Mitt hjerte hamrer og hamrer

Det går ikke en eneste dag,en eneste liten time,uten at jeg kjenner på hjertebanken som truer med å slå ut av meg. Ikke en eneste dag,en eneste time uten at klumpen i magen vokser seg større og større og fyller opp hele meg. Uroen som brer seg i hele kroppen,og ikke gir meg fred. Tankene som strømmer på i lysets hastighet.Det er umulig å falle til ro,og det tar meg timevis før jeg endelig faller i søvn,men da er klokken allerede gått over i tidlig morgengry. Jeg prøver å slappe av,la kroppen finne hvile,tar dype pust for å prøve å roe ned hjerteslagene,uten videre hell. Det nytter ikke å prøve å roe ned,når pulsen er i hundre og kroppen ikke finnes avslappet. Jeg er i helspenn,fysisk og mentalt. Tankene stopper ikke å strømme på,de gir meg ikke fred,fordi jeg får ikke besvart dem,finne løsninger. Ikke engang klarer jeg å tenke tanken «alt kommer til å ordne seg,ta en dag av gangen» Å ta en dag av gangen virker akkurat nå som en stor og uoverkommerlig oppgave. Det er nå bare 5 dager til jeg er innkvartert på Modum,og programmet vil allerede ha vart i 5 1/2 time. De verste nervene vil kanskje ha roet seg en del,eller kanskje de vil være minst like ille,med tanke på at middagen ganske nylig har vært gjennomført. Spenningen og frykten vil være opp under taket,til å ta og føle på. Kjenner jeg meg selv rett,så vil jeg ha en tøff holdning utad,»dette her skal gå bra,det er snakk om 3 dager,du vil overleve,piece of cake«,men det vil bli 3 anspente og vanskelige døgn. En skal kanskje tro at det hjelper litt å vite at vi er flere i samme båt,men min egen nervøsitet vil likefullt være tilstede og gjøre denne oppgaven her vanskelig. Bulimien gjør opprør nå,hver eneste celle i hele kroppen skriker og hyler at de ikke vil være med på dette her,de vegrer seg,stålsetter seg for det som vil komme,for det de ikke vil utsettes for. Bulimien slår om seg med piskeslag og gjør sitt for å bli hørt,og til å bli adlydet. Hvorfor er det så vanskelig å slå tilbake? Til å ruste seg til kamp,å utkjempe en krig som på alle måter vil gagne meg selv? Til å stå opp for meg selv,til å kjempe for å få tilbake til det som rettmessig er mitt,mitt eget liv,mine egne bestemmelser og avgjørelser. Man vil være sin egen herre,dominere over sitt eget herredømme,være sin egen anarkist. Enhver vil bestemme over sitt eget liv,ingen liker å bli bundet og befalt. Hvorfor er det da så vanskelig å skulle kle seg i rustning og stille opp til kamp for å bryte lenkene som holde meg fast? Jeg har blitt befalt i mange år,jeg har adlydet i mange år,bør jeg ikke igjen tre inn i en oppbrytningsfase,gjøre opprør,sørge for at jeg blir lagt merke til,og være sikker på at mine ord kommer gjennom. At det ikke levner tvil om at jeg akter å gå i demonstrasjonstog,være rebelsk og sette fri den lille djevelske holdningen jeg kan ta fram når jeg gir faen.

Jeg har avtaler,ærender,og jeg har fritid,jeg kan bruke tiden på det jeg vil,det står fritt fram,og til tross for at det kjennes ut som tiden snegler seg avgårde,fordi jeg kjenner hvert hjerteslag,og jeg kjenner klumpen som ligger hardt i magen og det føles som hvert minutt virker som lange år. Til tross for dette,så flyr tiden avgårde. Døgnet har plutselig ikke nok timer,til tross for at døgnet har mer enn nok timer. Alt er fram og tilbake,alt er enten eller. Jeg står oppreist,samtidig som jeg ligger nede. Jeg er hit og dit,høyt og lavt. Alt dette på grunn av 3 små døgn. 3 døgn av 365 dager i året. Det er ingenting. Som 3 støvpartikler i en stor støvhaug,som 3 små snøfnugg i en i snøstorm. 3 dager i håp,i friskhetens tegn,mot 362 dager i sykdom. Det er ingenting,samtidig som det er alt. Det er skremmende og stort. Så altfor stort,og jeg blir så liten i alt dette store. Så forsvinnende liten. Men i dette store er det meningen at jeg skal vokse,bli større,ta mer plass. Det er meningen at jeg skal begynne å fylle dette store rommet med tanker,følelser,ord og bilder. Sorte tanker og følelser skal endres og gjøres om til noe lyst og fint. Smerte skal lindres,tilfredshet skal trå fram,depresjon skal sakte viskes bort,og glede skal forsiktig trå fram. Skam skal fjernes og stolthet skal palsseres.  Jeg skal lære å trå forsiktig,ikke trampe hardt og sint,jeg skal lære meg nye metoder for først å dempe,så ryddes bort,og nye metoder skal legges på plass. Jeg skal ommøbleres innvendig,bort med gammelt skrot,og nye ting skal settes fram.

Hvorfor er dette så skummelt? Hvorfor overmanner denne nervøsiteten og frykten meg? Fordi dette her er en ny vei for meg å gå. En vei jeg aldri før har satt mine bein på. En vei jeg bare har hørt om. Historier om alt det magiske som befinner seg på den veien,om skatter man kan finne,men også om de vanskelige oppgavene som må gjennomføres før man kan få tak i disse skattene. Jeg vil få utlevert et skattekart,jeg vil få hint og litt hjelp på veien,men oppgavene må jeg selv løse,hvis ikke blir ikke skattene mine. Jeg må rydde ut skrammel og skrot jeg har i min nåværende kiste,ut med det destruktive og skadelige,skure den fri for giften som har satt seg fast i årene i treverket,og gjøre den klar for oppussing,malt i gull,og innvendig foret med lilla silkestoff fylt med bomull. Den må gjøres klar til å fylles med skatter og diamanter og alt som glitrer og skimrer. Den skal forvandles fra en sjørøverkiste til en kiste verdig en dronning. Jeg skal gå fra å være en røver av livet,til å bli den øverste leder i hierarkiet. Finne fram lederegenskapene og styre med en mild hånd. Ingen piskeslag,ingen harde ord. Selvhatet skal trekkes ned i det dype havet av de store og nådesløse bølgene,og kanskje,sakte men sikkert,klarer jeg en dag å elske meg selv for den jeg er,å være god mot meg selv der jeg en gang var ond. Godta meg selv istedenfor å dømme meg selv nord og ned. Kanskje klarer jeg en dag å smile til eget speilbilde,der jeg før så på meg selv med forrakt og vemmelse. Kanskje en dag klarer jeg å godta at det er naturlig for en kvinne å ha former,og at det ikke er noen som heter «Den perfekte kropp»,fordi det perfekte ligger i øynene på den som ser.

Jeg reiser om 2 dager. Jeg har ennå ikke tatt fatt på å begynne å pakke hva jeg skal ta med,jeg orker ikke ta fatt på den oppgaven ennå. Ikke i dag. Kanskje i morgen,etter timen jeg skal ha med min behandler. Den siste timen på en god stund. Kanskje den aller siste,hvertfall en av de siste. Han skal ikke lengre være min behandler,han skal slutte med pasienter,og jeg vil dermed få en ny. Det er litt vemodig,fordi vi har en god tone,til tross for litt muntlig fighting innimellom. Men de fightene har vært nødvendige. Skal man komme noen vei,så må man kjempe litt,utfordres. Men han har vært min behandler i 2 1/2 år,jeg har delt mye med han,han kjenner meg. Det blir rart med ny behandler,men som min nåværende behandler sier,»Kanskje det er greit at en annen skal ta over,en som kan se med andre øyne enn det vi gjør» Jeg håper bare at kjemien vil bli like god med en ny behandler. Jeg går inn i det med åpne armer. På fredag ettermiddag setter jeg meg på flyet og setter nesen mot Oslo. Turen går deretter til Ski hvor jeg skal tilbringe helgen sammen med min kjære søster og hennes familie. En helg med kvalitetstid og enda mer nerver. Jeg kan nesten ikke se for meg at jeg kommer til å få så mange timer med søvn natt til mandag. Den store skumle dagen. Selv om det blir 3 lange,vanskelige og utfordrende dager,så vil jeg overleve,og onsdagen kan jeg dra ut derifra med senkede skuldre,og da er jeg klar for å reise til syden på torsdagen,sammen med nydelige «Marilyn«,det gleder jeg meg masse til.

Og i dag skal jeg ha en oppkastfri dag,fordi jeg vil bestemme.

About these ads

26 thoughts on “Mitt hjerte hamrer og hamrer

  1. Hei
    Lenge siden :)
    Jeg er så glad for å lese at du skal på vurderingsopphold. Jeg er sikker på at det kommer til å gå mye bedre enn du frykter, og at du velger det rette ved å dra dit.
    Lykke til :)
    Klem fra meg

  2. Ojojoj, du skriver så bra… I’m speechless! *klem* <3 <3
    Du har rett – du kommer levende ut derifra, og du vil også være sterkere, fordi du faktisk har gjennomført det! Du har da tatt de første stegene på den lange veien, og mestringsfølelsen er jo nødt til å komme til deg da <3 Selv om jeg selvfølgelig skjønner at veien er lang og krunglete, og du bare såvidt har begynt, håper jeg du tillater deg å føle på den… For du har gjort noe svært :-D
    Nok en gang, jeg bøyer meg i støvet for deg, Laila! Kjempemodig av deg dette her… *tenker på deg* *en klem til*

  3. Fin lesning, Laila! Spes slutten om å bestemme at du skal ha oppkastfri dag, det er vel et viktig fremskritt bare det?;D

    Håper dette oppholdet går LANGT over forventning, slik at du kan mer grueglede deg om du skal tilbake..;D

    KLEM

  4. Wow, dette traff meg godt du! Har de siste ukene opplevd at hjertet mitt er på hoppende vei ut av kroppen, og et trykk i brystet. Jeg er også alltid på vakt, med hevede skuldre. Og følt meg redd, har ingen aning om hvor denne redselen har kommet fra.

  5. Du skriver så utrolig bra! Og sterkt og vakker, men trist samtidig! Veldig oppmuntrende og oppløftende for oss andre bulimikere å se at du klarer å fungere på trass av sykdommen!
    MASSE lykke til på modum!

  6. Kjære, skjønner ambivalensen er sterk nå og at tankene raser rundt. Hold ut, hold fast i det positive som besøket hos søsteren din og sydenturen etter overstått vurderingsopphold. Du er sterk, ikke glem det<3

    • Ja,gleder meg jo til besøket,og til sydenturen,så så det roer jo nervene litt på en måte,at ikke turen kun er basert på oppholdet på Modum.
      Takk søta <3

  7. Ikke rart at du føler slik du føler. Men at spenningen er så sterk betyr vel at dette er riktig for deg? Noe du bare MÅ gjøre. Regner med at du ikke er alene om disse nervene, og at Modum klarer å ta i mot deg, og avspenne deg på best mulig måte :) Lykke til sterke du :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s