One of these downhill days

Når maten virker som noe som er unødvendig å få i seg,når det er så sent på dag at frokost var for en evighet siden og da ikke vits i å spise engang,men heller ender opp med å ha en runde med å spise i senga mens øynene er klistret i side etter side i boka som får tankene over på noe annet,ting man burde og helst skulle,for så å bli kvitt det inntatte en stund senere når siste side i boken endelig var kommet. For å unngå et eventuelt blodsukkerfall så blir en nutribar inntatt,det kvalifiserer som et måltid det,ikke sant? I min ufornuftige tankegang er det et måltid,skjønt det kan kvalifiseres til å kanskje være et halvt måltid omtrent,kalorimessig. Men i dag klarte jeg ikke presse i meg et måltid med kornblanding,som er det alternativet av frokost jeg har satt meg som mål å klare å gjennomføre. I dag klarte jeg bare ikke få det til som en lunjs,eller en middag en gang. Motivasjonen forsvant i drømmene vil jeg tro,kanskje klarer jeg å innhente dem igjen i natt. Jeg har som mål å skulle klare hvertfall et måltid som skal beholdes hver dag,jeg gir ikke opp hele prosjektet fordi jeg ikke klarer enkelte dager innimellom. Det er ikke aktuelt en gang,for jeg vil så gjerne klare å gjennomføre noen av de målene jeg har satt meg fram til innleggelsen. Jeg har kanskje satt meg mange mål,men de andre målene er en god del enklere enn dette med maten og motivasjonen. Jeg har fått satt opp et registreringskjema,likt det som står i heftet vi fikk utdelt på Modum,hvor det skal føres opp antall overspisinger,antall ganger med oppkast,antall avføringstabletter,trim,antall ikke-slankende måltider og annet (gud vet hva annet egentlig hentyder til,men jeg har skrevet opp nutribarer,som hverken er en overspising eller et ikke-slankende måltid) Jeg begynte registreringen på tirsdag,og det ser dermed altså ikke så lovende ut ennå. Men så klart,alt er ikke gjort i en håndvending,og jeg har lang tid på meg før en innleggelse,så forhåpentlivis vil skjemaene jeg skal registrere se bedre ut etterhvert som tiden går. Noen av punktene vil hvertfall bli ulike og kanskje variere i større grad enn andre. Men målet er hvertfall å få til bedringer på punktene. Det ene punktet er hvertfall på + i dag,og det er da noe. Får ta med alt det positive på veien jeg går. Kan ikke bare fokusere på det som går rett vest.

Jeg kan ikke sette fingeren på hva som gjør at humøret ikke er tilstede i dag,eller,det gode humøret bør jeg si,for det dårlige er jo her. Det er bare en av disse dagene der alt virker som et ork,at alt føles som et stort tiltak. Ikke det at jeg ikke har energi til å utføre noe,det er ikke der problemet ligger,det virker bare som,ja,et tiltak. En dag hvor jeg er lei,og sliten,til tross for at jeg ikke har gjort noe som tilsier at jeg skal være sliten,for hvor sliten blir man av å sitte med øynene plantet i en bok,eller skrive noen sider i et brev,eller ytre ord i en samtale av et kort besøk og en liten telefonsamtale? Alt dette er jo oppmuntrende hendelser,ikke noe som virker energitappende,og jeg har jo fortsatt energien inntakt. Jeg har til og med drukket en energidrikk,noe som har gitt meg mengder av sukker.  Denne følelsen var også til stede før jeg hadde en spise/spy runde tidligere i dag,og jeg har aldri problemer med energinivået mitt til tross for at jeg spiser uhorvelige mengder mat og deretter kaster opp. Jeg kjenner heller ingen forskjell når jeg spiser og faktisk klarer å beholde maten. Men det er kanskje noe jeg vil merke bedre av når kroppen venner seg til å innta mer regelmessige måltider. Når blodsukkeret får stabilisert seg på et normalt nivå,der det skal ligge,uten å bli føkket opp,der det tør stole på at jeg beholder maten,sånn det er naturlig å faktisk gjøre for at kroppen skal få det den trenger og har behov for for å fungere optimalt.

Dette er en av de dagene som kommer,dager jeg har innimellom,dager jeg er vant med kommer,dager jeg vet går over,uten at neste dager trenger være likedan. Dager jeg kommer meg gjennom selv om de virker tunge og uendelig lange. Det er ikke dager jeg lar bli mer destruktive enn dager som er gode,det forholder seg kun til maten,og ikke noe mer enn det. Den tiden er over og forbi,noe jeg ikke har lyst tilbake til,noe jeg håper jeg aldri kommer tilbake til. Jeg føler meg ganske så trygg på at jeg  aldri faller tilbake dit igjen hvertfall. Behandling og medisiner har hjulpet meg fram til hvor jeg er i dag på de områdene som var så veldig ille i fjor på denne tiden. Det er en periode jeg er veldig glad for er over og er et tilbakelagt kapitell. Det går bra,jeg kommer meg gjennom dagen,det er bare en av disse dagene hvor alt virker som et ork. Thats it,det er hva det er.

Se,jeg kunne bare ikke la vær…the ironi…