Tankekjør

Søndager er dager jeg bare har lyst å kaste vekk på soving,ta igjen tapt søvn fra uken som har gått,ta igjen sovn på timer hvor jeg har ligget og vridd og makket i evigheter uten annet enn å fått kramper som resultat. Jeg hadde egentlig ikke mye lyst å stå opp,men når jeg hoppet på vekten i morges,så fortalte den meg at jeg skulle ut og gå en helsikes lang tur. Hva annet kunne jeg gjøre? Søndager er jo så irriterende kjedelig til tider,så noe må jeg gjøre uansett,så hvorfor ikke tur? Det er godt som noe annet,som å lese,strikke eller skrive,og med en tur så får jeg treningen,opplevelsen,frisk luft og inntrykkene. Hadde jeg satt meg ned med en bok så hadde suget etter maten hentet meg inn rimelig kjapt,og jeg orka ikke å bruke hele dagen på maten,jeg måtte gjøre noe annet,noe som fikk tankene over på noe annet,minske tiden hjemme. Joda,jeg må lære meg å stå i det,men jeg kan heller ikke sitte inne her hjemme 24/7 og ikke gjøre annet enn å sitte å «kjenne» på det som kommer av tanker og følelser,å «stå i det» når det vanskelig kommer. Jeg gjøre andre ting også. Endelig ble det en dag med fint vær også,så det var godt å komme seg ut,og bare la føttene gå og gå,med musikk i ørene som holdt motivasjonen opp hele veien til jeg kom hjem igjen.

Tankene som jeg prøver å unngå når jeg går meg turer snirkler seg alltid inn,sniker seg inn blant de andre tankene som surrer og går oppi hodet,de finner snarveier,smutthull og sprekker som tar seg inn via. Jeg tenker at jeg vil ha en oppkastfri dag,men hjemme ligger et helt brød som jeg kjøpte i går,og til tross for at jeg kan kaste opp et helt brød bare sekunder etter siste bit er svelget unna,så kan jeg ikke kaste brødet. Det er waste. Wast of what? Money? Food? Når jeg kaster opp,så er det wast of begge deler anyway. Det er bare skrudde tanker. Jeg ønsker en oppkastfri dag,men jeg kan ikke la det bli i dag,fordi jeg må spise det brødet i dag. Kanskje i morgen? «Keep your focus,du er ute og går tur nå,la tankene om maten seile sin egen sjø,du trenger ikke ta stilling til noe akkurat nå. Se,syriner,lukt på dem,det er den beste lukten du vet,nyt det,de gir deg et lite stykke lykke»

Jeg skulle gjerne ha bodd litt nærmere marka,ikke at jeg bor langt langt unna,men jeg skulle gjerne bodd litt nærmere. For meg er det en tur bare å komme seg opp i marka for å gå en tur,men det er jo noe jeg gjør ganske ofte likevel,når jeg Anne-Helene kommer oss ut. Jeg liker å gå i naturen,i omgivelser langt vekk fra folk og trafikk,en plass hvor jeg kan få litt ro. Jeg er en av de som ganske lett får beinhinnebetennelse om jeg går eller jogger for mye på asfalt,så jeg må være litt forsiktig også,men når asfalt er den største muligheten jeg har,så blir det jo gjerne det. Men nå har jeg akkurat avtalt med Anne-Helene at vi skal komme oss  avgårde på tur oppi marka i morgen,så da får vi hvertfall en fin tur da. Men i dag ble det asfalt tur,og den var helt grei,og jeg fikk gått i 2 1/2 timer,og selv om beina ble rimelig sliten så gjorde det godt for kropp og sinn den tiden jeg klarte å holde fokuset på andre ting enn maten som ventet meg hjemme.

Jeg vurderte en sykkeltur eller joggetur i dag også,men siden jeg fikk gått meg en såpass lang tur og ble god og svett så får det holde for i dag,selv om tankene på mer trening surrer og går oppi hodet. Tankene er ikke fornøyd med tallet som lyste mot meg i dag tidlig,og vil bare få det lavere,og da helst uten at dagene bare går med til overspising og oppkast. Jeg erfarer ofte at det bare fører til at kroppen tar opp mye vann,og vekten går opp,og ikke ned,noe som skaper stor frustrasjon og fortvilelse. Og ikke tør jeg spise og beholde så mye,til tross for at jeg bruker kroppen en eller annen form for trening. Kroppen min suger til seg det den kan av næring,og jeg går opp av ingenting,men ønsket mitt er likevel å klare å legge om kostholdet og livsstilen. Sunn kost og trening,på en fornuftig måte. Det er målet mitt,og kanskje klarer jeg å komme meg dit en dag,uten at det skaper kaos oppi hodet mitt selv om vekten kanskje må opp litt,for så å finne en stabil vekt å ligge på. Den tanken tar nesten helt knekken på meg her og nå,å vite at jeg må opp i vekt for å oppnå en normal tilstand i forhold til mat og vekt skremmer meg noe vanvittig. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere? Hvorfor er vekten så fordømt viktig?

Jeg begynte forberedelsen av maten rett etter at jeg kom ut av dusjen,like greit å bli ferdig med det først som sist,bli kvitt maten som jeg likevel ikke har klart å kaste. Jeg kan kanskje ikke kalle det en liten runde,ikke sett fra min side,fra en bulimikers side,men fra en normaltspisende er det kanskje det,men like fullt ble det en runde. Jeg har litt igjen,men ikke mer enn at det føles ok å bare kaste det,for å unngå å overspise mer i kveld. Det andre jeg har er sånn som holder seg,jeg vet ikke om jeg orker mer i kveld,eller,jeg har lyst å prøve å unngå mer i kveld. La det bli med den ene runden,for å gi kroppen en aldri så liten pause,den trenger ikke mer juling enn strengt tatt nødvendig. Det er vel kanskje ikke nødvendig i det hele tatt,men det er sånn det blir når jeg ikke klarer stå imot suget og trangen som kommer,fordi det er klart det kommer når jeg ikke heller klarer å tilføre kroppen tilstrekkelig næring for å klare å fungere gjennom dagen. Da vil suget etter mat komme sigende på utover dagen. Det er hvertfall noe jeg er fullstendig klar over. Og det er noe jeg ønsker å klare å gjennomføre,det er ett av målene mine for et eventuelt opphold ved Modum. Å lære meg å få inn rutiner i hverdagen,hvor tøft det enn virker akkurat nå.

Jeg har nå fått noen svar på et par ting jeg lurte på angående brevet jeg må sende til Modum med litt hjelp av Tuva. Det er greit å ha noen å spørre om råd,som nylig har vært der selv. Jeg må sette meg ned å få forfattet det ferdig,renskrevet det,omformulere det litt,sånn at jeg kan få sendt det avgårde i morgen. Like greit å få sendt det avgårde fortest mulig,jeg har ikke mange dagene på meg uansett. Det er en skummel tanke at det er mitt brev her som blir avgjørende for om de i det hele tatt tar meg inn til et vurderingsopphold. Det er nå eller aldri,men hvor skummelt det enn er,så skal jeg sende det avgårde,så får det briste eller bære. Da har jeg hvertfall gjort det jeg kan. Selv om det er skremmende at nå kan skje noe som går i retning friskhet,så vet jeg at det må til,jeg må gjøre det for meg selv,for det er kun jeg som kan gjøre noe,med hjelp fra støttespillere på sidelinjen. Tanken får meg til å ville hyle og skrike av full hals,jeg skulle heller så mye gjerne ønsket meg en magisk pille eller tryllestøv,for å slippe unna den harde jobben som kreves for å bli frisk,for å slippe å gå gjennom den prøvelsen det koster å gå skrittene i den riktige retningen. For å unngå å holde ut,for å slippe å stå i det når det stormer verre enn verst på innsiden,for å unngå de ambivalente tankene som kommer til å slite meg i stykker og lar meg bli liggende igjen i fillebiter strødd her og der,og jeg blir nødt til å samle meg og lime meg selv sammen igjen. Jeg blir bare nødt til å gjøre et forsøk,hvor smertefullt det enn blir.

Jeg tør ikke håpe på å få en plass,jeg tenker at jeg kanskje ikke er syk nok,at jeg fungerer for godt i hverdagen min,at det er typisk min flaks at jeg ikke skal få en plass når jeg først søker,men det er ikke for å være negativ,men en helgardering i tilfelle jeg får avslag,at da skuffelsen kanskje ikke vil bli fullt så stor om jeg går tenker positiv. Skjønner dere hva jeg mener? Klart jeg håper jeg får plass,men jeg tør ikke håpe for mye,fordi det er helt sikkert mange som søker,og det er kun de som trenger det aller mest som vil få en plass,og de tar kun inn 7 stykker av gangen om jeg får plass i gruppebehandlingen,og oppholdet vil være på 10-12 uker.Hærregud,bare lengden på oppholdet får det til å vrenge seg i meg, 3 måneder meg full kostliste,gruppetimer og oppfølging. Fortvilelsen river og sliter i meg allerede,kun ved tanken på det hele. Jeg er vettskremt. Hvorfor har det gått så langt?

Jeg skal ta noen timer pause til før jeg tar for meg brevet og får det ferdig,jeg må bare holde tankene på avstand en liten stakket stund til…