Hvordan fortelle om bulimien?

Jeg har flere ganger fått spørsmål om hvordan jeg fortalte om min bulimi,til hvem jeg fortalte det til,hva jeg sa,og hvilke reaksjoner jeg fikk på det. Ved anoreksi så er det mer innlysende at man er syk,på grunn av den synlige vektnedgangen,til tross for at mange er flinke til å skjule kroppen i store vide klær. Mange bulimikere derimot er normalvektige,og dermed kan det være vanskelig å oppdage sykdommen. Mange kan leve med denne sykdommen skjult i mange år. Jeg har levd med den åpen for en god del mennesker rundt meg,samtidig som jeg har skjult den for andre. Nå skriver jeg jo en åpen blogg,og har gjort det i 2 år,så nå er ikke mine intensjoner på noen måter å skjule bulimien lengre,men klart,jeg har jo folk jeg kjenner som ikke er på nett også,og de vet kanskje ikke om det. Men da handler det ikke om at jeg holder det skjult for dem,men det faller kanskje aldri naturlig å fortelle om det fordi vi prater om helt andre ting. Den første som fant ut om min spiseforstyrrelse,for uten hun jeg startet denne dietten som det gikk så galt med,var han jeg var samboer med,og hans foreldre. Der slapp jeg å fortelle noe selv,fordi jeg ble oppdaget,og han fulgte med på meg fordi vekten gikk ned og jeg nesten ikke spiste noe. Den første jeg fortalte det til,som jeg husker hvertfall,var søsteren min. Jeg fortalte det en kveld vi hadde drukket,og da ble det på en måte litt enklere å fortelle det,til tross for at jeg synes det var veldig vanskelig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne,og hva jeg skulle si. Samtidig var jeg redd for reaksjonen så klart. Jeg tror jeg bare buste ut med det,jeg har bulimi,jeg kaster opp. Hun ble sint først,og der og da så angret jeg på at jeg hadde fortalt det i det hele tatt,jeg skulle ønske jeg kunne tatt tilbake ordene og ha dem usagt. Jeg har alltid syntes det har vært så mye enklere å snakke om sånne ting med venninner,hvertfall nå som det har gått så mange år. Jeg hadde også litt problemer med å prate med spesielt den ene venninna mi som jeg bodde sammen med,men etter en ubehagelig episode,så endte jeg opp med å leve en håndbok for pårørende til henn som hun kunne lese. Hun ble også litt sint,men mest på grunn av at jeg ikke hadde sagt noe,for måten hun fikk vite det på. Men vi fikk pratet ut,og hun har vært supportiv i alle årene etter. Det tok meg 11 år før jeg fortalte foreldrene mine noe som helst. Jeg bodde hjemme kun det første halve året eller noe der omkring,fra jeg utviklet bulimien,og dermed har det vært lett å skjule det. Man er redd for hvordan de man står aller nærmest skal reagere,og nettopp derfor blir det veldig vanskelig å fortelle om problemene.

Om du føler deg veldig alene,og er utrolig sliten og lei av å leve sånn,så vil det hjelpe deg veldig å prate med noen om det. Dele problemene,få noen som kan være en støtte for deg,noen å prate med. Noen vil være der for deg,om du lar dem,om du vil involvere dem. Om du føler at du ikke orker mer av å leve sånn,så er nettopp det å fortelle noen om problemene til stor hjelp,fordi det vil gjøre behandling mot en friskere tilværelse enklere. Du har noen som vil gå veien sammen med deg,pushe deg fram,dele tanker og følelser med,noen som heier på deg,hjelper deg når du synes det hele virker uoverkommerlig. Alt blir enklere når man har noen ved sin side. Veien blir veldig tung og lang om man skal gå den helt alene. Samtidig så kan du senke skuldrene litt,fordi du slipper å tenke på å skjule,lyve og finne på historier for å komme deg unna måltider,sammenkomster og ubehagelige temaer å prate om. Jeg synes det er mye enklere nå som så mange vet,jeg slipper å spille skuespill hele tiden. Jeg kan prate om hvordan det oppleves og føles,hva jeg tenker osv. Alt er selvsagt ikke like enkelt å prate om,da er det enklere å sette på seg «fake a smile» masken. Men jeg får jo ut en del her i bloggen,jeg skriver dagbok,jeg prater med andre som har samme problematikk,og jeg har behandleren min. Hvis noen spør jeg rett ut om noe de lurer på,så svarer jeg etter beste evne. Tro meg,det blir enklere med tiden. Jeg synes ikke at det å prate om problemene mine er skummelt lengre. Jeg opplever også at folk er glad i meg,til tross for at jeg ikke veier 40 kg. Mange av oss innbiller oss at vi ikke er verdt å leve så lenge vi ikke ser ut som fyrstikker. «Hvordan kan noen være glad i meg når jeg er så feit??» Når man virkelig tenker over denne tankegangen,så ser man jo hvor urasjonell den faktisk er. Tallet på vekten er jo ikke målestokk på hvor mye vi er verdt. Er det riktig tidspunkt for deg å fortelle om det,og hva er du redd for ved å fortelle det?

Du må selv kjenne på hvor riktig det føles for deg å fortelle om bulimien. Ingen kan tvinge deg til å fortelle noe du ikke er klar for å dele. Men husk at du selv bestemmer hvem du skal si det til. Om du ikke bor hjemme med foreldre som bestemmer,så trenger du ikke fortelle dem noe om du føler at det blir helt feil. Samtidig kan det være en fordel at foreldre vet om det,siden det er de som står deg nærmest,men det må du selv kjenne på. Noen prater med en helsesøster,noen med legen,andre med venner,eller noen i familien. Kanskje du kan fortelle det til en god venn,eller et søsken først,sånn at du har noen med deg når du forteller det til foreldre,eller andre. Noen synes det er enklere når de har noen der til å støtte seg om det skulle bli vanskelig. For min del har ikke akkurat den biten vært noe stort problem,jeg har som regel gjort denne delen alene,noe som selvsagt kan skyldes alderen min. «Bulimien er den største hemmeligheten jeg har,jeg synes det er vanskelig å snakke om den.  Det er ikke såå farlig,trenger ikke hjelp. Jeg skammer meg. Jeg fortjener ikke hjelp. Jeg gjør meg sårbar. De vil få vite at jeg har løyet i alle disse årene. Jeg vil bli en belastning.Jeg vil såre dem.Kommer de til å tvinge meg i behandling? Hvordan vil de reagere? Vil de i det hele tatt tro meg,at jeg har et problem når jeg ikke er tynn?» osv osv osv. Man bruker gjerne disse påstandene og spørsmålene som unnskyldning for å la vær å si noe,eller til å utsette å prate om det. Det er ikke enkelt. Det er forferdelig vanskelig. Jeg utsatte og utsatte det lenge før jeg turte si noe selv,og jeg drakk meg som sagt til mot før jeg fortalte det til søstra  mi. Man blottlegger jo en stor og hemmelig del av livet,gjerne noe man skammer seg over å slite med. Selvsagt er det vanskelig.

Er man kommet dit hen at man vil i behandling,så er ærlighet og åpenhet en viktig del for å komme seg framover. Bare det kan være utrolig vanskelig. Hvordan forteller man om følelser man ikke helt kan sette ord på? Hvordan sette ord på følelser? Og det å kunne fortelle om tanker man har kan virke helt forferdelig til tider,fordi mange av tankene man har er så..ja,syke. Ved at du forteller om bulimien din,deler den med noen andre så viser du også at du vil ta tilbake kontrollen over livet ditt,at du er lei av å leve sånn,du vil bli fri,føle gleden ved å leve igjen. Da kicker du bulimien hardt i rumpa allerede der. Bulimi er alvorlig,og ved å fortelle om det,og gi informasjon om det så vil du få hjelp til å jobbe mot en friskere hverdag. Noe som kan virke vanskelig å tro på akkurat nå for mange er kanskje det at det ikke er deres feil. Believe me,it’s not. Det er ikke din feil. Dette er en sykdom som kravler seg inn i alle de små sprekkene i hjernen og kroppen din,for så å spre ut giften sin på alle måter den kan. Forpester deg. Gjør deg sykere. Det er ikke din feil. Den gjør deg syk og sårbar. Den største delen av behandling går ut på å finne ut hvorfor du bruker bl.a oppkast som erstatter. Hva det er et symptom på. Snakke følelser. Det kan gjøre veldig vondt,og da er det vitkgi at man har noen der man kan snakke ut med,få klemmer av,tilbringe tid med,få pratet ut med,bare ha noen der ved din side. Du føler kanskje,eller,er redd for,å være en byrde. Men dine venner og pårørende synes ikke du er en byrde,men de vil synes det er trist at du er syk og sliter. De vil hjelpe deg og være der for deg,på lik linje som du ville ha gjort for dem. Ville du synes at søsteren din var en byrde for deg om hun fortalte deg at hun var syk f.eks? Du er ikke en større byrde enn du kanskje selv legger i det. Mange er veldig redd for hvordan andre skal reagere når de forteller om sykdommen sin. Vil de bli sint? Redd? Le? Vil de tro på deg? Vil de i det hele tatt bry seg? Alle reagere ulikt,man kan ikke vite for sikkert hvordan andre vil reagere,men hvordan de reagere er ikke ditt problem. Det er deres. La dem få fordøye opplysningene. Det vil roe seg ned. Når det kom til foreldrene mine,så fortalte jeg mamma om min bulimi over tlf. Jeg hadde da akkurat fått vite at jeg hadde fått plass i gruppeterapi som skulle være hver mandag i 1 år. Da tenkte jeg at det kanskje var på tide å si noe. Jeg ringte til mamma og fortalte det. Hun tok det helt rolig,spurte meg til og med hvordan jeg fant ut at jeg hadde en spiseforstyrrelse….De hadde aldri hatt mistanke,fordi de trodde på de unnskyldningene jeg hadde brukt. Jeg reist til Kr.sund for å prate med dem. Jeg tok initiativ til dette selv. Jeg fortalte alt jeg kom på der og da. Jeg sa til dem at de bare måtte spørre om de lurte på noe. Jeg lesset dem ned med håndbøker om sf,medlemshefter fra IKS og et par andre bøker jeg hadde. Jeg følte meg lettet når jeg hadde fått fortalte,da slapp jeg hvertfall å passe på hva jeg sa og ikke. De ble ikke sint. De begynte ikke å le,og jeg ble trodd. De er ikke så flinke til å ta opp temaet med meg,men jeg vet at de er bekymret,og de synes f.eks det tar for lang tid før innleggelsen kommer i gang. De vil helst at jeg skulle blitt frisk i går. Men nå er det hvertfall i gang,nå må også de smøre seg med tålmodighet.

Altså,du må kjenne på om det er riktig for deg å fortelle det til noen andre,og det er opp til deg hvem du eventuelt vil dele det med. Men,det er også opp til deg hvor mye du vil at de rundt deg skal få involvere seg. Noen synes det er ok at f.eks foreldre vet alt,og kanskje er med  i deler av behandlingen,andre vil bare at foreldre skal vite om det,og ikke mer enn det. For min del så funker det greit sånn det er nå,foreldrene mine vet om bulimien,litt om hvordan den utarter seg,og at jeg er i behandling. Den ene lillesøstra mi har jeg involvert i omtrentlig alt. Det er helt greit. Jeg kunne godt ha tenkt meg at foreldrene mine klarte involvert seg mer enn de gjør,på den måten at de hadde turt å spørre meg om ting rett og slett,men vi er ikke der. Men jeg synes hvertfall det er greit at de vet om det,jeg hadde jo ikke kommet til å brukt dem som terapeuter uansett. Det får bli behandleren min sin oppgave. Men vit at du selv kan sette grenser! Du bestemmer hvor mye de kan involvere seg. Det er du som må fortelle dem hva du trenger og ikke. Det er du som skal bli frisk,og dermed skal du være med på å avgjøre hvordan du vil at støtten rundt deg skal være,og hva de kan gjøre for deg.

Den vanskeligste biten er jo hvordan man skal begynne en samtale med å fortelle om et problem du egentlig ikke har lyst å fortelle om. Hva sier man? Hvordan sier man det? Det kommer an på hvem man skal snakke med så klart.Venner er det enklere å prate med,fordi da kan man jo komme innpå temaer som man kan vinkle inn på spiseforstyrrelser. Mote,modeller,dietter osv. Når de tkommer til foreldre,så kan man enten svare på spm om det er de som spør om noe,eller du kan si til dem at du ønsker å snakke med dem om noe viktig. Snakk med kun en av dem om det føles lettere. Bestem deg for hva du vil dele,og hva du ikke vil dele. Kanskje fortelle hvor lenge du har hatt det,hvordan det påvirker hverdagen din. At du ønsker hjelp,og dermed deres støtte også. Hva de kan gjøre i forhold til å hjelpe. Kanskje det er lettere for deg å skrive? Skriv et brev hvor du forteller det du vil dele,gi det til den/de du vil skal lese det,og be dem lese det skikkelig,og tenk litt over det,før dere treffes igjen for å snakke om det.Da gir dem samtidig litt tid til å roe seg etter eventuelle reaksjoner. Gjør det på den måten som føles best for deg,som du tror gjør det enklest. Det viktigste er at du tær å fortelle det i det hele tatt. Det er vanskelig og tungt å måtte gå alene med disse problemene. Jeg synes hvertfall det hjelper veldig at alle rundt meg vet om problemene mine. Det «letter» litt på en måte,jeg slipper å sette opp skuespill og gi meg ut for å være noe anne enn jeg er.

Tro meg,det blir enklere når du deler det med noen,og det er ikke så skummelt som det virker. Du må bare våge å ta det første skrittet.