Samfunnets krav om slankhet

Jeg vil gjerne dele litt av innholdet i det heftet vi fikk utdelt da jeg var på Modum,»veien til likevekt»,den delen som handler om kravet om slankhet,som spesielt retter seg mot kvinner. I følge en forespørsel om hva som gjorde kvinner mest lykkelig (fra bladet Glamour,i 1984),svarte 42 % vekttap. Videre står det : «Dette er vel egentlig ikke så rart.Alle media,TV,ukeblader og annonser bringer jo lovnader om at de slanke og smekre kvinnene blir lykkeligere,smartere,mer vellykkede i sin karriere og sosiale liv og i det hele tatt får en bedre tilværelse. i virkeligheten er det jo en ganske absurd tanke at ens suksses skal avhenge av utelukkende av hvor mye eller lite man veier. Hvordan skulle evner,intelligens bli bedre,bare fordi man går ned i vekt?» Men veldig mange av oss kvinner tror at utseende og vekt betyr så mye mer enn ens evner. Vi er kanskje lett påvirkelige,«men er det egentlig så rart når samfunnet sender ut så tydelige signaler om at en kvinnes viktigste rolle er å være attraktiv? Mediene holder fast på at og forsterker disse signalene og hevder at kvinnen som helhet,hennes personlighet kommer til uttrykk mest gjennom kroppens utseende.« Tenk over det,hvor mye mer attraktiv synes ikke mange at det er når det er en tynn kvinne,som oser sex,har lange flotte ben,og kanskje er godt utstyrt oventil som har en godt betalt jobb,framfor en som har litt mer kjøtt på bena som ikke er så lange og flott,som kanskje ikke oser av sex. Hvilke typer kvinner er det menn stort sett snur seg etter? Hvilke type kvinner er det som klarer å løfte blikket med selvsikkerhet og god selvfølelse fordi hun blir sett og vet at hun er attraktiv? Jo,stort sett de som har den kroppen som er sett på som «mest attraktiv og akseptert» Det er virkelig ikke rart at så mange sliter med sitt forhold til kropp og utseende når media sender ut så mange signaler om hva som er mest attraktivt. At man blir lykkelig av å være tynn.

«Kvinner blir i dag bombadert med budskap om at de skal være «superkvinner». I tillegg til å oppfylle kravet om å være i besittelse av en perfekt figur,skal de også være perfekte karrierekvinner. De skal være perfekte hustruer og mødre. På TV og annonser blir tidens kvinneideal vist og det der totalt urealistisk. Hun skal være tynn,rik,vellykket,sexy og søt.Ganske alminnelige kvinner fler også de er nødt til å rette seg etter disse kravene for å leve opp til det moderne kvinnebildet. I tillegg til at hun skal rette oppmerksomheten mot oppfyllelse av egne behov og ønsker blir det også forventet at kvinner fortsatt tar seg av hjemmet,barna,de gamle og syke osv. For kvinner som blir konfrontert med slike rollekonflikter,kan følelsen av utilstrekkelighet bli til et stort problem.»  Det kreves mye av en kvinne i dagens samfunn,og det er virkelig ikke rart at kvinner føler seg presset til å fylle disse kravene,for hvem vil vel ikke føle at de duger,at de gjør en bra jobb og føle seg god nok? Bli respektert? Flertallet utfyller jo ikke disse kravene som samfunnet krever,og derfor føler mange heller ikke at de duger,at de er bra nok. Dessverre. Dette igjen fører til at mange jager etter å oppnå disse kravene,koste hva det koster vil,og det gjør det ikke akkurat enklere å fokusere på det som egentlig betyr noe,det viktige,som å være stolte over den de er,og være fornøyd med den de faktisk er…

«(….) kvinner er mer tilbøyelig til å bebreide seg selv når noe går galt og til å gi ytre faktorer æren for at noe går godt («jeg var heldig») De ønsker at deres kropp skal leve opp til de urealistiske idealene som de blir bombadert med via mediene og tror at det er deres skyld hvis de ikke kan leve opp til kravenene. Pga hele dette presset fler noen kvinner at de mister herredømme over sitt eget liv og de kan komme til å føle seg at vekten deres er det eneste området i tilværelsen som de selv kan bestemme fullt og helt over»  (…..) I vårt århundre har en i det vestlige verden i økende grad blitt fiksert på det å være slank (…) At så mange sliter med vekt og utseende den dag i dag taler vel sitt eget språk. Og ikke minst hvor mange som utvikler en spiseforstyrrelse nettopp på dette grunlaget. Nå er det jo sånn at mange utvikler en spiseforstyrrelse på grunnlag av helt andre årsaker,men mange føler at de har et stort krav på seg for å måtte prestere stort,gjøre det bra på skolen,få seg godt betalte jobber,se bra ut for å «passe inn» i enkelte miljøer osv. Go with the flow. (…..) Det som i dag betraktes som «overvekt» ble i det 17. og 18. århundre sett på som noe vakkert og sunt,på samme måte som det blir sett på i andre kulturer fremdeles (…)»

«Det er ikke noe glamorøst eller strålende over anoreksi,men ikke destod mindre er denne spiseforstyrrelsen av og til blitt forbundet med intelligens,suksess og perfeksjonisme,alt sammen ting som er høyt verdsatt i vårt samfunn. En vanlig myte har vært at det er kun intelligente overklasse jenter som utvikler anoreksi. Dette stemmer ikke med realiteten for både anoreksi og bulimi rammer individer fra alle socioøkonomiske lag. Folk kan av og til spøke med at de ønsker seg en mild grad av anoreksi,men det er egentlig ikke noe å spøke med. En person med anoreksi eller bulimi er tvangsmessig opptatt av mat og spising og det blir lite tid til å gjøre skolearbeid og alt det andre som trengs å gjøre.»

«I jakten etter å bli tynn fører aldri til varig lykke (….) Det er din egen lykke du trenger å oppdage og oppmuntre hos deg selv,ikke spiseforstyrrelsen din. (….) Det er viktig at du innser at det nettopp er anstrengelsene dine for å bli tynn,som forhindrer deg i å oppnå det du virkelig ønsker» Den siste setninger her treffer virkelig spikern på hodet. Det er ikke enkelt å ta til seg dette,for man tror jo så hardt på at man skal klare å oppnå det man vil selv om spiseforstyrrelsen er tilstede. Mange klarer nok å få til mye selv om de sliter med en spiseforstyrrelse,som nettopp dette med skole og jobb,for meg har dette gått veldig bra,men samtidig så er det jo andre sider ved livet hvor spiseforstyrrelsen setter en stopper. Men man vil jo helst ikke innse dette her,fordi mange føler,eller tror,at de har full kontroll over livet til tross for spiseforstyrrelsen. Me included….

Fordommer mot overvekt og fedme.

«Disse fordommene er fortsatt sosialt aksepterte. Hvis vi skal ha håp om noensinne å forstå spiseforstyrrelser er vi også nødt til å forstå den nedlatende holdningen som samfunnet har til overvekt og fedme. Og hvis spiseforstyrrelser skal utryddes kreves det også at at vi utrydder disse fordommene» Amen sier jeg bare…..

«Overvektige mennesker spiser mer enn andre»

«I 19 av 20 undersøkelser som ble foretatt før 1979,ble det påvist at overvektige mennesker spiser det samme eller til og med mindre enn andre. Overvekt skyldtes altså ikke at de spiste mer»

«Overvektige mennesker har flere psykologiske problemer enn andre»

«Flere undersøkelser har vist at overvektige mennesker hverken har flere eller færre følelsesmessige problemer enn andre (…)»

«Selv en moderar overvekt fører til økt sykelighet og dødelighet»

«Enkelte undersøkelser har sammenlignet den helserisiko som er forbundet med egentlig fedme med bl.a den som er forbundet med moderat overvekt. En undersøkelse (Sorlie et al. 1980) viste at den høyeste dødeligheten blant kvinner fantes hos de undervektige»

«Langvarig diettbehandling gir gode resultater»

«I svært mange undersøkelser hvor forsøkspersoner er fulgt gjennom lang tid er det blitt påvist at resultatene av langvarige diettbehandlinger i beste fall er pessimistiske.

Dette her er virkelig noe å tenke over. Det er jo lett å lulle seg inn i alt media spyr ut av seg,vi tar alt for god fisk og lar oss påvirke uten at vi egentlig tenker oss godt om,men heller lar oss selv gå i fella. Og hvordan tenker de fleste av oss egentlig om overvektige mennesker? Ønsker vi å være sånn,og hvorfor ønsker vi egentlig ikke å ha litt mer kjøtt rundt bena? Det er klart at det fører meg seg helseskadelige følger av det å være overvektig,men det gjør det også med å være undervektig. Er det ene bedre enn det andre? Nei. Det som er viktig her er å finne en trivselsvekt og ikke minst å klare å trives i egen kropp,føle at man er god nok,til tross for vekt og utseende og fokusere på trives med det man gjør,det man har prestert i livet,og føle seg vel med å være der man er i livet,på alle områder. Trives du med utdanningen din? Trives du i jobben din? Hva betyr familie og venner for deg? Har du hobbyer du trives med,eller gjør du det fordi andre gjør det? Og betyr disse tingene mindre enn vekten din? Når man virkelig tenker over disse tingene så ser man hvor latterlig det egentlig er å jakte sånn på å gå ned i vekt,å veie minst mulig. Jeg ser det,men ennå er spiseforstyrrelsen i meg så utrolig sterk og det gjør at min jakt på få tallet enda mer ned veldig til stede. Men en del av jobben min når det kommer til innleggelsen blir også å minske frykten for tallet. Det er et helvete å leve på denne måten,at tankene hele tiden fokusere på tallet,at vekten skal ned,spise,spy,å ikke føle seg god nok. Samtidig føles det «trygt» å befinne seg i denne tilstanden,fordi det en den jeg kjenner best til,det er her jeg har befunnet meg i 16 år,jeg kan spiseforstyrrelser aller best av alt jeg foretar meg. Jeg er god på bulimi.