Calm down people.

«Go for it! Dra! Du må ikke trekke deg! Håper du drar! Håper du velger Laila framfor sykdom! Velg livet! Velg livet Laila!!»

Jeg har da ingen planer om å ikke dra! So slapp off! Når jeg skriver at jeg ikke har lyst å dra,at jeg har lyst å pakke sammen sakene mine og løpe til helevete langt vekk herifra,at jeg har lyst å gi opp hele greia,droppe mer behandling og gi totalt faen,så er det den spiseforstyrra,den ufornuftige delen som tenker og styrer. Den syke delen av meg som såvisst ikke har lyst til å bli frisk. Den delen av meg som er livredd for det friske,fordi det er ukjent farvann. Den delen som finner tryggheten i å bruke maten i hverdagen,den delen som sørger for å holde meg trygg,fordi det er her jeg finner meg aller mest trygg. På trygg grunn. På trygg avstand fra det ukjente farvann. Jeg liker meg ikke på utrygg grunn. Hvem liker seg vel på utrygg grunn? Man føler seg usikker på utrygg grunn. Vet ikke helt hvordan man skal forholde seg,reagere,si,opptre. Man blir liksom stående der og ikke helt vite hva man skal ta seg til. Får ikke til oppgavene helt som de skal,fordi man ikke har lært dem fullt og helt,de er ikke innarbeidet,det går ikke på automatikk. Det går tregt,og man trenger hjelp til å lære seg oppgavene skikkelig,og man trenger å øve for å bli bedre. Det meste blir trygt når ukjente blir kjent. Det er først når det ytrygge blir trygt at det blir trygt å bevege seg der. Sier seg selv.

Så kjære kjente og ukjente,for meg er det drit skummelt å skulle gå ukjent farvann i møte,fordi det for meg er utrygt. Jeg tar gjerne utfordringer,jeg satser,og jeg hopper. Men dette er den største utfordringen jeg har vært borti så langt. Den største satsen,og det største hoppet. Nå befinner jeg meg på et sted mot avsatsen,mot det utrygge,mot ukjent farvann. På den grønne mil,den lange veien mot det skumle,det farlige,det ukjente. På den man hundrevis av ganger tenker tanken på om man skal hoppe av eller snu,men likevel våger seg litt nærmere for hver skritt. Usikre skritt,skjelvende skritt,ustødige skritt. Men like fullt skritt framover. Jeg tenker: «jeg håper jeg møter på en stor hindring som  gjør at jeg må snu eller at eg snubler og blir liggende,for da slipper jeg å gå hele veien»,men en sånn hindring vil jo ikke dukke opp,for jeg kommer meg jo som regel gjennom hindringene som dukker opp. Ikke vil det dukke opp så store hindringer heller,selv om jeg håper det. Det er jo bare en fight mellom fornuft og ufornuft,der det er ufornuften som ønsker at det blir sånn at det dukker opp noe som gjør at jeg kan snu,trekke meg,gå en annen vei. Finne en gjemt sti som tar meg med langt vekk hovedveien. Men når det kommer til å gå denne veien her,veien mot innleggelsen,så er det først og fremst fornuften som rår. Jeg skal til Modum. Jeg har takket ja til plassen i oktober. Jeg drar! Men på veien fram mot avsatsen,så er det ufornuften som rår. Det er den som gruer seg. Den som vil snu. Det som med nebb og klør kjemper i mot. Og det er greit. Egentlig. Fordi jeg har lov til å grue meg. Jeg har lov til å synes at dette her er forbanna skummelt,og jeg har lov til å være redd. Men det betyr ikke at jeg ikke drar!

Jeg vet ikke helt om dere er redd for at jeg ikke skal dra,sånn ut i fra det jeg har skrevet i de tidligere innleggene mine her,men om dere har tolket det sånn,så har dere ikke lest alt sånn det var ment fra min side. Det jeg har skrevet om at jeg har lyst å snu ryggen til,løpe langt pokker i vold vekk fra alt,så er det den spiseforstyrra delen av meg som vil det. Jeg er to deler. En fornuftig del,og en spiseforstyrra/ufornuftig del. Stykkevis og delt. Sf vs Laila. Syk vs frisk. Ambivalente tanker og følelser. Vil,vil ikke,skal,skal ikke,må,må ikke,bør,bør ikke. Vil være syk,vil bli frisk. Vil spise og beholde,men vil spy. Vil beholde spiseforstyrrelsen fordi den er trygg for meg,men vil også bli frisk,fordi frisk er det tryggeste. Men frisk er også skummelt,fordi det er utrygt per dags dato. Modum er derfor utrygt og skummelt for meg,selv om det sikkert er den tryggeste plass på jord. Jeg vet jo at jeg vil få god hjelp der,at det er flinke folk som jobber der,at de har kompetanse og vet hva de gjør. Hva det vil si å ha en spiseforstyrrelse. Hvordan de skal forholde seg til pasientene. Det hjelper på at de er så kompetente der,jeg vet at jeg kommer i trygge hender,men likevel er veien mot Modum skummel. Jeg vet ikke hva det innebærer å skulle være der i hele 3 måneder annet enn det jeg fikk vite der de 3 dagene jeg var der,og de papirene jeg har fått. Klart det er skummelt når det er noe nytt som står for dør.

Men uansett hvor skummelt det er,uansett hvor lang veien mot Modum er,hvor mange tanker og følelser jeg sitter med,og som vil komme,så drar jeg selvsagt avgårde. Selv om det blir med krokodilletårer og hyling. Om det  blir med skjelvende knær og ramaskrik fra spiseforstyrrelsen. Om det blir (eller,jeg vet det blir,det er allerede) kamp med spiseforstyrrelsen,så drar jeg. Jeg har begynt forberedelsene som må til,en blodprøve gjennomført,jeg skal ha en til,jeg må ordne med sykemelding,få orden på et par andre ting,skrive lister. Jeg fikk sendt avgårde brevet til Modum og svarte ja til plassen i går,nå er det egentlig no return. Jeg kan selvsagt snu,og jeg kommer sikkert til å tenke den tanken minst tusen ganger til,men jeg kommer til å dra.

Den 5.oktober kl.10.00 skal jeg befinne meg i resepsjonen på Modum,so calm down people!

 

Det er ikke feil av meg å grue meg

Jeg skjønner at folk rundt meg,om det er venner og familie,dere som leser,legen min eller behandleren min prøver å motivere meg,når det kommer til kommentarer som ;»det kommer til å gå så bra så. Det vil ordne seg. Dette klarer du. Det er jo bra at du fikk plass så fort,for da blir du fortere ferdig. 3 måneder er ingenting» osv osv. Ikke misforstå meg,jeg er veldig takknemlig for all støtten dere gir meg,for at dere tror på og ønsker meg det beste. Men det endrer likevel ikke på følelsene jeg sitter med her og nå. Det betyr ikke at jeg går inn med en negativ innstilling heller,men jeg gruer meg! Jeg har panikk,jeg synes det er skummelt,jeg er shit redd! Det er følelser og tanker jeg sitter med,same faen hva folk rundt meg sier og mener. Følelsene mine endrer seg ikke av den grunnen. Tankene på å måtte gå gjennom dette forandrer seg ikke. Jeg har aldri vært gjennom en innleggelse,så jeg aner ikke hva det vil si i praksis,selv om de av dere som har vært innlagt forklarer meg,og deler deres erfaringer med meg. Jeg må gjennom det selv. Jeg må erfare det selv. Kjenne på de følelsene og tankene som kommer,og som vil komme. Det vil si at det jeg tenker og føler ikke på noen som helst måte er feil,fordi tankene og følelsene er her,og dermed er de ikke feil. De er veldig reelle for meg. Jeg tror at veldig mange ikke helt skjønner dette her. Og veldig mange kan heller ikke relatere seg til hvordan det kjennes og føles.

Jeg prøvde å fortelle behandleren min i dag hvordan det føles,ved å komme med en metafor. Selv om jeg ønsker at det skal bli bedre,og at spisefortyrrelsen er veldig slitsom og ødelegger mye,så er den også like mye en venn som en fiende. Den har vært en så stor del av meg i så mange år,at det er vanskelig å skulle skilles fra den. Jeg fortalte han den sammenligningen med det å vite at om en måned så vil det bli som å måtte gjøre det slutt med en du har vært sammen med i mange år. En trofast følgesvenn som alltid har vært der. Du har 1 måned på å gjøre det du kan for å gjøre det beste ut av forholdet før det ryker. Om man vet at det vil bli slutt med den man er glad i på en eksakt dato,så vil man nyte,og benytte hvert sekund av tiden fram til den dagen,ikke sant? Sorgen over tapet vil komme,og det vil gjøre vondt. Å gå fra å være kjæreste til kanskje bare å være en venn,eller enda verre,bare en bekjent,vil også gjøre vondt,fordi man vet at ting aldri vil bli det samme igjen. Kan dere sette dere inn i en sånn situasjon? Det er sånn det føles. Behandleren min mente at jeg skulle begynne å jobbe med sorgen,men sorgen har ikke kommet ennå,men den vil komme. Den dagen jeg legges inn. Nå kjenner jeg bare på tristheten over det som kommer. Jeg kan jo alltids be på mine knær om en ny begynnelse etter de 3 månedene,men innen den tid så vil kanskje den verste sorgen ha roet seg,det er vanskelig for meg å si nå,fordi jeg vet ikke hvordan det vil bli,hvordan jeg vil reagere på det som vil komme. Sorgen vil bli behandlet,og jobbet med,men likevel vil nok sorgen og savnet være der. Kanskje vil den forsvinne helt etterhvert,men det er som sagt ikke noe jeg har svaret på nå.

Det er lett å være en utenforstående og ikke ha erfaringer på området selv,det er enklere å være en utenforstående og gi råd,og støtte og prøve å motivere når de ikke aner hvordan forholdet mitt med spiseforstyrrelsen er. Alle som har en spiseforstyrrelse opplever det på ulike måter,for alle reagerer og håndterer ting ulikt. Det er også lett å gi andre råd,til tross for at man selv ikke klarer å gjennomføre rådene selv. Man blir hyklersk. Dobbeltmoraliserende. At det er vanskelig for andre å forstå,føles ganske så fortvilt innimellom,selv om jeg vet at det er umulig å sette seg inn i det når man ikke har vært der selv. Hverken legen min eller behandleren min har kompetanse når det kommer til spiseforstyrrelser,men begge kunne tenkt seg å lært mer,sånn at det blir enklere for dem å forstå og sette seg inn i problematikken,for best mulig å kunne hjelpe. Kompetansen de har på Modum er noe som trøster meg,fordi de vil skjønne og forstå uten at jeg må forklare meg halvt ihjæl. De vet hvordan de skal forholde seg når jeg har det helt forjævlig. De vil nok også komme med frasene om at det vil bli bedre etterhvert,joda,jeg skjønner også det,men jeg må også klare å håndtere alt som kommer mellom her og nå og fram til det vil bli bedre. Jeg vil fortsatt kjenne på følelsene og tankene som kommer,uten at det er feil. Heldigvis er en del av behandlingen nettopp det å klare å kjenne på det,det er lov. Det er aldri feil å føle det man føle,fordi det finnes ikke fasit på hva som er riktig eller feil når det kommer til følelser. Det finnes ikke et svar med to strek under,man må finne det svaret som er riktig for en selv.

Jeg gruer meg som faen,selv om mange sier at det ikke er noe å grue seg for. Jovisst faen er det noe å grue seg til. Jeg skal gå gjennom helvete på jord,det er en reel fare. Helvete er skummelt. Ingen som vet at de må gjennom helvete unngår å grue seg. Djevlene som befinner seg i helvete vil lage et helvete. De vil komme med katastrofe taler. De vil komme med lovnader om katastrofale opplevelser. Smerte og plager. De vil være på deg som klegger som suger blodet ut av deg. Om stormer som vil feie beina under deg,om avgrunner som vil føre deg til evig pine. De vil være på deg,etter deg,og ikke gi seg før de er tilintetgjort. Da er det lov til å grue seg og være redd,selv om kampen mot det onde kan overleves,og vinnes. Men det er ingen som kan garantere for at jeg vil vinne den kampen,jeg må bare kjempe meg gjennom dag for dag og se hvordan det går,kjenne på hva kampen gjør med meg,om jeg føler meg sterk nok til å kjempe helt til the bitter end. Og det gruer jeg meg noe så inni hampen til! Og igjen,jeg går ikke inn med tanker om ikke å prøve meg,eller med katastrofe tanker om at dette er bare å gi opp før jeg har begynt. Jeg drar avgårde,selv om spiseforstyrrelsen i meg er rasende,og vil knekke meg og få meg til å droppe hele innleggelsen. Jeg kan ikke si at ingen behandling funker for me med mindre jeg har prøvd det. Og prøver jeg ikke,så har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt….Så jeg prøver. Så klart.

Legetime og ting som må ordnes før innleggelsen

Skulle vel egentlig ha oppdatert forrige ukes oppsummering med maten i går,men så ble det istedenfor innlegget om innkallingen til innleggelsen på Modum. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om maten forrige uke,annet enn at den gikk rett til helvete. 3 steg tilbake (minst) i forhold til de 2 ukene før. Det gikk bare helt over styr,suget tok fullstendig overhånd og dro meg rett tilbake til der jeg var for 1 måned siden. Når jeg ser tilbake på de 3 uken før uka som var nå,så fatter jeg nesten ikke at det gikk såpass bra som det gjorde. Nå holder suget på å overspise og spy på å ta knekken på meg. Jeg tror jeg skal bli gærn her jeg sitter,det er et helvete å prøve og holde ut. Alt inni meg protesterer og er i fullt opprør. Det at jeg ikke har mat i huset er nok med på å forverre hele situasjonen. Hvordan jeg i det hele tatt skal komme meg gjennom,og ikke minst overleve,oppholdet på Modum aner jeg ikke. Jeg har jo heldigvis folk som har kompetanse rundt meg,men suget og trangen til å kaste opp vil jo likevel være der. Det kommer til å bli helvete på jord,mildt sagt. Er det rart jeg gruer meg?? Er det rart jeg ønsker å løpe til helvete langt vekk herifra? Nei. Jeg sier ikke at jeg kommer til å gjøre det,men de tankene er der. De spiseforstyrra tankene.

Anyway,helga har ikke bare vært sorgen,heldigvis. Jeg har vært på 2 Taekwon-Do kurs,og lært masse nyttig. Det har vært hyggelig ,lærerikt og kjekt. Kjekt å ha kurs om jeg en gang skal bli instruktør.

Jeg hadde virkelig håpet på å få gradere meg igjen til jul,siden det er en evighet siden sist. Nå har jeg jo endelig kommet meg igang med treningen igjen,og er motivert. Men neida,da kommer det jaggu meg brev fra Modum og river fra meg den muligheten. Nå blir det ingen gradering før til påske. Finfint. Så måtte jo informere om dette her til treneren min igjen da. Han har heldigvis visst om problemene mine ganske lenge,så han slapp å få seg en saftig overraskelse. Han,som dere,synes det er greit å få gjort dette her jo før jo bedre liksom. Joda,jeg skjønner den,men faen heller,this is just crap. Jeg skal uansett følge treningene fram til jeg drar. Kan aldri få øvd nok på øvelsene man må gjennom til graderingene. Dessuten er det jo kjekt å være på trening. Jeg trives der.

Tidligere i dag dro jeg ned til legen for å få han til å sende en henvisning til meg. Må til Kr.sund for å få tatt en bentetthetsprøve (de har ikke sånt her i Molde…),og så tok jeg en blodprøve for å finne ut om jeg har noen typer for matmangler. Såvidt jeg vet så har jeg ikke det,but you never know. Jeg må tilbake igjen 1 uke før innleggelsen for å ta en ny blodprøve,og ordne med sykemelding. Det er en del ting som må være på plass før jeg drar. Jeg liker ikke disse blodprøvene,hater sprøyter. Men må jeg så må jeg. Ble sittende å prate litt med legen min angående innleggelsen og om spiseforstyrrelsen. Han sa at han burde tatt seg en tur på Modum selv for å få lært mer om spiseforstyrrelser. Det synes jeg var en fin innstilling av han. Som lege er det jo greit å vite litt om sånt også. Strax er det time hos behandleren min igjen,bare 1 måned siden sist time liksom. Han har også fått samme brev som meg fra Modum,så det er vel ikke noe å lure på hva vi kommer til å prate om i dag. Er spent på om jeg vil få en time til før innleggelsen. Har jo som regel time hver 2-3 uke,men han mener at jeg er klar for Modum nå,og at jeg kanskje ikke trenger flere timer,men med tanke på at jeg ikke har motivasjonen på plass,så burde jeg vel hatt flere timer før jeg drar. I kveld blir det trening igjen,selv om jeg er støl etter treningsøkten vi hadde på kurset i går..men,nå skal jeg jo prøve å få med meg de timene jeg kan før Modum. Så det blir bra. Hvis jeg klarer å holde meg våken fram til timen begynner da,er stup trøtt i dag,satt å nesten dingla med hodet da jeg satt å ventet på timen,og sovnet nesten over boka jeg satt og leste her i stad.. Oooh,jeg traff forresten på en blogger i dag. En kul blogger som jeg aldri har truffet in real life før. Hun kjente meg igjen og kom etter meg da jeg gikk ut fra legen og sa hvem hun var. Vi har prøvd å fått til et par møter tidligere,men det har kræsja,så det var kult å treffe på henne. Jeg vet ikke helt om hun er klar for å fortelle at hun bor i strøket her,så jeg lar det bli opp til henne å svare på det selv. Nei,jeg må få ræva i gir og komme meg avgårde til timen min. Må finne ut hvilke sko jeg skal ha på meg,så trenger tiden.

Dommedag er satt

Det koker oppi topplokket. Tankene løper i panikk i alle retninger. Ingen orden, bare totalt kaos som råder. Vill panikk, full kræsj. Jeg går på tomgang føler jeg, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg nekter, jeg gjør meg blind, jeg vil grine,jeg vil rope, jeg vil skrike til jeg mister stemmen. Jeg vil slå i veggen, løpe langt vekk, synke gjennom gulvet. Jeg er stressa, hvordan skal jeg få ordnet med alt? Ikke nå? Ikke allerede nå??? Jeg vil nekte, jeg vil snu, jeg vil ikke være med lengre, jeg vil gi meg mens leken er god. Jeg vil feige ut, gjemme meg og nekte å komme fram. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil tviholde til jeg blir gul og blå, til knokene hvitner. Til svetten pimpler, til kreftene ikke klarer mer. Jeg vil vente litt. Litt til. Bare litt til. Ikke så kjapt, slakk litt ned på farten, jeg klarer ikke henge med. Jeg vil ikke ha det så travelt.

Alt i meg vrenger seg, vrir seg i vrede og avmakt. Nekter. Låser seg fullstendig. Sunn fornuft blåses vekk som sandkorn mellom fingrene på meg. Nå gjelder det å nyte, eller unytte,den siste tiden med min venn, min fiende. Den siste tiden der det aller meste fortsatt er trygt og sikkert, fordi det er her jeg har befunnet meg de siste 16 årene. Den siste tiden der ufornuften får råde. Jeg har nå en gitt tid igjen med bulimien min,snart skal den rives ned bit for bit. Forholdet skal splittes, vi skal bli dratt i hver vår retning, samtidig som begge to prøver å holde hverandre i hendene og fortvilte rop og hjerteskjærende gråt. Tenk deg at du hadde fått satt en viss dato for når du måtte skilles med den som stod deg nærmest. Tenk deg sorgen. Tenk på den nye hverdagen du må begynne å bygge opp på nytt helt alene etterpå. Alle forandringene, alt du må endre på, ting du bør unngå for å ikke skulle bli minnet på alt det som engang var, som du aldri igjen vil få tilbake. Det er sånn det føles når jeg må kvitte meg med spiseforstyrrelsen. Den er  en venn og en fiende. En venn fordi den alltid er der når du trenger den, og en fiende fordi den skader deg. Men du er bergtatt, du er oppslukt, du elsker og omfavner. Den er den som kjenner deg best, som gjør den uryddige hverdagen din trygg. Et sikkerhetsnett, fordi du vet hva du har,men du vet ikke hva du går til. Å bevege seg i nytt terreng kan være skummelt. Som å vandre rundt i et tåkebelagt område, og du ikke ser mer enn en meter foran deg. Hvor skal du gå? Hvor er det trygt å gå? Hva vil befinne seg to meter lengre borte? Vil du snuble,vil du ramle? Utenfor?

Jeg ble helt slått ut. Jeg nektet å tro på at en innkallelse kunne komme så fort. Jeg hadde håpet på litt mer tid. At det ville gå noen mnd til. Jeg visste jo at jeg kunne bli kalt inn når som helst fra den dagen jeg svarte at jeg kan komme inn tidligere om noen andre falt fra, men jeg håpet på at det ikke ville komme så fort. Selv om jeg vil legges inn for å gi meg selv denne sjansen, så er det så fordømt vanskelig å gi slipp etter alle disse årene. Til tross for at det er forferdelig slitsomt, til tross for at det er et helvete på jord, så er det hverdagen min. Det er det jeg kan best. Det er sånn jeg overlever. Og jeg er livredd for å bli frisk. Og det er lov. Tross alt. Det vet jeg. Ambivalensen blinker som store discokuler, «warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!» Jeg vil bli,jeg vil løpe. Jeg vil stå oppreist, jeg vil synke sammen og nekte å reise meg. Jeg vil si ja,jeg vil rope et høyt og klart nei! Mest av alt har jeg bare lyst til å grine, til å nekte å kjenne på den delen som sier at jeg ikke trenger å bli frisk, fordi jeg klarer meg så fordømt bra akkurat som det er! Jeg klarer meg! Jeg trenger ikke bli frisk! Please la meg slippe å bli frisk!! Ikke gå ifra meg! Jeg vil ikke gå ifra deg min kjære. Jeg elsker deg, men faen som jeg hater deg!

Jeg har fått innkallelse til den 5.oktober. Litt over 1 mnd igjen. 1 fordømt måned! Jeg har tusen ting jeg må ordne. Praktiske ting, og jeg må til legen for å få ordnet med sykemelding, ta blodprøver og tester. Jeg må planlegge hvordan ting sånn generelt skal bli framover, jeg må sette meg ned å skrive lister. Jeg må ta telefoner, ordne med møter. Jeg må lese, jeg må trene, jeg må nyte den siste måneden hjemme hos meg selv. Tiden jeg har alene. Spiseforstyrrelsen vil gjøre alt den kan før den skal ut i kamp. Jeg slites i to, i tre, i alle retninger. kaos. Frustrasjon, oppgitthet, avmakt. Jeg vil legge meg ned før jeg i det hele tatt får begynt. Jeg vil trekke meg. Nei,det vil du ikke! Jeg blir gal. Nå er det virkelig. Nå skal det skje. Nå er jeg snart kommet dithen som jeg i alle år har vært redd for å dra til. Jeg kan ikke trekke meg nå? Jeg vil! Å som jeg vil trekke meg. Men jeg skal hoppe i det. Jeg kan ikke trekke meg nå, hvor mye jeg enn vil det. Gjør jeg det, så vet jeg at hvertfall behandleren min vil kaste meg i veggen. Men det igjen vil jo gjøre mindre vondt, ikke sant? Det vil bli en kortvarig smerte. Innleggelsen vil gi meg 3 måneder med smerte. Mye smerte.

Jeg gruer meg noe så inn i helvete. Og midt opp i det hele her, så kommer jula. Min elskede jul. Den fineste og vanskeligste tiden på hele året. Jeg skal ikke gå i julegatene, jeg skal ikke kjenne på julestemningen på samme måte som årene forut. Jeg skal ikke bare glede meg, og kose meg som jeg alltid gjør når det lir mot jul. Jeg skal ikke pynte hjemme, henge opp adventsstjerna mi, tenne lys, lage meg varm sjokolade og kose meg under pleddet. Jeg skal sitte der på Modum sammen med mange andre som også sliter med maten, som vil føle det like vanskelig og smertefullt som meg. Vi skal alle sitte der og kjenne på de blandede følelsene for julen som står for døren. Alt vil bli annerledes fram mot jula i år. Det vil bli juleferie fra 22. eller 23. desember, men jeg vet ikke hvor lenge den vil vare.

Noe av det aller siste jeg skal gjøre på Modum, er å feire bursdagen min. Den 6.januar. Hurra. Nå vil sikkert noen si at dette må være den beste bursdagsgaven ever. Mulig. Det kan jeg ikke si meg enig i før den tid kommer. Nå er jeg bare livredd og gruer meg.

Blåflekker mellom skulderbladene

Da har jeg kommet meg gjennom 2 begravelser i dag. En onkel og en gammel barndomskompis. Det har vært tårer,men også latter. Det har blitt en del tårer kan man si. Det har vært slekt og gamle kjente,kaker og kaffe. Nå er jeg rimelig sliten i beina etter å ha trasket rundt en god del. Nå ligger de henslengt og slapper av i stolen her (beina altså) Om ikke så altfor lenge skal jeg busse tilbake til Molde igjen,for i helga blir det kursing. Jeg må jo benytte meg av muligheten til å ta instruktørkurs nå den byr seg (klubben betaler,så da var det jo ingen tvil en gang). Skal jeg engang opp til svart belte (det er hvertfall et mål. Har kun 2 graderinger igjen til jeg er der,med mindre jeg stryker vettet av meg og må ta de om igjen. Men det er ikke et mål) så må jeg ha vært instruktør en viss tid først. Blir sikkert kjekt å få lært litt nyttige ting sånn foruten selve treningsdelen også. Det blir selvsagt trening også,og det er jo aldri feil. Bør vel ta meg en joggetur eller noe senere i dag også,suksessterte kaloriene må jo bort igjen,kjenner de sitter der og klamrer seg fast.

Det er fredag og hælj (it is,true story),og det betyr,til tross for at det har vært en sørgmodig (men også hyggelig) dag,så kan jeg ikke sluntre unna med fredagsinnlegget. Det er tid for ukas nøkkelord for søkemotor. Ukas ord som har ført folk og fe inn på bloggen min. Here ya go.

celleprøve – Ikke akkurat det morsomste jeg har vært med på,liker ikke å spre bena for hvem som helst..egentlig.

snus tenner – vel,en tenner trenger man når man røyker,trenger ikke det når man skal ta en snus you see.

pærebrus – unik,men det er bare den som Oskar Sylte mekker..alt annet er fake.

solo sitron – god..tro det eller ei..

pepsi max tomflaske – finnes ikke noe verre enn en tom plaske pepsi max. Sorg.

Tuborg – Best there is. Men det var som faen så tørste folk var her da..

feite folk som knuller – har dessverre ikke bilder av meg i en sånn situasjon..

«jenter i håndjern» - jeg har håndjern.

a – se der ja,da er det bare å lære resten av alfabetet. Stå på.

in the end its not okay – flott. Da gir jeg opp bare,gidder ikke hvis det ikke blir ok liksom.

blåflekker imellom skulderbladene – jeg har et på halebeinet. Det er ikke så langt unna det da.

horer kuk pule – horekuk som puler liksom? Finner sikkert noe på strøket. Ikke la deg lure av antrekket. Løft på skjørtet så finner du sikkert en kuk på enkelte.

jævla merkelige bilder:

ny pulte damer – ikke se på meg hvertfall…

spiro 150 ø – neeeei,spiro spero

pule ute – har ikke pult inne en gang..

puling på huk – ikke på huk heller…

puling i senga – tror kanskje du skal renske bort øyerusket,jeg har ikke pult hverken her eller der,slik eller sånn. Jeg er jomfru.

åpen bok – nei,nå er den lukket.

hva hendte 23. august 1971? – hvordan i helsike skal jeg vite det? Jeg var ikke påtenkt en gang..

tungt psykiatriske pasienter betyr: Laila betyr det..

slengbukser flammer – jeg hadde ei med en sånt psykadelisk mønster en gang. Fin.

hjernerystelse jernsmak – hadde foretrukket karamellsmak,men det er nå meg da..

feit og ekkel – mhm.com

en hel posepotetgull i magen – ikke nå nei,men takk skal du faen meg ha,for nå fikk jeg jo ikke lyst på potetgull liksom. Dust.

rotte tryneSPEIL!

regnbukse strikk -beklager,ikke noe jeg samler på hvertfall.

ny skjorte blogg -aldri hørt om noe skjortblogg jeg..men nå leser jeg ikke hva som helst heller da..

mødre jeg skulle likt å pule -altså,nå er det ikke sånn at jeg trenger å vite det,så det kan du jo fortelle til noen kompiser..

bulimi blogg – Bingo! Du har kommet til riktig plass! Congrats to you.

drit i brus ta heller snus – hallo i luken,her tar man ikke enten eller,men ja takk begge deler (men bare ikke gi meg en tom pepsi max flaske..)

satt på venteliste på sykehuset,da er det vel ikke noe haste sak – du er ikke så dum du…

hva kan man gjøre med halvspist mat – svelge den f.eks..

tannpine uten årsak – sorry to say,men det er nok en årsak…

du ser ikke så dum ut - Takk for det,som nevnt over her,du er ikke så dum du heller.

fortell et natta eventyr – Ja sææærlig. Nånei du,det gidder jeg ikke.

Jeg avskyr deg!

Av og til så kan jeg ikke annet enn å tenke på hva som egentlig foregår oppi hodet ditt,hva som får deg til å si og gjøre det du har gjort i så mange år. Du er verdensmester i å manipulere,snakke deg ut av ting,og vri sannheten over til din fordel. Du smiler og prøver å framstå som veldig hyggelig og imøtekommende,men folk skulle bare visst hvordan du egentlig er,hva som skjuler seg bak dine falske ord. Du kan snurre hvem som helst rundt lillefingeren,hjernevaske dem,få dem til å tro at det er så fryktelig synd på deg.Du har hatt en vond og vanskelig barndom,men det har også andre hatt,du er ikke på noen måte unik på den måten,men du ønsker å stå fram som en marty,en som som alle skal synes synd på. Du pakker inn ordene dine,får dem til å virke så troverdig at ingen kan tro noe annet om deg enn det du framstår som. Du har rett i alt du sier,det er hvertfall det du tror. Jeg lurer på om du faktisk tror på dine egne løgner etter alle disse årene av livet ditt som du har brukt på å lulle inn alle andre rundt deg. Jeg lurer på hva du tenker når du legger hodet på puta om kveldene,hva er dine siste tanker før du sovner? Er du fornøyd med alt du har manipulert andre til å tro? Føler du at du har kontrollen over de rundt deg? For det er det du ønsker,ikke sant?Du kan jo aldri ta feil,du innrømmer ikke feil,fordi du mener at din verden er det eneste riktige.

Jeg ble selv lurt av de falske ordene dine,du hadde også meg rundt lillefingeren en gang. Jeg trodde på deg,jeg bet på snøret ditt. Du fikk meg også til å tro på at det som er verdenshistorie var oppspinn,falskt. Jeg lot meg lure av smilet ditt,ordene dine. For hvordan kunne jeg mistro deg når du smilte mot meg,når du ga meg de varmeste klemmene,og attpåtil sa at du var glad i meg? Du ville innvie meg til å la meg tro på hvert ord du sa,at det var det eneste riktig,fordi du la jo fram papirer som faktisk beviste det du sa. Hvordan kunne jeg da la tvilen komme? Hvorfor skulle jeg ikke tro på dine ord,på det du fortalte meg med så stor overbevisning at det ikke var mulig at noe annet kunne være riktig? Det var jo også flere som hadde latt seg lede av ordene dine,latt seg overbevise,fordi du er så flink til å snakke for deg,fordi du har så lett for å få andre til å tro at du har så mye kunnskap om akkurat det temaet at noe annet ikke kan være riktig. Du liker å ha styringen,og nåde dem som vender seg mot deg,de blir dine fiender. Dem klarer du fint å slå i bakken. Da er smilet borte,da er varmen i stemmen blitt iskald og brutale. Da lirer du ut av deg harde,sviende ord. Ord som smerter den du kaster dem ut mot. Da fryser du dem ut,drar fram ting som kan sverte dem,og få andre til å tvile på dem. Det fikk jeg smertelig erfare selv.

Nå i etterkant kan jeg nesten ikke fatte at jeg lot meg selv tro på ordene dine,varmen du utviste,interessen din i det jeg fortalte. Hvordan kunne jeg la det gå så langt? Hvorfor lot jeg meg selv bite på snøret? Du ga tidlig uttrykk for at du ikke likte visse ting jeg foretok meg,og jeg var til tider irritert og frustrert fordi du blandet deg opp i ting du egentlig ikke hadde noe med. Men du skulle ha styringen,du skulle alltid ha et ord med i laget,og det passet du på å få fram. Når jeg ser tilbake på alt,så blir jeg sint på meg selv fordi jeg lot det gå så langt,at jeg ikke klarte snu ryggen til og gå min vei,si at jeg ikke aktet å innvolvere meg og bli overbevist av dine ord,at det var det eneste riktige. At det var du,og kun du som visste hvordan «alt faktisk var», som du sa. Du klarte overbevise andre om at jeg ikke var bra nok ti slutt,du fikk dem til å vende seg mot meg. Du tillot meg ikke å snakke med dem,i frykt for at jeg kanskje klarte overbevise dem om at det du mente og sa kanskje ikke var sannheten likevel. Ordene dine var iskalde. Da jeg ringte og prøvde å forklare,slengte du bare på røret og lot meg stå der fortvilt og lure på hva i helvete jeg hadde gjort galt. Du var redd for at de andre skulle slippe løs fra grepet du hadde du,at du ikke lengre kunne bestemme alt. At du ikke fikk innsyn i alt som du faktisk ikke hadde noe som helst med å gjøre.

Nå i etterkant ser jeg at jeg ble blendet,at jeg ble lurt,hjernevasket. At ordene dine var falske,hvor iskald og beregnende du faktisk er. Jeg snapper fortsatt opp ting om deg som beviser hvor hardt du har hjernevasket de andre,at de faktisk fortsatt står trofast ved din side,at dine ord er hellige for dem. Jeg vet også at andre igjen har snudd ryggen til deg,fordi du endelig har avslørt deg selv på verst tenkelige måte. Dine opplevelser er ikke verre enn de du utførte,smerten du påførte enkelte av de rundt deg,ting de må slite med resten av livet. Du tenkte kanskje ikke over det? Fordi du var egoistisk. Ting som ikke kan tilgis. Jeg fikk selv erfare hvor syk på sinnet du var,derfor har jeg ikke problemer med å tro på det som gjorde at du mistet noen av de som tidligere var dine tilhengere. Hva tenkte du? Hvordan klarte du å overbevise de andre rundt deg å fortsette å tro på deg? Hvilke ord brukte du? Fikk du dem til å tro på at du var et offer? At det var deg det faktisk var synd på? At det de andre sa var ren løgn?

Om jeg bare visste den gang det jeg vet i dag,at det skulle sette så store spor i meg at jeg ikke klarer glemme det til tross for hvor hardt jeg prøver å slette det fra tankene mine. At jeg kunne være så fordømt dum! At jeg kunne være så helvetes dum og blind for virkeligheten! Jeg kan angre til jeg blir gul og blå,men hva hjelper egentlig det? Ikke en helvetes ting,fordi jeg kan ikke slette det som en gang var,uansett hvor hardt jeg prøver,og det plager meg. Jeg får vondt i sjelen når jeg tenker på deg,jeg blir kvalm når jeg hører,eller tenker,navnet ditt. Jeg hater deg ikke,men jeg misliker deg veldig. Jeg klarer ikke like deg på noen som helst måte. De sterkeste ordet jeg kan bruke,er at jeg avskyr deg. Jeg klarer ikke en gang å dele denne historien med noen,ikke per dags dato. Noen vet bruddstykker,men ikke historien i sin helhet sånn den var,fordi jeg skammer meg over hvor dum jeg faktisk var. At jeg lot meg overbevise til å tro på alle løgnene dine. På manipulasjonene dine. Det finnes kanskje ett menneske jeg kanskje kunne ha fortalt det til,men det mennesket er ikke noen som er i nærheten av meg. En venn sa noen ord for ikke så lenge siden til meg, at h*n aldri kunne si noe  høyt om en sak,fordi da ville det det gjaldt være sant,og verden ville falle i grus. Derfor vil h*n heller la de forbli usagt,sånn at det ikke blir sant,sånn at verden ikke faller i grus. Jo mer jeg har tenkt over de ordene,jo mer stemmer de for min del også,selv om det beste kanskje hadde vært å nettopp å sagt dem høyt. Men saken er den at det ikke vil forandre noe,det blir ikke mindre sant,jeg vil fortsatt ha de minnene med meg. Kanskje vil jeg en dag likevel klare å si dem høyt,men ikke nå. Det vil fortsatt være min største og mørkeste hemmelighet. Fordi om jeg forteller noen om dette her,så er det bare en brøkdel,ikke halve historien en gang. Den er komplisert og lang,med mange involverte. I dag vet jeg at du er en psykopat,en lystløgner av rang. Og jeg håper at jeg aldri noen gang treffer på deg igjen. I det siste har jeg ofte fått flashback av deg og av ting du sa. Mye har jeg også glemt,kanskje fortrengt,men følelsene sitter der,og jeg får bare lyst til å grine i ren avmakt,i avsky,men vet du hva? Du er faen ikke verdt tårene mine,ikke en eneste dråpe.

 

A Jack Sparrow attack

På mandag klarte jeg endelig å dra ræva min avgårde på trening igjen etter omtrent et år uten noen form for motivasjon,fordi bulimien har tatt ifra meg gleden ved treningen. Det var kjekt å komme tilbake igjen,så nå skal jeg prøve å holde motivasjonen ved like,for jeg har det jo kjekt når jeg først er der. En hyggelig gjeng å trene med,og en trener som kan kunsten å pushe oss. Gotta love it. Siden det er så lenge siden jeg har vært der,så klarte jeg å få to feite vannblemmer under hver storetå (vi hopper og sklir en del,så sånn blir det ved hver oppstart for min del..),en kink i nakken,og et blåmerke på halebeinet etter sit-ups på det harde gulvet. Ingenting nytt med andre ord. Men den kinken i nakken har holdt på å tatt livet av meg. I går var jeg så ødelagt og hadde så vondt at jeg bare måtte legge meg kl.22,og det sier litt. Det skal en del til før jeg benker så tidlig. Ikke at jeg sovnet før kl. 05 sånn omtrentlig da men. Fikk hvertfall lest ut en av fem bøker som jeg lånte i går. («Sebrapiken» av Sofia Åkerman) Å sovne inn er et stort problem kan man si. (Ikke som i å sovne inn og dø altså,men å sovne. Skjønt jeg skal vel få problemer med å sovne inn den dagen jeg skal dø også tenker jeg,med mindre jeg stryker med i en brå og voldsom død. Tiden får vise) Nakken er en smule bedre i dag heldigvis,så håper det bare fortsetter å gå den veien,istedenfor at hodet ramler av. Jeg måtte dessverre droppe treningen i dag,for jeg hoppet på bussen og dro til Kr.sund. På fredag skal jeg i hele 2 begravelser. Først til en onkel,og deretter til en gammel barndomskompis. Så det blir en trist dag.

Anyway,nå sitter jeg hvertfall godt planta oppi godstolen hjemme hos foreldrene mine,med pc’n i fanget. Brutter’n og kjæresten sitter ved siden av meg på hver sin pc og spiller mot hverandre. Fritidsproblemer.com. På grunn av deg er pokker meg nettverket tregt også,vurderer å kaste dem ut døra og få dem til å gå ut å leke seg,sånn som jeg gjorde da jeg var 16. Klatre i trær eller noe. Å sitte med trynet oppi pc’n dagen lang kan føre til firkantede øyne. Ikke bra. Kanskje de lære seg kunsten å sette seg ned å lese en bok som normale folk gjør…

Hærregud,litt tidligere i dag,mens jeg satt der og leste bok og ante fred og ingen fare,så bare…

Fikk hår på øye gitt….

Nå ble Camilla snurt,brutter’n vant visst over henne. De burde lese bøker,der slipper de å tape. Nå ble hun glad,for nå fikk hun visst en god pistol i spillet. Pistol er ikke bra. Man kan jo bli voldelig av mindre. Men pappa,han er snill han,han har hvertfall ikke fritidsproblemer,for han passer på at spurvene får mat.

ATTACK!

Midt i klynga der sånn omtrent kan du se Jack Sparrow.

Fy faen,i helga har jeg for en gangs skyld planer. Jeg skal oppgradere meg,for jeg skal nemlig på 2 kurs innen Taekwon-Do. Da kan jeg ta igjen om Jack Sparrow prøver seg. Men nå vurderer jeg nesten å bruke det jeg allerede kan,for nå sitter Camilla her og slurper i  seg en is av full hals. Kjenner jeg så smått begynner å bli smågærn. Da hjelper det ikke for henne at hun har fått en fet pistol i dataspillet gitt. Merker at jeg må være beredt nå,for hun sa akkurat at hun skal drepe noen. Brutter’n sier hun ikke skal klikke,jeg må nesten si meg enig. Kanskje jeg bare skal alliere meg med Jack Sparrow…