå meg da..

feit og ekkel – mhm.com

en hel posepotetgull i magen – ikke nå nei,men takk skal du faen meg ha,for nå fikk jeg jo ikke lyst på potetgull liksom. Dust.

rotte tryneSPEIL!

regnbukse strikk -beklager,ikke noe jeg samler på hvertfall.

ny skjorte blogg -aldri hørt om noe skjortblogg jeg..men nå leser jeg ikke hva som helst heller da..

mødre jeg skulle likt å pule -altså,nå er det ikke sånn at jeg trenger å vite det,så det kan du jo fortelle til noen kompiser..

bulimi blogg – Bingo! Du har kommet til riktig plass! Congrats to you.

drit i brus ta heller snus – hallo i luken,her tar man ikke enten eller,men ja takk begge deler (men bare ikke gi meg en tom pepsi max flaske..)

satt på venteliste på sykehuset,da er det vel ikke noe haste sak – du er ikke så dum du…

hva kan man gjøre med halvspist mat – svelge den f.eks..

tannpine uten årsak – sorry to say,men det er nok en årsak…

du ser ikke så dum ut - Takk for det,som nevnt over her,du er ikke så dum du heller.

fortell et natta eventyr – Ja sææærlig. Nånei du,det gidder jeg ikke.

Jeg avskyr deg!

Av og til så kan jeg ikke annet enn å tenke på hva som egentlig foregår oppi hodet ditt,hva som får deg til å si og gjøre det du har gjort i så mange år. Du er verdensmester i å manipulere,snakke deg ut av ting,og vri sannheten over til din fordel. Du smiler og prøver å framstå som veldig hyggelig og imøtekommende,men folk skulle bare visst hvordan du egentlig er,hva som skjuler seg bak dine falske ord. Du kan snurre hvem som helst rundt lillefingeren,hjernevaske dem,få dem til å tro at det er så fryktelig synd på deg.Du har hatt en vond og vanskelig barndom,men det har også andre hatt,du er ikke på noen måte unik på den måten,men du ønsker å stå fram som en marty,en som som alle skal synes synd på. Du pakker inn ordene dine,får dem til å virke så troverdig at ingen kan tro noe annet om deg enn det du framstår som. Du har rett i alt du sier,det er hvertfall det du tror. Jeg lurer på om du faktisk tror på dine egne løgner etter alle disse årene av livet ditt som du har brukt på å lulle inn alle andre rundt deg. Jeg lurer på hva du tenker når du legger hodet på puta om kveldene,hva er dine siste tanker før du sovner? Er du fornøyd med alt du har manipulert andre til å tro? Føler du at du har kontrollen over de rundt deg? For det er det du ønsker,ikke sant?Du kan jo aldri ta feil,du innrømmer ikke feil,fordi du mener at din verden er det eneste riktige.

Jeg ble selv lurt av de falske ordene dine,du hadde også meg rundt lillefingeren en gang. Jeg trodde på deg,jeg bet på snøret ditt. Du fikk meg også til å tro på at det som er verdenshistorie var oppspinn,falskt. Jeg lot meg lure av smilet ditt,ordene dine. For hvordan kunne jeg mistro deg når du smilte mot meg,når du ga meg de varmeste klemmene,og attpåtil sa at du var glad i meg? Du ville innvie meg til å la meg tro på hvert ord du sa,at det var det eneste riktig,fordi du la jo fram papirer som faktisk beviste det du sa. Hvordan kunne jeg da la tvilen komme? Hvorfor skulle jeg ikke tro på dine ord,på det du fortalte meg med så stor overbevisning at det ikke var mulig at noe annet kunne være riktig? Det var jo også flere som hadde latt seg lede av ordene dine,latt seg overbevise,fordi du er så flink til å snakke for deg,fordi du har så lett for å få andre til å tro at du har så mye kunnskap om akkurat det temaet at noe annet ikke kan være riktig. Du liker å ha styringen,og nåde dem som vender seg mot deg,de blir dine fiender. Dem klarer du fint å slå i bakken. Da er smilet borte,da er varmen i stemmen blitt iskald og brutale. Da lirer du ut av deg harde,sviende ord. Ord som smerter den du kaster dem ut mot. Da fryser du dem ut,drar fram ting som kan sverte dem,og få andre til å tvile på dem. Det fikk jeg smertelig erfare selv.

Nå i etterkant kan jeg nesten ikke fatte at jeg lot meg selv tro på ordene dine,varmen du utviste,interessen din i det jeg fortalte. Hvordan kunne jeg la det gå så langt? Hvorfor lot jeg meg selv bite på snøret? Du ga tidlig uttrykk for at du ikke likte visse ting jeg foretok meg,og jeg var til tider irritert og frustrert fordi du blandet deg opp i ting du egentlig ikke hadde noe med. Men du skulle ha styringen,du skulle alltid ha et ord med i laget,og det passet du på å få fram. Når jeg ser tilbake på alt,så blir jeg sint på meg selv fordi jeg lot det gå så langt,at jeg ikke klarte snu ryggen til og gå min vei,si at jeg ikke aktet å innvolvere meg og bli overbevist av dine ord,at det var det eneste riktige. At det var du,og kun du som visste hvordan «alt faktisk var», som du sa. Du klarte overbevise andre om at jeg ikke var bra nok ti slutt,du fikk dem til å vende seg mot meg. Du tillot meg ikke å snakke med dem,i frykt for at jeg kanskje klarte overbevise dem om at det du mente og sa kanskje ikke var sannheten likevel. Ordene dine var iskalde. Da jeg ringte og prøvde å forklare,slengte du bare på røret og lot meg stå der fortvilt og lure på hva i helvete jeg hadde gjort galt. Du var redd for at de andre skulle slippe løs fra grepet du hadde du,at du ikke lengre kunne bestemme alt. At du ikke fikk innsyn i alt som du faktisk ikke hadde noe som helst med å gjøre.

Nå i etterkant ser jeg at jeg ble blendet,at jeg ble lurt,hjernevasket. At ordene dine var falske,hvor iskald og beregnende du faktisk er. Jeg snapper fortsatt opp ting om deg som beviser hvor hardt du har hjernevasket de andre,at de faktisk fortsatt står trofast ved din side,at dine ord er hellige for dem. Jeg vet også at andre igjen har snudd ryggen til deg,fordi du endelig har avslørt deg selv på verst tenkelige måte. Dine opplevelser er ikke verre enn de du utførte,smerten du påførte enkelte av de rundt deg,ting de må slite med resten av livet. Du tenkte kanskje ikke over det? Fordi du var egoistisk. Ting som ikke kan tilgis. Jeg fikk selv erfare hvor syk på sinnet du var,derfor har jeg ikke problemer med å tro på det som gjorde at du mistet noen av de som tidligere var dine tilhengere. Hva tenkte du? Hvordan klarte du å overbevise de andre rundt deg å fortsette å tro på deg? Hvilke ord brukte du? Fikk du dem til å tro på at du var et offer? At det var deg det faktisk var synd på? At det de andre sa var ren løgn?

Om jeg bare visste den gang det jeg vet i dag,at det skulle sette så store spor i meg at jeg ikke klarer glemme det til tross for hvor hardt jeg prøver å slette det fra tankene mine. At jeg kunne være så fordømt dum! At jeg kunne være så helvetes dum og blind for virkeligheten! Jeg kan angre til jeg blir gul og blå,men hva hjelper egentlig det? Ikke en helvetes ting,fordi jeg kan ikke slette det som en gang var,uansett hvor hardt jeg prøver,og det plager meg. Jeg får vondt i sjelen når jeg tenker på deg,jeg blir kvalm når jeg hører,eller tenker,navnet ditt. Jeg hater deg ikke,men jeg misliker deg veldig. Jeg klarer ikke like deg på noen som helst måte. De sterkeste ordet jeg kan bruke,er at jeg avskyr deg. Jeg klarer ikke en gang å dele denne historien med noen,ikke per dags dato. Noen vet bruddstykker,men ikke historien i sin helhet sånn den var,fordi jeg skammer meg over hvor dum jeg faktisk var. At jeg lot meg overbevise til å tro på alle løgnene dine. På manipulasjonene dine. Det finnes kanskje ett menneske jeg kanskje kunne ha fortalt det til,men det mennesket er ikke noen som er i nærheten av meg. En venn sa noen ord for ikke så lenge siden til meg, at h*n aldri kunne si noe  høyt om en sak,fordi da ville det det gjaldt være sant,og verden ville falle i grus. Derfor vil h*n heller la de forbli usagt,sånn at det ikke blir sant,sånn at verden ikke faller i grus. Jo mer jeg har tenkt over de ordene,jo mer stemmer de for min del også,selv om det beste kanskje hadde vært å nettopp å sagt dem høyt. Men saken er den at det ikke vil forandre noe,det blir ikke mindre sant,jeg vil fortsatt ha de minnene med meg. Kanskje vil jeg en dag likevel klare å si dem høyt,men ikke nå. Det vil fortsatt være min største og mørkeste hemmelighet. Fordi om jeg forteller noen om dette her,så er det bare en brøkdel,ikke halve historien en gang. Den er komplisert og lang,med mange involverte. I dag vet jeg at du er en psykopat,en lystløgner av rang. Og jeg håper at jeg aldri noen gang treffer på deg igjen. I det siste har jeg ofte fått flashback av deg og av ting du sa. Mye har jeg også glemt,kanskje fortrengt,men følelsene sitter der,og jeg får bare lyst til å grine i ren avmakt,i avsky,men vet du hva? Du er faen ikke verdt tårene mine,ikke en eneste dråpe.

 

A Jack Sparrow attack

På mandag klarte jeg endelig å dra ræva min avgårde på trening igjen etter omtrent et år uten noen form for motivasjon,fordi bulimien har tatt ifra meg gleden ved treningen. Det var kjekt å komme tilbake igjen,så nå skal jeg prøve å holde motivasjonen ved like,for jeg har det jo kjekt når jeg først er der. En hyggelig gjeng å trene med,og en trener som kan kunsten å pushe oss. Gotta love it. Siden det er så lenge siden jeg har vært der,så klarte jeg å få to feite vannblemmer under hver storetå (vi hopper og sklir en del,så sånn blir det ved hver oppstart for min del..),en kink i nakken,og et blåmerke på halebeinet etter sit-ups på det harde gulvet. Ingenting nytt med andre ord. Men den kinken i nakken har holdt på å tatt livet av meg. I går var jeg så ødelagt og hadde så vondt at jeg bare måtte legge meg kl.22,og det sier litt. Det skal en del til før jeg benker så tidlig. Ikke at jeg sovnet før kl. 05 sånn omtrentlig da men. Fikk hvertfall lest ut en av fem bøker som jeg lånte i går. («Sebrapiken» av Sofia Åkerman) Å sovne inn er et stort problem kan man si. (Ikke som i å sovne inn og dø altså,men å sovne. Skjønt jeg skal vel få problemer med å sovne inn den dagen jeg skal dø også tenker jeg,med mindre jeg stryker med i en brå og voldsom død. Tiden får vise) Nakken er en smule bedre i dag heldigvis,så håper det bare fortsetter å gå den veien,istedenfor at hodet ramler av. Jeg måtte dessverre droppe treningen i dag,for jeg hoppet på bussen og dro til Kr.sund. På fredag skal jeg i hele 2 begravelser. Først til en onkel,og deretter til en gammel barndomskompis. Så det blir en trist dag.

Anyway,nå sitter jeg hvertfall godt planta oppi godstolen hjemme hos foreldrene mine,med pc’n i fanget. Brutter’n og kjæresten sitter ved siden av meg på hver sin pc og spiller mot hverandre. Fritidsproblemer.com. På grunn av deg er pokker meg nettverket tregt også,vurderer å kaste dem ut døra og få dem til å gå ut å leke seg,sånn som jeg gjorde da jeg var 16. Klatre i trær eller noe. Å sitte med trynet oppi pc’n dagen lang kan føre til firkantede øyne. Ikke bra. Kanskje de lære seg kunsten å sette seg ned å lese en bok som normale folk gjør…

Hærregud,litt tidligere i dag,mens jeg satt der og leste bok og ante fred og ingen fare,så bare…

Fikk hår på øye gitt….

Nå ble Camilla snurt,brutter’n vant visst over henne. De burde lese bøker,der slipper de å tape. Nå ble hun glad,for nå fikk hun visst en god pistol i spillet. Pistol er ikke bra. Man kan jo bli voldelig av mindre. Men pappa,han er snill han,han har hvertfall ikke fritidsproblemer,for han passer på at spurvene får mat.

ATTACK!

Midt i klynga der sånn omtrent kan du se Jack Sparrow.

Fy faen,i helga har jeg for en gangs skyld planer. Jeg skal oppgradere meg,for jeg skal nemlig på 2 kurs innen Taekwon-Do. Da kan jeg ta igjen om Jack Sparrow prøver seg. Men nå vurderer jeg nesten å bruke det jeg allerede kan,for nå sitter Camilla her og slurper i  seg en is av full hals. Kjenner jeg så smått begynner å bli smågærn. Da hjelper det ikke for henne at hun har fått en fet pistol i dataspillet gitt. Merker at jeg må være beredt nå,for hun sa akkurat at hun skal drepe noen. Brutter’n sier hun ikke skal klikke,jeg må nesten si meg enig. Kanskje jeg bare skal alliere meg med Jack Sparrow…

Let’s talk about sex again

Its time to talk about sex. Innovertiss og utovertiss. Dirty sex,fin sex,heavy sex,fin sex. Tøff sex,fin sex. Kvinner,menn,horer og horer? Et tema ingen kommer utenom. Om ikke alle snakker så høyt om det,så tenker vi alle. Vi har erfaringer og opplevelser. Meninger og synspunkter. Noe fint,noe ufint. Noe vakkert,noe stygt. Det jeg tenkte å skrive om i dag er dette med antall sexpartnere,og kvinnesynspunkt. Jeg (og garantert en hel skokk til) har vel ofte lurt på dette med skjellsordet «hore» Det første man da tenker på er i hovedsak kvinner som prostituerer seg på gaten. Men vi må ikke glemme at det også finnes menn der. Men det er ikke den slags horer jeg tenker på her,men på de jentene som blir kalt horer fordi de har hatt sex med flere partnere. Hvorfor er det «greit» å kalle en jente for hore når hun har hatt flere partnere,mens gutter som har hatt flere partnere,han er bare en sjarmør,en flørt,a lady’s man osv? Hva eksakt er forksjellen egentlig? Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser forskjellen…Og nei,jeg er ikke blind.

What’s the boy word for slut?

Hvorfor er det så feil at en jente skal ha flere sexpartnere for så å bli kalt hore,mens det samme ikke gjelder for menn? Det er jo ikke snakk om at hverken han eller hun tar seg betalt,annet enn å få sex tilbake. Jeg har hatt mine sexpartnere gjennom livet jeg også,men jeg kjenner også gutter som har hatt det tredoble av hva jeg har hatt. Kan han da kategoriseres som hore?  Hvorfor er gutter så kjappe på avtrekkeren med å kalle en jente for hore om han finner ut av en jente,la oss si, f.eks har hatt sex med to ulike partnere i løpet av en uke? Mens en gutt som har gjennomført det samme iløpet av samme periode han får klapp på skuldrene av kompisene,og er «the man» Hva er greia? Hva er forskjellen? Nada spør du meg. Om jeg velger å ha sex med 2 gutter i løpet av en uke,så er det min sak,og det er ingens sak å kalle meg en hore.  Jeg har heller ikke på samme grunnlag noen rett til å kalle noen andre for hore om det var de som hadde hatt sex med ti i løpet av en uke,uavhengig hvilket kjønn som gjennomførte aktene. For hvem er de som tror at de kan forbeholde seg retten til å kalle noen andre for hore for samme atferd som de selv kanskje har? Hvorfor tror enkelte gutter at de er så mye bedre enn enkelte jenter?

Da kommer vi inn på den andre biten jeg vil skrive om her. Menns synspunkt på kvinner,og da spesielt i saker som omhandler voldtekt. Nå er det sånn at det begås voldtekter av både nordmenn og utlendinger. (Ingen skal utelukkes.) Men når det er utlendinger som har forklart seg i etterkant av at de har blitt tatt,så har mange kommet med utsagnet: «De ber om det selv. De kledde seg utfordrende. De ville bli voldtatt» osv osv i samme ulla. Ber om det? Vil bli voldtatt?? Jeg tror ikke det du. Ingen ønsker å bli voldtatt. Jenter liker å pynte seg når de skal ut,men det er på absolutt ingen måte en invitasjon til menn om at de «kan komme å forsyne seg» Den er for drøy. En jente skal få lov til å kle seg som hun vil uten av noen fjotter av menn skal komme og gjøre hva faen de tror de har «krav» på,eller at de tror at det er en invitasjon. Wake up,og lær og forstå at det er annerledes i Norge enn der dere kommer fra. Her dekker vi oss ikke til. Her kler vi oss som vil ønsker og vil. Jeg skrev en gang et lite innlegg om «menn som voldtar» eller noe i den duren. Da fikk jeg en kommentar tilbake «norske jenter er horer»   Den kommentaren understreker jo bare poenget mitt her,og viser jo bare kulturforskjellen som mange utlendinger som voldtar ikke har forstått. At norske jenter ikke er som jentene i deres land,som må dekke seg til fra topp til tå,eller som ikke kan ha sex før ekteskapet. Men sånn har vi det her i Norge,det er ikke menn som bestemmer. Det er ikke sånn at kvinner skal stå på kjøkkenet og betjene mennenen. Vi er forbi det stadiet for mange herrens år siden.

Her flettes da de to temaene jeg skriver om her inn i hverandre. Gutter kan ha så mye sex de vil,mange utlendinger som voldtar mener at jenter kler seg som horer,og ber om bråk. Gutter tror de kan ha så mye sex de bare gidder,og likevel ikke er horer,mens jenter som har sex før ekteskapet,eller kler seg utfordrende,de er horer. Da lurer jeg på; er de guttene som voldtar,de som mener at jenter er horer,er de da horekunder? Jenta tar seg ikke betalt,og gutten betaler ikke. Hun må ta imot,mens han tar for seg. Hun er hore sier du. Er du da horekunde? Eller er du kanskje også en hallik? Av og til så må jeg nesten le av de tåpelige utsagnene som voldtektsmenn kommer med,fordi det ene uten det andre g år ikke,man er ikke hore uten å få betalt. Ergo,hun er hore,du er horekunde. Jeg tror ikke de tenker helt over hva de sier når de ytrer noe sånt. Men kanskje de burde begynne å gjøre det? At når de slenger ut av seg noe så stygt om/til en jente,så slår det egentlig tilbake på dem selv også. Mange sier at om en jente har på seg et miniskjørt,og en utringet topp,så byr hun seg fram. Kanskje,kanskje ikke,men det er opp til jenta å avgjøre om hun ta med seg noen hjem eller ei. Så,betyr det da at om jeg ser en mann står med buksa på knærne,og sluren ut av boxer’n i et hjørne for å pisse,byr han seg da fram for meg? Kan jeg da bare gå å «forsyne» meg som jeg selv ønsker? Han er jo utfordrende i en sånn situasjon. Og han viser til og med fram hele stasen,det er mer enn hva en jente som kler seg i et miniskjørt og en utringet topp gjør. «Jasså,du står her og tømmer blæra ja,ikke akkurat hva jeg vil kalle diskre heller,da kan jeg vel bare forsyne meg da,eller hur? Siden du tilbyr deg mener jeg..» Jeg kan jo alltids prøve ut dette nesten gang jeg ser en står der og gjør sitt fornødne..

Hva mener dere om dette her? Er det kun jenter som har hatt flere partnere som kan kalles horer,og ikke menn? Og hvorfor er ikke menn horekunder om de mener at den de forgriper seg på er horer?

Jeg var kjæreste med en muslim

Rasediskriminering. Rasehat. Krig mellom religioner. Jeg har aldri skjønt det. Hva er formålet med å rakke ned på,og å hate andre raser? Hva skal det være godt for? Hva skaål oppnås? Hva er meningen med å skape så stor splid mellom mennesker på grunn av ulike raser? Hva spiller det vel for rolle om du er kristen,muslim,buddist,jødisk, eller hva du enn nå måtte være? Vi er alle sammen mennesker,vi er bygd opp likt. Vi er skapt likt,den eneste synlige forskjellen er hudfarven vår. Vi har ulike religioner,men vi har alle en gud vi tror på. Vi har ulike trosretninger,ulike normer og verdier,men betyr det at den ene religionen er hevet over andre? For det er sånn det er blitt,og det er sånn samfunnet er. Og sånn jeg ser det,og får inntrykk av,så tror mange kristne av deres religion er viktigere,betyr mer,enn andre religioner. Og da er det et spesielt hat mot jøder og muslimer. Hvorfor? Jeg har aldri forstått nazistenes jødehat,og kamp for en ren arisk rase. Hva er så spesielt med den ariske rase? Hva gjør oss liksom så mye bedre?

Det er mye snakk om «Islamering» Mange mener at vårt samfunn er blitt for islamsk. Mange av våre landsmenn er islamer. De fleste av dem er hederlige flotte mennesker. Dessverre er det sånn at det er så lett å dra alle over en kam om en musli gjør noe galt. Da er hele rasen forferdelige. «Ut av landet med dem,vi trenger ikke sånne folk i Norge (eller hvorhen i verden det enn måtte være)» Ja,send ut de kriminelle,send ut terrorister,uansett hvilket land de kommer ifra. Sånne mennesker ønsker vi ikke å ha,uansett nasjonalitet,inkludert kristne nordmenn. Den ene er ikke bedre,eller verre,enn den andre. Det er sånn at når utlendinger kommer inn til Norge,så bør de rette seg etter norske lover og regler,på lik linje som vi må gjøre det om vi flytter til andre land med andre levesett. Man skal innfinne seg etter reglene og normene som finnes i det landet man befinner seg i. Det gjelder for alle.

Da jeg flytta til Oslo for 12 år siden (gash som tiden flyr!) så ble jeg sammen med en fantastisk gutt. Han var muslim,fra Bosnia. Vi var sammen i 3 år. Han var utrolig hyggelig,veldig høflig,en gentleman. Han spanderte,han viste meg sin kjærlighet. Han stilte opp og var der. Han ga av seg selv. Alltid smilende og blid. Han hadde en herlig humor som gjorde at vi var en god match. Han tok meg med på ulike utflukter,innviet meg i livet sitt. Jeg ble kjent med familien hans,og vennene hans. En utrolig hyggelig gjeng. Du kan ikke unngå å legge merke til hvor oppmerksomheten de gir deg. At de står der med åpne armer og et åpent sinn. Jeg følte meg veldig velkommen,og inkludert.

Vi var akkurat som alle andre kjærestepar. Vi gikk på kino,vi spilte biljard,vi gikk ut og spiste middag,vi reiste på sydentur,vi hang med venner,og gikk var ute og festet og hadde det kjekt. Det eneste som skilte oss (foruten et par år) var våre religioner. Nå er ikke jeg en troende,men min religion er kristendommen. Han fulgte ikke sin religion slavisk,han drakk f.eks,og gjorde det han ville. Han la seg ikke ned for å be. Men,han spiste ikke svinekjøtt,og han feiret de religiøse høytidene de har (skjønt han var en liten rakker som spiste på høylys dag til tross for at det var ramadan) Vi hadde aldri konflikter som gikk utenfor det som er typiske for et kjærestepar. Vi hadde aldri problemer med den andres religion. Det hadde heller ikke foreldrene våre. Jeg ble tatt åpent imot hos hans familie,og det samme ble han hos min. Han var ofte med meg hjem til Kr.sund når jeg reiste hjem. Han var til og med med meg hjem og feiret jul med oss en gang. I en periode hvor jeg var på utkikk etter ny plass å bo,men ikke fant noe på en stund,så ble jeg boende hjemme hos han og foreldrene hans i noen få måneder.

Dette bildet er tatt på Mallorca,septeber 2001. Vi var der når World trade sentere ble angrepet.

Jeg har kjent mange hyggelige muslimer,og ingen av dem har vært fanatiske på noen måte,sånn man kan få inntrykk av fra mange av de som hater muslimer. De snakket om religionen sin,fortalte meg sine historier fra hva de opplevde under krigingen mellom serbere og muslimer i Bosnia-Herzegovina. Sterke historier,og de sitter igjen med tøffe minner. Men det var aldri snakk om religiøs fanatisme. Vennene hans var rolige og koslige mennesker som jeg ble godt kjent med. Min daværende kjæreste var ikke verre på noen måte enn mine andre kjærester. Jeg ser tilbake på de 3 årene med han som en fin tid,til tross for at vi selvsagt hadde våre krangler,men hvilket par har vel ikke det?  Jeg blir sittende å smile når jeg ser på bilder av oss,ting vi gjorde. Fine minner. Og jeg kunne ikke brydd meg mindre om at han var muslim. Det betydde ingenting for meg. For min del handler det om mennesket,ikke religionen hans. Det er han som person ble jeg ble forelsket i,jeg tok ikke avstand fordi han var muslim. Jeg satt veldig stor pris på han,og han viste meg ofte at han satte pris på meg.

Kan vi ikke alle bare være venner? Hver søster og hver bror?

Sammendrag av skjemautfyllingen

For 7 uker siden begynte jeg å fylle ut på et skjema hvor ofte jeg overspiser og kaster opp,hvor mye tid jeg bruker på aktivitet,ant. avf.piller,og hva jeg faktisk beholder. Dette er et skjema som jeg fikk da jeg var på vurderingsoppholdet på Modum i slutten av juli. Et skjema som vi kan bruke sånn i tiden fram mot innleggelse. Det er ikke noe jeg skal levere inn når jeg kommer til Modum,men det er for min egen del,for å  få en oversikt over hvordan det faktisk er. Jeg har aldri ført opp et sånt skjema før,selv om jeg av og til skriver ned hvor ofte jeg har overspist og kasta opp i løpet av en dag,om jeg har trent,og hvor mye,eller hva,jeg har spist og beholdt i løpet av en dag. På den måten har jeg aldri fått den samme oversikten som jeg får nå som jeg fyller ut skjemaet hver eneste dag. Det setter ting i litt mer perspektiv,jeg ser tallene/opsummeringen sort på hvitt. Det er litt morsomt å fylle ut skjemaet egentlig,for det blir litt som å konkurrere mot meg selv,eller mot bulimien for den del. Jeg ønsker jo å kunne få lavest mulige tall,og gjøre det ok når det kommer til spisingen. Jeg klarer fortsatt ikke å spise et fullt måltid som er et av målene fram mot innleggelsen,men jeg prøver å spise sånn ca. det jeg skal i forhold til det ene måltidet jeg ønsker å jobbe med i forhold til kostlisten,hvor jeg fokuserer på frokosten.

I går kom jeg over en gammel dagbok jeg hadde,som jeg skrev for 5 år siden. Det var skikkelig rart å lese den. Jeg hadde akkurat begynt i behandling da,og var på et stadie hvor jeg skjønte at det var på tide å ta tak i dette problemet her,likevel var spiseforstyrrelsen på et stadie hvor jeg fulgte den slavisk. Jeg trente mye,jeg kasta opp mye,men på den tiden så fastet jeg også en god del. Nå i dag,når jeg ser tilbake på det,så skjønner jeg ikke hvordan jeg i det hele tatt klarte å faste (dvs,jeg drakk kalorier,men ikke spiste),for det er noe jeg ikke klarer den dag i dag. Det er ikke noe jeg ønsker heller,bare så det er sagt. For jeg vil stå opp og spise,for å sette i gang kroppen og gjøre den klar for dagen. Dessuten så liker jeg ikke sulthetsfølelsen,den er bare vond synes jeg. Jeg får alltid i meg noe mat i løpet av dagen,til tross for at det er langt unna det jeg bør få i meg. Men akkurat den problematikken er jo noe jeg skal jobbe med når jeg kommer til Modum,da har jeg heller ikke noe valg. Jeg har faktisk litt problemer med å få i meg brødskiver. Jeg kan f.eks ikke kjøpe meg et brød,for jeg spiser såpass lite at jeg må kaste over halvparten i tilfelle. Jeg er sær når det kommer til brød,ikke i utvalget,men at det bør være ferskt. Dag to går til nød,dag tre da smaker det ikke godt lengre. Å fryse brød er heller ikke et alternativ. Men nå har jeg kjøpt brød,typ sånne skikkelig grove greier som holder seg lenge. Og det er såpass store skiver at jeg blir mett når jeg har spist en skive. Det er ikke nok,og det er ikke et fullverdig måltid i forhold til kostlista,men jeg prøver hvertfall å spise noe.

Jeg ønsker ikke å dele annet enn det jeg har overspist og kastet opp,fordi jeg vil ikke på noen måte skrive her hva jeg beholder,om jeg inntar avførende eller ei,eller hvor mye jeg trener,fordi jeg ønsker ikke å trigge noen,eller la andre få seg hvor mye jeg spiser i løpet av en dag. Vil ikke gi andre der ute noen ideer. Jeg vil da heller dele utviklingen i dette med overspising/oppkast,fordi å redusere omgangene med maten er også et mål jeg jobber med. Vanligvis har dagene bestått av 2-3-4 og av og til 5 omganger pr. dag. Det betyr at det gikk med en del penger,mye mat,og en mørbanking av kroppen. Jeg har ikke lengre dager hvor jeg kaster opp 4-5 ganger. På det meste kan det bli 3,men mengden mat er blitt mindre,noe som også betyr at jeg bruker mindre penger,noe som selvsagt også er et stort pluss. I løpet av de 3 siste ukene har jeg kun hatt 1 dag hvor jeg har kastet opp 3 ganger (små mengder) I løpet av de ukene har jeg også hatt 6 oppkastfrie dager. Helt fram til andre dag på Modum,så hadde jeg 4 oppkastfrie dager i løpet av et helt år,så her er det framgang. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor (eller hvordan…) jeg har klart så mange oppkastfrie dager de siste ukene,men noe av grunnen kan rett og slett være konkurranseinstinktet i nettopp det å bli bedre enn de tidligere ukene,og at jeg vil bevise for meg selv at jeg klarer å komme meg gjennom enkelte dager ved å være beinhard og holde ut så godt jeg kan. Jeg ønsker jo å gi kroppen litt pauser innimellom,og jeg ønsker å klare målet mitt med å redusere overspising og oppkast så godt jeg kan. Jeg burde kanskje ha begynt å visedere utviklingen tidligere,og kanskje burde jeg ha ventet til neste søndag med å dele det,for da har jeg 2 hele måneder,men jeg tenker at jeg kan ta en oppdatering på det hver søndag. Her er hvertfall en oppdatering fra de siste 7 ukene.

 

Kjære lille pike. (Reprise)

La aldri noen fortelle deg hvor lite du er verdt. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i dine antall kilo. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i hvordan du ser ut. La aldri noen fortelle deg at du er mindre verdt fordi du ser annereledes ut. Alle er vi annereledes enn alle andre.Vi er ulike,det er bare en av oss alle.Det forteller oss bare at vi alle er unike,på hver vår måte. Du er unik lille pike.

Kjære lille pike. Lykken i livet ligger ikke i antall kilo,i å være «tynn«,i å være best,i å trene mest,i å spise minst. Du er vakker som du er,du elsket for den du er lille pike,livet blir ikke bedre på noen måter om du begynner å rote med mat,vekt og kropp. Tynn er ikke ensbetydende med lykke. Ikke utsett kroppen din for noe som du kommer til å bruke år på å angre på i ettertid. Å ha en spiseforstyrrelse er på ingen måte glamour,det finnes ikke noen fine sider. Det eneste du får igjen,er en skadet kropp og et ødelagt sinn.

Kjære lille pike. Bruk tiden i livet ditt på familie din. På vennene dine,for om du blir syk vil mange av dem forsvinne. Bruk tiden på å komme deg gjennom skolen,få deg en utdannelse og bli det du har lyst å bli. For blir du syk,kan det ta mange år før du får tatt igjen alt du har mistet. Bruk tiden på dine interesser,ting du liker å gjøre,for hvis du blir syk,så er det ingenting som interesserer deg lengre. Du mister all livsglede,på det som virkelig kan kalles gleder her i livet,for den eneste «gleden»  du vil få hvis du blir syk,er å dyrke det syke,sånn at det syke blir enda sykere,og din verden blir enda tristere. Du vil miste gleden å glede deg over livet.

Tynn er ikke = lykke kjære lille pike.

Fordi,kjære lille pike,lykke er ikke å la kroppen forfalle.Lykke er ikke å la hverdagen domineres av trening og mat.Lykke er ikke å isolere seg fra omverdenen. Lykke er ikke å sitte dag inn og dag ut og regne kalorier. Lykke er ikke å være nedtynget av mørke tunge tanker som du ikke klarer å dele med noen andre. Lykke er ikke å sitte over doskåla og fingrene langt nedi halsen. Lykke er ikke å få så ødelagt tenner at du må bruke flere tusen kroner få å få litt orden i munnene igjen. Lykke er ikke å besvime av utmattelse fordi du har spist for lite,trent for mye,er dehydrert,eller har kastet opp for mye. Lykke er ikke å ligge på sykehuset med en slange gjennom nesa fordi du ikke vil spise. Lykke er ikke å være innlagt på psykiatrisk fordi du ikke klarer ta vare på deg selv. Lykke er ikke å bruke opp alle pengene dine på mat,fordi du må spise og spy,selv om du egentlig ikke makter det. Lykke er ikke å gå på antidepressiva,men det kan du ende opp med å måtte bruke,fordi når du ødelegger kroppen din på den måten,så kommer depresjon på kjøpet. Lykke er ikke å ville dø. Lykke er ikke å trene til du stuper. Lykke er ikke å redusere hjertekapasiteten din. Alt dette vil du oppnå ved å begynne å rote med mat,kropp og vekt.

Lykke er:

  • Tid med familien din
  • Tid med vennene dine
  • Å bruke tid på interessene dine
  • Å gå etter drømmene dine
  • Reise,oppdag verden
  • Lese en bok
  • Danse i regnet
  • Le til du gråter
  • Krype inn i armkroken på en du er glad i
  • Skrive

Bruk livet ditt til å gjøre noe godt for deg selv. Vær snill mot deg selv lille pike. For livet handler ikke om å være tynn. Det er kun en illusjon.

Du er god nok som du er. Lev livet ditt.

 

 

Gamle damer puler.

Its freitag. Det betyr i grunnen ikke så mye annet enn å schmæle ned nøkkelord for søkemotor igjen her i bloggen det (for de som ennå ikke har fått det med seg,så er det en fast greie her.) Det skjer faktisk ikke så mye annet enn det på fredagene her i gården (nå er det ikke akkurat sånn at jeg egentlig bor på en gård da,men det er et uttrykk man bruker. Jeg vet ikke helt hvem «man» er,men det er sikkert noen.) Jeg ser ikke annen grunn enn bare å kjøre på jeg,for når fredagene ikke inneholder andre ting,så er det jo heller ikke noe annet å skrive om mener jeg. Kan jo alltids slenge med at jeg har lest litt i en bok som handler om CIA da. Og at jeg drikker varm sjokolade. Og at jeg var oppkastfri i går,men det var jo i går,og ikke i dag. Jeg vet ikke om jeg vil være oppkastfri i dag,for dagen er jo liksom ikke ferdig. Men jeg kan jo håpe. Det er hvertfall det jeg skal prøve på. Men det er jo ikke like spennende å lese om som nøkkelordene her da. Skriver sikkert mer om dette på søndag eller noe,for da er det jo ikke fredag. Da er det ikke søkemotor oppdateringsdag. Men det er det i dag. Så her får dere ukas søk:

sykkelkrasj – kræsj mener du? Jeg husker en gang da jeg var lita. Da drev jeg og syklet rundt et hus på en skral sykkel. Og så plutselig var det en bil der,kom from nowhere liksom,og så bare…kræsj (eller krasj) Men bilen var like skral som sykkelen,så det gjorde ikke noe. Mannen ble ikke sur. (dette var oppi gata der jeg bodde,så det var ikke snakk om at bilen kom i stor fart.Den mer som sneglet seg avgårde)

feite dritter- skulle gjerne likt å vite hvorfor du søker på det…

psykolog mot lykkepiller år 2000 – Åja.

folk gråter ikke fordi de er svake men fordi de har vært sterke for lenge – kan jo bare være at de sparka stortåa i dørkarmen også da. Det gjør jævlig vondt.

feite hans – jeg kjenner en som heter Hans. Han er…fyldig.

rød tråd:

redd for å få rare tanker når jeg er sammen med andre- kanskje like så greit at du holder deg for deg selv da ja..

oppdager hatt:

søppelpose-bruker bare poser fra butikken jeg. Det er det de egner seg som.

hvorfor ikke gi opp- for min del kan du nå gi opp,det skal ikke jeg legge meg oppi.

feit mann som har drukket alt for masse øl – du kan jo la det bli lørdagens store oppgave. Å gå rundt å lete etter en ute på byen f.eks

hysterisk morsom søknad : «kjære syke mennesker som søker opp ting som «feite dritter» og ekstreme samlere «flate katter»,kan dere være så snille om søke på normale ting? Dere tar knekken på meg. Forresten,ved nærmere ettertanke,ikke la vær likevel,jeg trenger dere for å skrive disse innleggene mine. Så bare glem det.

sokkene over jogge buksa:

blått klær- neinei,det heter blå klær. Blå. Eller,om du skriver dialekt,så blir det blåe klær. Blått klær du liksom..

veiv tegning- spørs om du i det hele tatt treffer arket om du skal drive å veive sånn..

hva er paranormal aktivitet? - Nei,det kan f.eks være at lyset plutselig slår seg av uten at du har vært i nærheten av bryteren. Men det kan jo selvsagt også bare være samboeren din/en av foreldrene dine,eller at lyset bare gikk.

gamle damer puler - det gjør de sikkert,men jeg tør ikke tenke på det,fordi det gir meg mentalt sinnsyke bilder. Liker å tro at de ikke gjør det. Best sånn tror jeg..

kjempe madrass sjø – det kalles vannseng kjære deg,det er ikke en ordentlig sjø selv om det føles ut som du er på havet og blir sjøsyk.

rastløs flytte – ja,man kan godt flytte på seg om man er rastløs,det er en ganske smart løsning i grunnen. Eventuelt legge seg i vannsega og blir vugget fram og tilbake og bli sjøsjuk. Da får du hvertfall noe annet å tenke på. Og kjenne på,ikke minst. Da blir ratsløsheten flyttet på.

piercing i navlen på feite folk:

hvordan si nei til et tilbud – en løsning kan være å åpne kjeften og bare si «nei

himmelhvelvingen schizofren- kan man sette en diagnose på himmelhvelvingen? Det var nytt for meg..

jeg har malt et maleri- du er ikke den eneste som har gjort det skjønner du. Det har jeg også gjort nemlig! :

Skal forestille dette bildet av Salvador Dali..

15 åring med buksen nedi sokkene- det er vel en som ikke legger sokkene over joggebuksa det da..det er vel «in» å stappe buksa nedi sokkene,ikke at jeg kan fatte at man får plass til en bukse nedi sokkene men..

gnukke på buss – nå får jeg mentalt sjuke bilder oppi hodet mitt igjen..men jeg håper at du bare mener å gnukke vekk litt shit fra setet f.eks…

hun egentlig skulle – ja? Hun skulle egentlig hva? Faen assa,hater når noen bare sier A og ikke B.

familien sier jeg er dum – den som sier at noen er dum,er dum sjæl.

selskaps rota – da får du rydde opp.

gammel fitte – det er vel sånn som de gamle damene som puler har det da,men som sagt,jeg nekter å tenke på det. Jeg akter å fortsette å tro at gamle damer er kjønnsløse.

er det mindre vondt å ta blodprøve når de bruker et sånn bånd rundt armen – det er vondt å ta sprøyter. Punktum.

hvorfor lukter pepsi max flasken surt? – Min lukter ikke surt. Kanskje din har stått i nærheten av den gamle fitta?

Snuser og lukter,men nei,kan ikke finne noen smerkelig lukt assa..

hvorfor meg? – Det være deg,for det var hvertfall ikke meg!

jeg elsker høsten- det gjør jeg og,for da kan jeg vasse i løvet som andre har brukt tid på å skrape sammen.

min mor er en engel i forkledning – Jaha? Hva er hun utkledd som da? En 15 åring med buksen nedi sokkene?

plaskregner -Bor du også i Molde??

kuk i ræva- Håper ikke det er det de gamle damene som puler driver med…fy faen,nå ble de mentale bildene ennå verre…må vel ringe behandleren min for å få en ekstra time nå da,så jeg ikke blir enda mer mentalt forstyrra. For da blir jeg sånn:

hysterisk pasient:

thai fitte- kan jo hende at en av de gamle damene er Thai f.eks…

du smurfa med feil jente- Nå er jeg ikke helt sikker på hva det betyr å «smurfe» en jente,men nå som jeg er mentalt forstyrre,så ser jeg for meg,ja,de gamle damene…så jeg håper virkelig ikke at jeg har «smurfet» en av dem,og i ren skam bare kalt den dama for «jente»,fordi det høres litt bedre ut…

ikke ta slanking piller- Hæ? Beskylder du meg for å ta slankepiller? Kunne ikke falt meg inn i svarteste helvete en gang.

rødhette og ulven humor:

Lille Rødhette rusler nedover stien og får øye på den store stygge Ulven som sitter på huk bak en stubbe. “Så store øyne du har herr Ulv” utbryter Rødhette. Ulven spretter opp og løper sin vei. Lenger nede på stien støter hun igjen på ulven som sitter på huk bak en trestamme. “Og så store ører du har herr Ulv” bemerker Rødhette. Igjen spretter ulven opp og løper sin vei. Et par km. lengre nede støter Rødhette igjen på ulven som sitter på huk bak et veiskilt og flekker tenner. “Og så store tenner du har herr Ulv” erter Rødhette. Ulven blir rasende og spretter opp,”kan du ikke pelle deg vekk,jeg prøver å drite!”

du vet du begynner - jada,jeg vet som regel at jeg begynner..med mindre jeg er helt forstyrra oppi hodet pga..ja..du vet,det jeg skrev lengre oppe her..

vold i fylla – Ikke akkurat noe jeg bruker så veldig ofte,men jeg husker at jeg sparka en i leggen en gang i fylla.

hva er spiselig i en elg? – Jeg vil hvertfall ikke anbefale beina,de er ganske så kjøttløse..

fitte – nå makter jeg ikke tenke mer på det jeg skrev over her,så jeg har bare en ting å si...SPEIL!

Husker du første skoledag?

I dag har mange tusen smårollinger hatt sin aller første skoledag. Tråkket inn på skolegården hvor de skal tråkke sine små skritt i mange år. Her skal de sladre om hemmeligheter,klatre i lekestativene,spille fotball,leke «guttene fanger jentene»,synes at det motsatte kjønn er ekkelt,»ææsj,guttelus/jentelus»,andre skal oppleve sin aller første forelskelse,og sende blyge blikk over mot skrivepulten til den utvalgte. De har tråkket over terskelen på det rommet hvor de skal lære seg alt fra alfabetet,til om Jesus fødsel,hvilken by som er hovedstaden i Italia,innviklede engelske ord som er vanskelige å uttale. Her skal de farvelegge,klippe og lime. Her skal de knekke blyantspisser,for så å spisse dem på nytt. De skal tygge blyantene til de er helt oppspist,her skal de stryke over feilskrivinger,viske det ut,prøve iherdig på nytt igjen. De skal lære skjønnskrift,lære å skrive både STORE og små bokstaver,å skrive navnene sine i løkkeskrift. De skal like og mislike lærere,som bare elever kan. Noen kommer også til å måtte sitte sint og skamfulle utenfor rektors kontor etter en fantestrek. Atter andre skal få skjenn av lærerne,kanskje fordi de snek seg til en aldri så liten kikk mens jentene/guttene skiftet i garderoben etter en gymtime,kanskje de jukset på en prøve. Noen vil kanskje også lage riper i skrivepultene sine. De vil sende små lapper til hverandre på kryss og tvers gjennom klasserommet. Kanskje vil de kaste viskelær biter på lærerne. De har uendelig mange timer med lærdom og slit foran seg. Med årene vil de bli drittlei og mislike alt som har med lekser,lærer og skole å gjøre. Men de har ikke annet valg enn å komme seg gjennom det.

 

Første skoledag…

Da jeg var 5-6 år så hadde jeg en bestevenninne som bodde et par minutter lengre ned i veien fra der jeg bodde. Vi hang samme i tykt og tynt. Jeg vandret inn og ut av dørene der nede,og følte meg mer eller mindre som en del av familien der. Moren hennes glemmer aldri en av kommentarene mine fra den gang : «****,hva skal vi ha til middag i dag?» Jeg følte meg hjemme med andre ord. Da vi nærmet oss første skoledag,så var vi veldig spente på om vi kom til å komme i samme klasse. Vi håpet jo selvsagt på det. Den dagen vi fikk brev om innkallelse til første skoledag,fikk vi samtidig vite hvilken klasse vi kom i. Vi måtte ha fått posten sånn omtrentlig samtidig,fordi begge to hadde beinet mot den andre,og vi møttes på plenen bak huset jeg bodde i. Vi pratet nesten i munnen på hverandre «Hvilken klasse kom du i?! Jeg kom i B!» Vi sa det samtidig. Vi hoppet og danset fordi vi kom i samme klasse. Vi kjente noen som skulle gå der sammen med oss. Vi var lykkelige. Det er jo alltid trygt å vite at man kjenner noen når man skal begynne med noe nytt,spennende og skremmende. Jeg husker ikke om vi gikk sammen mot skolen,mulig vi gjorde det. Mamma’ne våre var selvsagt med oss,litt stolte vil jeg tro,for deres eldste barn skulle begynne på skole. Store barn. Jeg husker mylderet av barn og voksne som stod spredt omkring på skoleplanen. Stolte,skremte,spente,nervøse. Alle som kikket seg rundt etter andre kjente fjes. Foreldre som kjente andre foreldre. Skulle barna deres begynne i samme klasse? Mamma kjente ei dame der med en datter som skulle begynne i min parallellklasse. Min mamma,og hennes mamma ville ha et bilde av oss sammen,til tross for at jeg aldri hadde sett henne før,men vi har bursdag på samme dag. Mamman til hun som var bestevenninnen min har også bursdag den dagen,og det er vel de jeg vet om som har bursdag 6.januar. Sola skinte fra blå himmel,blendet meg,så jeg måtte myse med det ene øyet lukket,som jeg fortsatt gjør når jeg får sola i øynene.

Rektor kom for å holde tale,og alle førsteklassinger samlet seg foran den ene inngangsdøra på skoleplana. Det som vi fikk vite het «storeplana»,for de som gikk fra 1.-4.klasse. 5. og 6. klassingene hadde sin egen liten plan. Å krysse grensa var skummelt,og man fikk høre det fra de eldste om man satte så mye som en fot på streken. Rektor ønsket oss velkommen,og presenterte klasseforstanderne våre for oss,før vi fikk beskjed om hvilke rom vi skulle møte opp på. Foreldrene våre fikk heldigvis lov til å bli med opp de også. Vi fikk velge oss plasser selv,og det ville bli vår faste plass. Hun ropte opp navnene våre,og vi skulle svare !ja»,her er jeg liksom. Foreldre som smilte og var så stolte. Tok bilder og ga oss blikk som sa «dette her vil gå så bra så,ikke noe å være redd for» Men vi var litt redde og skremte likevel blant alle disse andre ukjente fjesene. Vi fikk utdelt en «rød og blå» blyant,det var en blyant hvor halve var blå,og halve var rød. Jeg tror vi fikk en sånn gummitrekant dings som man kunne tre over blyanten,for å få et godt grep når vi skulle skrive. Og vi fikk med oss en liten bok,eller et hefte,hvor vi skulle øve på skrive border. Det var den aller første hjemmeleksen vi fikk. Rett på sak. Er det skole,så er det skole. Jeg synes at læreren vi fikk virket snill,og det viste seg også at hun var det. Alle synes det var trist da hun etter noen år sluttet og vi fikk ny. Men hun likte vi vel enda bedre. Frøken som det het den gangen (aner ikke om elevene fortsatt kaller sine lærere for frøken jeg) fortalte litt om seg selv,litt om skolen,og hvordan det var å skulle begynne på skolen. At det kunne virke litt skummelt,men at det var noe alle måtte. At vi kom til å bli kjent med hverandre og at vi skulle få lære masse. Mange begynte kanskje til og med å glede seg litt,noe å se fram til. Dette hørtes jo gøy ut. Det måtte jo bare bli gøy? Å tenk så mange nye venner man skulle få! Ingen visste alt slitet de hadde på veien foran seg,og hvor mye man faktisk skulle lære. Det er kanskje like greit at førsteklassinger faktisk ikke kan forestille seg hvor lenge 9 år med grunnskole faktisk er. I dag er det jo 10-år,så vi var kanskje heldige likevel den gangen? Etter at timen i klasserommet var over,og vi kunne dra hjem,så ville selvsagt absolutt alle foreldre at vi måtte stille oss opp på trappen for å ta klasse bilde. En fin flokk med førsteklassinger som skulle begynne i 1B på Dalabrekka skole.

Skremte,nervøse,nysgjerrige,utilpasse,alvorlige og litt stolte? førsteklassinger i flotte og fine klær innkjøpt for anledningen.

I farta

I dag var det å vende snuten hjemover igjen. Søstern begynte på skole i dag,og kjæresten hennes skulle på jobb,og jeg hadde i grunnen ikke noen planer,så da var det like greit å reise hjem igjen,sånn egentlig. Det var jo ikke vær til å oppholde seg i Tr.hjem,hva pokker finner man på i plaskregnet langt ute på landsbygda? Glane på en og annen bil som kanskje kjører forbi,og er du riktig så heldig så kan det hende du ser en hest. Spenningen var nesten til å ta og kjenne på. Kaldt var det og. Men jeg har i det minste fått sovet noen timer i natt da,men langt ifra nok,jeg har vært halvt i svime hele dagen. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at ræva mi grudde seg mer enn det jeg gjorde for hjemturen. 5 timer sittende på et sete som i grunnen bare kan kalles for pinebenken er ikke en av mine favoritt sysler. Og hva pokker finner man på når man sitter på en buss? Joda,jeg fikk lest litt,men når øynene truet med å falle sammen,så måtte jeg jo legge fra meg den. Ikke fikk jeg sove heller,for jeg fant jo ikke noen god sittestilling uten at skinkene holdt på å visne bort. Så hva finner man på?? Kan jo alltids glane ut av vinduet da.

Det var masse fine trær å se på da. Og så var det litt fjell,og en elv. Der stod det faktisk noen å fisket også. Vannet rakk dem såvidt over anklene,og ikke aner jeg hva de fisket etter,for om fisken svømte der nede,så ville de ha måttet stått på hodet for i det hele tatt å holdt skallen under vann. Kanskje det var noe stingsild der. Men så,åhåhåhåhååå,så vetttu,dukker dette opp:

Marshmallow attac!! De kom i en helvetes til fart,så de bare føyk forbi,vanskelig å få tatt bilde nesten.

Og så bare satt jeg der igjen da. Spenningen av å se dette store øyeblikket begynte å avta,og jeg begynte igjen å kjede meg litt. Det var ikke råd å sitte å tenke heller,for ubehaget i skinkene var alt hodet klarte å fokusere på. Prøvde å lese litt igjen,men da ble jeg kvalm. Så da leste jeg ikke mer. Glante litt mer ut av vinduet. Og jaggu…

Kyr i farta jo.

De siste 3 resterende timene av turen skjedde det ikke en dritt. Jeg kjeda meg. Det var ikke morsomt å gå av bussen heller. Å gå i oppover bakker i en halv time med en bagg som veier et tonn,og reima gnager ned i skuldrene mine. Det var sol da,så når jeg kom hjem var jeg gjennomsvett. Var som en skikkelig hard treningsøkt. Så bar det rett hjem i godstolen,føltes som en ren massasje for en øm stump.

Jeg må med beklagelse fortelle at jeg sprakk sent i natt. En særdeles liten runde med maten. Men jeg klarte meg i 3 hele døgn da. Ble en uber liten runde her i stad også,eller,det kan ikke akkurat kalles en runde,men det jeg fylte magen med føltes litt mye ut,så jah,det gikk som det gikk. Men det kommer flere oppkastfrie dager,det er målet mitt å jobbe med. Nå er jeg bare sliten og lei,piffen har liksom seget ut av meg. Trøtt og uopplagt etter reisen og altfor lite søvn på de to siste døgnene. Nå føler jeg bare for å sove i noen døgn,stenge alt ute. Humøret sank litt når jeg hoppet på vekten i stad også,dum som jeg var. Har jo tross alt spist,og drukket en god del i dag…Crap on this.

Intervju done and done. Og så Nidarosdomen da.

Etter kun 2 timers søvn i natt så kan jeg ikke si at jeg følte meg så forferdelig opplagt akkurat. Hjalp litt på en kopp kaffe og en dusj. Så bar det avsted ned mot St.olavs hospitalet for intervjuet jeg skulle være med på ang. forskningsprosjektet om spiseforstyrrelser/terapi/blogging. Intervjuet skulle skje på et møterom på gynekologisk avd. på Kvinne-Barn senteret. Det var en befrielse å sitte der å vite at jeg i det minste slapp å spre beina i hytt og gevær. Her ble jeg da sittende utenfor en stund og hutret og frøs. Var tidlig ute,og skulle egentlig treffe en som ikke møtte opp….how rude. Hørt om å sende mld kanskje?

Jeg ble plukka opp av en hyggelig student som først forklarte litt sånn praktisk rundt intervjuet,før hun planta lydopptakeren noen cm ifra trynet mitt. Hun hadde en haug med spørsmål,og jeg svarte etter beste evne. Jeg kan kunsten å skravle,så jeg la ut i det vide og brede og prøvde å få med det som var relevant utifra spørsmålene,selv om jeg også skravla i vei om episoder for å gi eksempler. Timen var ment å skulle vare i 1 1/2 time,men det ble så mye prat at vi endte opp med å sitte der i 2 timer. Da hadde vi ikke møterommet tilgjengelig lengre,og hun hadde parkering fram til kl.13,så da måtte vi bare avslutte om vi ville eller ei. Etter disse 2 timene så hadde jeg prata meg helt tørr i kjeften,og jeg higet etter pepsi max’n min som jeg hadde liggende i veska. Nå er det gjort,så nå håper jeg at prosjektet deres vil perfekt. De har hvertfall fått tilstrekkelig med informasjon fra oss som har deltatt vil jeg tro. Ute fortsatte det grå og hustrige været,håret føyk i alle retninger og det regnet litt. Skikkelig surt,så jeg holdt på å fryse ihjæl. Jeg labbet meg innover mot sentrum,men før jeg kom dit,så måtte jeg jo selvsagt innom Nidarosdomen for å knipse litt bilder.

Planen var å få til å treffe Roffen,men så fikk vi litt kræsj viser det seg. Jeg fikk ikke meldingen gjennom,og han den lille luringen hadde tastet inn et tall for mye når han sendte til meg..Ærre mulig? Mannfolk.com. Trasket litt rundt,før jeg fant ut at det var på tide å bussen hjemover til søstern igjen,å vandre ute for å fryse på seg baller så jeg ikke noen videre hensikt i.

Det var ben og folk overalt,alle ville visst hjem akkurat når jeg vil hjem jo. Jeg trodde jeg skulle kjede vettet av meg mens jeg ventet på bussen som nesten aldri kom. Så stod jeg der og lurte på hva pokker jeg skulle finne på for å få tiden til å gå. Tenkte jeg skulle leke litt med en due som gikk forbi,men ja,den gikk forbi. What tha fuck to do then? Jo,så bare slo det ned en strålende ide,lyktestolping.

Stolpekos.

Sikkert mye hjelp i støvelen på venstrefoten når hele hælen hadde revna…

Nå holder jeg på å dævve av varme. Sitter under det varmeste pleddet,ser ut som pelsen på en bjørn. De er jo tykke og varme vil jeg tro. Burde ha gått til anskaffelse av en isbjørn når vinteren kommer,sånn at jeg kanskje har noen til å holde meg varm på kalde kvelder før jeg skal sove,og han skal stå vakt utenfor.

Fyker hjemover til Molde igjen i morgen,ræva mi savner godstolen sin,men gruer seg til bussturen som den må gjennom først. Men jeg har en liten gladmelding i dag også jeg. Jeg har beholdt middag (taco),og,jeg er på tredje dag oppkastfri. 1 år siden jeg har klart så mange dager i strekk. Jeje..

Nå gidder jeg ikke skrive mer.

Trånjæm are unsafe,I have entered the town.

Etter å ha hatt en sinnsyk våken natt natt til søndag,så pælma jeg innpå noe å sove på natt til i dag,bare sånn for å forsikre meg at jeg skulle få noen timer på øyet før jeg føyk avgårde til Tr.hjem. Jeg maktet ikke tanken på å stå opp grytidlig for å ta den en av de første bussene,så fikk sovet ut litt. Jeg var ved godt mot da jeg stod opp i dag,og glante ut vinduet. Jippii,oppholdsvær. I det minste. Kom meg opp og fikk ordnet meg og pakket siste rest,stappa i meg ei brødskive (!!) og snøret igjen skoene. Plutselig hører jeg en mistenkelig lyd..jeg bare…?? Og så bare…kikka jeg ut vinduet. Takk skarru faen meg ha. Det høja ned. Himmelens sluser hadde funnet ut at jeg skulle ut døra og gå et lite stykke. Sattan i gatan assa. Akkurat som at jeg hadde armer nok til å holde en paraply i tillegg til at jeg skulle balansere den steintunge baggen og veska (som heller ikke var lett..). Klikka nesten.com. Var søkkavåt omtrentlig etter 10 meter,ennå jeg brukte paraply. Baggen veide minst 100 kg. Og da gnager den helevetes reima seg ned i skuldrene på meg,og pc’n som lå der drev og dulta borti meg for hvert eneste skritt jeg tok. Feite blåmerker.com. (på begge sidene så klart.) Kom meg hvertfall fram etterhvert. Liker å være ute i god tid,men så gikk bussen pokker meg 40 min senere enn jeg trodde. Da hadde jeg veldig god tid plutselig. Jaja,får vel ta ut penger,og gå på butikken og få i meg drikke og noe å sette tennene i da. Og så bare…aha! Biblioteket! Fant en bok,leste litt der,kom meg på bussen,og leste ut boka…jaja.

«Ord uten lyd»,mens jeg slafset blå tyggis og laget veldig lyd.

Sunndalsøra.com. Kunne i grunnen ha spart meg for det stoppet. For der ble jo to gamle skrotter sittende å snakke på gammelfolksviset,høyt. Hun ene kunne fortelle at hun i går var på fluejakt,med en smekker i hånda. Siden hun var så opptatt med å jage flue,så så hun se ikke for,og tråkka over. Rett før hun kom på bussen så hadde hun kjøpt seg en flaske Schwepes russian. Den likte hun ikke. Så kjørte vi heldigvis videre,og de holdt kjeft.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg skiftet sittestilling,uansett hvordan jeg snudde og vendte på meg,så sov den ene eller den andre skinka. Holdt på å få mark. Å sitte sånn i for mange timer på sånne seter er ren tortur for ræva mi som er vant med luksus i form av godstolen hjemme. Det var pokker meg godt å komme seg av bussen å sette seg på en knallhard benk på bussterminalen. Jeg var ikke videre begeistret for været heller. Det har regnet kattunger hele dagen,ikke et jævla lite solglimt engang.

Dingler med beina fra benken på bussterminalen. I skoene med str 35.

Se her,et bevis på at hele baggen snart revner,ikke rart det gjør vondt å bære på et sånt vrak. Vurderer å investere i en ny…Kanskje.

Den dingsen der skal da liksom beskytte skuldra litt,jomen sa jeg smør.

I Tr.hjem har de McDonalds. Det har vi ikke i Molde…

Med tid og stunder kom søstern og møtte meg,og etter enda mer tid og stunder slutta typen hennes på jobb,og han plukka oss opp og vi føyk hjemmover hos dem. Dægger det var godt å slenge ræva nedpå igjen. Jeg fiksa min daglige dose varm sjokolade,og deretter ble det film (Dorango). Nå er det blitt skamsent,så planen er å prøve å skrape sammen litt søvn før jeg må opp om ca. 6 timer. Blir jo spennende…har ikke noe å sove på nemlig. I morgen skal jeg på intervju i forbindelse med forskningsprosjektet om spiseforstyrrelser/ blogging/terapi. Spanande.

Joh,en ting til sånn helt på tampen,jeg har nå klart 2 dager oppkastfri.

Når venner sliter.

Hva skal man egentlig gjøre når vennene dine sliter,og du selv sitter med masse problemer? Make søker jo gjerne make,man kobles lett sammen,finner tonen fordi man kanskje sliter med samme problematikk. Man har noe felles,bånd knyttes fort. Kanskje er de ikke nære venner på den måten at man kjenner hverandre in real life,men like fullt er de nære fordi man har holdt kontakten så lenge via nett,alt fra blogger og andre forum. Jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte mennesker via nett,som jeg setter veldig stor pris på,og som jeg bryr meg om og er glad i. Noen har jeg møtt i virkeligheten og vil mer enn gjerne treffe dem igjen,og holde kontakten videre. Jeg har flere andre nettvenner som jeg veldig gjerne har lyst å treffe face to face. Få gi en klem,ha gode samtaler med. Jeg vil beholde mange av dem videre i livet mitt. Når man sliter psykisk,så deler man veldig mange av de samme tankene og følelsene. Tanker og følelser som mange av oss kanskje sliter med å dele med andre som står oss nær med. Vi trenger ikke forklare så mye når vi deler med likesinnende,eller med dem som har «beslektede» psykdommer,og det gjør det mindre komplisert,man føler seg forstått uten å måtte finne alle ordene,uten å forklare opp og ned i mente. Fordi vi forstår og kjenner oss igjen. Det er en lettelse. Man har likesinnede som kan gi råd,som støtter deg,no matter what. Det er godt.

Men hva når andre likesinnede sliter,og vil dele sine smerter,tanker og følelser med deg,og du har mer enn nok med ditt eget,hva skal man gjøre da? Skal man avvise personen? Skal man holde praten gående? Skal man komme med råd man selv ikke klarer følge på daværende tidspunkt? Skal man kutte kontakten med personen i det hele tatt? Snu ryggen til? La personen seile sin egen sjø? Nå sikter jeg ikke til noen spesiell situasjon eller person,jeg bare tenker. Jeg har selv sittet oppi et par situasjoner (det skjedde i fjor en gang,da hadde jeg 3 situasjoner hvor det var dramatikk,usikkerhet og bekymringer inn i bildet) og man vet jo ikke hva godt man kan gjøre når man står midt opp i det hele. Og når man attpåtil sitter på hver sin kant av landet,så blir situasjonen enda mer håpløs. To av situasjonen jeg var oppi,som var på samme kveld,så bodde begge to i andre byer. Den tredje situasjonen var med ei som bodde i Finland av alle ting. Hun ringte meg og gråt sine tårer og ante ikke hva hun skulle gjøre. Jeg trøstet og pratet så godt jeg kunne,og ble rimelig fortvilt der jeg satt.

Min behandler mener at jeg bør holde meg unna folk som kan trigge min situasjon. Holde meg unna personer som gjør at sykdommen min vedlikeholdes,fordi den/de andre kanskje befinner seg på et sykere stadie enn meg,og det blir mye sykdomsprat. Jeg skjønner hva han mener,»det du prater om får du mer av» Jeg vet jo meget godt at jeg ikke har godt av å holde meg på sf forum f.eks. Men burde jeg også kutte ut å lese andre sf blogger? Eller andre psykiske blogger for den saks skyld? Bør jeg kutte ut noen av vennene mine,selv om jeg bryr meg om dem,og er glad i dem? Jeg mener,til tross for at de bloggene jeg leser ikke trigger meg,så trigger de meg kanskje likevel,ubevisst? Jeg ønsker jo å følge dem fordi jeg også er interessert i å følge dem i livet utenfor det psyke. Jeg blir jo glad når jeg leser at de andre har det bra,at de opplever fine ting i livet,til tross for psykdommen. Hvem liker vel ikke å vite at venner har det bra,om det er venner i virkeligheten,eller venner via nett? Jeg styrer fint unna blogger som tilber psykdommen sin,som legger ut bilder som kan trigge. Jeg har kommet ganske langt opp og fram med min sf at jeg vet hva som trigger meg,samtidig kan jo selvsagt enkelte ting trigge meg,men jeg prøver å ikke la det trigge meg,og tenke på min egen situasjon.

Til tross for at jeg kan ha shitty days,så kan jeg likevel stille opp for andre og høre på dem når de trenger å lufte tankene sine,uten at jeg lar det gå innover meg på feil måte,at det gjør min situasjon enda verre. Jeg vil jo ikke snu ryggen (eller smekke sammen pc’n om det er snakk om en msn samtale) til og la den andre sitte der og ha det vondt. Men likevel,om den andre hadde trigget meg grenseløst,hva da? Når jeg vet at det kanskje hadde vært helt feil å komme med noen preken,fordi jeg selv ikke hadde klart å følge mine egne råd? Hvordan skulle jeg ha fortalt at jeg bryr meg,men at samtalen samtidig hadde trigget meg og jeg bare må avslutte? Hvordan prøve finne de rette ordene,og prøve få den andre til å tenke positivt når den andre personen vet at du har det crappy også,og dermed blir det helt feil,hele samtalen? Det er en vanskelig greie,og uansett hvor mye jeg grubler over dette,så finner jeg liksom ikke helt ut hva som blir rett. Jeg mener,jeg vil jo den andres best,og selvsagt mitt eget beste (når den fornuftige delen er tilstede hvertfall),så da står jeg midt oppi et dilemma. Avslutte samtalen for å unngå å ta i mot den andres problemer når du har mer enn nok med deg selv,eller lytte til den andre,og kanskje utsette deg selv for en trigger? Jeg råder andre som står i samme situasjon til å tenke på seg selv i første omgang,men ville det blitt like enkelt for meg om jeg selv satt i samme situasjon? Og hvordan ville jeg selv ha reagert om den andre slet med å høre på meg når jeg hadde trengt å prate ut,og jeg hadde visst at den andre slet noe jævlig der og da? Hadde jeg ville holdt kjeft og latt vær å si noe,for å skåne den andre,eller plapret i vei uten å ta hensyn til hvordan den andre ville ha reagert på det?

Mye henger selvsagt av hvor man befinner seg i sykdomsforløpet,hvor mye man selv har vært gjennom av erfaring og behandling i forhold til hvordan man hadde forholdt seg til en sånn samtale med den andre parten,men når ingen er friske,og når begge har dårlige dager,og lett kan bli trigget,så er dette vanskelig. Man vil jo beholde vennene sine,man vil deres beste. Man vil jo gjerne stille opp,og være der. Og ikke minst så bør forholdet være på et stadiet hvor begge kan prate om sine problemer,at det er toveiskommunikasjon,at det ikke er kun den ene som til enhver tid skal prate om sine ting,men ikke bryr seg med å høre på den andre når h*n føler for å prate om sine ting. Ekstra vanskelig blir det kanskje når man vet at den andre kanskje ikke har noen andre å prate med,at man føler at man stille opp når den andre trenger det. Kanskje har du ikke så mange å prate med selv,men ønsker heller ikke å prate med den andre om dine ting når den andre trenger å prate,fordi du ønser ikke å være en trigger for den andre,som kan gjøre at den andre vil føle seg enda verre. Som sagt så skjønner jeg veldig godt hva behandleren min mener og synes,og jeg tenker jo en del på dette selv også. Tenker og grubler over om det er noen venner jeg bør kutte ut om jeg skal komme noen vei,for ikke å bli trigget. Det er jo ikke noen jeg ønsker å kutte kontakten med. Selvsagt kan jeg kutte ut å lese enkelte blogger fordi jeg ikke har en close connection med menneskene,at de ikke står meg nær på noen måte,men jeg vil jo gjerne fortsette å følge mange av dem,til tross for at de sliter mer enn meg,fordi jeg har et nært forhold til dem,selv om det kun dreier som om at det er via nett.

Her og nå så er jeg der at jeg klarer forholde meg rasjonelt overfor andre som sliter,selv om jeg selv har det vanskelig nå. Jeg blir selvsagt trist på den andres vegne,og skulle ønske situasonen var annerledes,og at det var noe jeg kunne gjøre,annet enn å lytte,men jeg prøver samtidig å tenke såpass klart at jeg ikke kan ta det innover meg på en måte som gjør at jeg selv får det enda verre. Det gjelder å klare å skille litt,holde de to situasjonene hver for seg. Andre ganger er det litt vanskeligere,og jeg merker at jeg blir litt avmålt i samtalen,blir kort. Kjenner at jeg ikke makter det,at jeg har nok med mitt. At det den andre prater om kanskje er drama,uten at det egentlig ikke er drama fordi den andre har det vanskelig og vondt. Følelser kommer og går,uansett hvor dumme de måtte føles i etterkant. Der og da er de meget virkelig,og vanskelig å håndtere. Jeg vil ikke avbryte den andre,eller takke for meg,men egentlig så makter jeg ikke forholde meg. Men hvordan få fram dette på en måte sånn at den andre ikke skal føle seg oversett og føle at ingen bryr seg? At h*n trenger å prate med noen som forstår? Og at situasjonen er der at den ikke er så ille at det trengs å ringe etter profesjonell hjelp. Vanskelig. Jeg vil gjerne høre andres meninger og råd om dere har noe å komme med om dere har noen erfaringer på området.

«I refuse to let what happened to me make me bitter.» -Nicole Kidman-

Er du bitter overfor noe du har opplevd? For noe du måtte gjennomgå? For noe noen sa til deg? For hvordan ting var,eller hvordan ting ble? For noe som en eller annen gang har hendt deg tidligere i livet? Er du bitter? Hvordan kjennes det? Føler du deg sviktet? Såret? Skuffet? Føler du deg dårlig behandlet? Oversett? Føler du ergrelse? Er du sint? Føler du skam? Lar du det tynge deg ned og ødelegge livskvaliteten din her og nå? Klarer du ikke legge det fra deg? Klarer du ikke gå videre? Føler du,eller tror du,at det som en gang skjedde med deg for alltid vil ødelegge for deg i en eller annen grad? Tror du at du vil klare å legge det bak deg,og gå videre? Ikke at du noen gang kanskje vil glemme det,men klarer du å skyve det litt bak,og fokusere på her og nå?

Hvorfor er det vanskelig å gi slipp på bitterheten? Det eneste den gjør er å fortsette å dra deg ned i søla,tråkke på deg,stikke kniven i deg,vri den rundt,og sørger for at det aldri vil gro. Klarer du å la det såret få gro tilstrekkelig nok til at du kan akseptere arret som alltid kommer til å være synlig? Hva har du egentlig igjen for å bære nag,eller å gå rundt med den bitterheten i deg? Det som har skjedd har skjedd,du kan ikke få det ugjort,du kan ikke endre på det,uansett hvor mye du skulle ønske at det kunne ha vært sånn. Det som skjedde skulle kanskje aldri ha skjedd,det skulle ha vært unngått.Det var ikke rettferdig. Det er ikke noe som noen mennesker skulle trenge å oppleve. Det var usmakelig,det var sårt,det var vondt. Det var sykt,det var meningsløs,det var hensynsløst. Det var rått parti. Du var vergeløs,uskyldig,uforberedt. Det var ikke din skyld. Det var aldri din skyld. Kanskje var du dum,kanskje var du tankeløs,kanskje gikk du for langt. Kanskje ikke. Kanskje var du medskyldig,kanskje var det ikke ment å skulle gå så langt. Kanskje skjedde det i trygge omgivelser,kanskje kom det ut av det blå. Så du det komme? Kunne det ha vært unngått? Kunne du sagt eller gjort noe annerledes? Det får man aldri svar på. Man må kanskje sitte på de spørsmålene resten av livet,ha dem ubesvart. Lar deg sitte igjen uforstående,uvitende.

«Hvorfor meg? Hvorfor akkurat meg?» Hvorfor ikke deg? Hvorfor ikke meg? Alt som skjer,skjer ikke bare med andre. Det kan skje med hvem som helst av oss. Alle er utsatt. Man vet aldri. Man har ikke noen forsikring om at livet skal passere uproblematisk forbi,at man skal leve på en rosa sky. Men vi kan akseptere at sånn er det. Det som skjedde skjedde,vi kan ikke få det ugjort,men vi kan akseptere og gå videre. Hva hjelper det å være bitter? Noen trenger å legge skylden der den hører hjemme,det er veldig forståelig. Men for å kunne fortsette livet,er det viktig at man også klarer å akseptere,for å komme seg videre. Klare å fokusere på at man lever her og nå,og ikke i fortiden da ting skjedde. Du har kanskje all grunn i hele verden til å være bitter,kanskje trenger du å være bitter,for å holde ut,for å overleve,for å ikke bli gal. Kanskje jobber du med saken. Det er viktig at du jobber med saken. At du får hjelp med tankene og følelsene dine om det du opplevde har satt en støkk i deg,så stor at den overvelder deg,og styrer hverdagen din. Noe er enklere å akseptere enn andre ting,men glem aldri at du ikke kan få ting ugjort. Det som teller er her og nå,og det grunnlaget du skal legge for framtiden din.

Jeg klarer ikke være bitter fordi nettopp jeg fikk min spiseforstyrrelse. Jeg klarer ikke vært bitter over ting som har skjedd meg. Jeg kan være sint,frustrert,oppgitt. Men hva oppnår jeg med å være bitter? Jeg orker ikke lage meg et ekstra problem som skal dra med enda lengre ned i søla enn jeg allerede befinner meg til tider. Jeg kan kave og makke,men jeg akter ikke å la meg drukne i søla. Jeg akter ikke å la deg sluke meg,kvele meg. Jeg nekter å la fortiden dra med under sånn at søla skal trenge inn i meg og gjennomsyre hver eneste celle i kroppen min. Jeg vil holde hodet hevet,vise fingeren,rope og kjefte. Jeg gir meg selv lov til å bli sint,men aldri bitter,for det vil gjennomsyre meg,ødelegge meg,tømme meg for tårer jeg ikke akter å kaste bort på enkelte mennesker eller episoder. Ikke faen. De er i min fortid,ikke i min nåtid. Saker jeg er ferdig med,satt strek over,akseptert. Sånn var det da,sånn er det ikke nå.

Kanskje er det også episoder hvor man trenger å tilgi,få ordnet opp i,sette en strek for,bli ferdig med. Kanskje finner man ut at det er til det beste å avslutte et forhold,et vennskap,en forbindelse. Kanskje trenger man å ransake seg selv for å finne ut om reaksjonen man fikk var berettighet. Var det virkelig en så stor sak når alt kommer til alt? Overreagerte du? Følelser er aldri feil,man kan ikke alltid kontrollere dem,de kommer på impuls. Men vi vet alle sammen at det i enkelte saker er lov til å tenke før man snakker. Kanskje var det ord som kom ut feil,kanskje var det en bemerkning som var unødvendig. Kanskje var det noen som tråkket deg for nær,som prøvde å tråkke innenfor dine grenser. Visse ting kan man tilgi,andre ting ikke,men da kan det være lurt å bruke litt tid på å kjenne etter hvor mye tid og tanker du makter å bruke over fortiden. Du kan fikse på så veldig mye. Noe på egenhånd,andre ting med god hjelp.

«People can be more forgiving than you can imagine. But you have to forgive yourself. Lets go of whats bitter,and move on»

-Bill Cosby-

«Things don’t go wrong and break your heart so you can become bitter and give up. They happen to break you down and build you up so you can be all that you were intended to be»

-Samual Johnson-

(kilde: tumblr)

Ka faen?

Trøtt som ei utslitt og herpa strømpe etter en meget hektisk dag med bok lesing,en aldri så liten snartur på butikken og litt nettpreik.

 

Gnukke bort litt gammel søvn i øyekroken,for å gjøre plass til ny…

Og så bare…

 

 

,

,

,

,

,

LURT YOU!

 

Søvnløshet er faen meg tingen. Ikke snakk om at Jon Blund kom med hverken støv eller ny søvn i øyekrokene. Jævla lodott! Skulle ikke forundre meg om han ramla på fylla,og ligger å sikler oppi ei grøft en eller annen plassen. Får jeg tak i han,så kan det hende jeg sparker høl i han.

 

Klokka er nå helt usmakelig tidlig. Hanefar har pokker meg ikke fått ordna på sleiken en gang ennå jo. Men måkene,de er oppe og flyr og kauker og gnåler høl i haue på meg. Burde tatt den ene og denga den andre med. Kanskje jeg skulle ha kauka og skreket tilbake,rett inn i ørene på dem,så kunne de få opplevd hvor hysterisk festlig det er å måtte høre på sånt mas. Jeg er sikker på at de har montert noen høyttalere en eller annen plass i nærheten av vinduet mitt,og kjørt lydnivå på full trøkkar,og så setter de i gang med det evinnelige maset sitt. Ikke fred å få for fem flate øre. Jeg liker ikke måker. De burde vært utrydda.

Det føles ut som noen har tygd og spytta meg ut igjen. Jeg holder på å gå opp i liminga,hakket før jeg revner her jeg sitter,og da hentyder jeg ikke til lefsa nedentil. Jeg har nå inntatt plassen i godstolen med dyna godt pakket rundt beina. Jeg holder på å dævve av varme her jeg sitter,for med pc’n på fanget så blir det ikke akkurat kaldt. Det føles ikke ut som å sitter i en snøhule og fryse rævskrotten av seg for å si det sånn. Øynene er så tørre som en ørken,og de svir som et jævla brannsår,og det er hakket før de klapper igjen,men ikke faen om de vil holde seg lukket. Vurderer å gå til anskaffelse av gaffateip. Hjernecella har tydeligvis bestemt seg å ta en headbangerkurs og finpusse rockefoten,og da nytter det ikke å be den pakke sammen nervene og roe reke.

Nå har pokker meg sola stått opp også,og nå dundrer det et fly forbi her. Det er faen meg ikke fred å få i det hele tatt,ikke i et stakket lite ørlite sekund en gang. Husvertene rister vel snart på labbene og står opp de også om jeg er riktig så heldig. Og jeg kan ikke få sagt det tydelig nok hvor mye jeg gleder meg til kirkeklokkene tar av om noen få timer. Har jeg hellet med meg og kanskje slukner av ren og skjær utmattelse etterhvert,så kan du banne på deg lopper og utyske at bjelleklangen kommer til å vekke livshiten ut av meg. Så da sitter jeg her og glor da,med øyne som nekter å stenge av,med ei hjernecelle som har gått amokk og burde vært tvangsinnlagt på flekken,og holder på å klikke mongis. Selv tikkingen av klokka dundrer i de stakkars medtatte øregangene mine. Jeg kommer til å miste hørselen før jeg 40.

Så hva pokker finner man på kl.08.30 på en søndagsmorgen liksom? Skal jeg ordne meg kaffe og sørge for at hjernecella tar helt av,eller at øynene utvider seg enda mer,om mulig,av koffeinslag? Skal jeg gå ned og stappe kirkeklokka full med bomull? Skal jeg vekke hanefar? Eller gå på måkejakt og setter mordblikket i dem? Skal jeg late som jeg sover? Ordne meg en drink og håpe på at «Domo» skal putte noe oppi drinken min sånn at jeg i det minste kan bli kokko lokko og samtidig ha det himla festlig? Skal jeg ringe og vekke noen andre på pur faen sånn at jeg slipper å vær den eneste som er våken? Det er jo hyggelig å få en telefon med en smørblid og opplagt Laila på tråden skamtidlig en søndagsmorgen. Men jeg er ikke sur,dette kommer helt sikkert til å bli en strålende fin dag. Helvete,nå ble jeg kvalm og.