Å leve med triggerne..

Jeg har skrevet hvertfall et lignende innlegg tidligere,men det får gå,jeg blir liksom ikke ferdig med å reflektere ved de ulike temaen og problemstillingene jeg skriver om..

Det overrasker meg mange ganger hvor irritert jeg (og mange andre med en sf) blir med tanke på all slankingen som det til stadighet reklameres for,alle de ulike metodene som finnes,over «gå ned i vekt» fokuset januar bringer med seg etter all julefråtsingen. Om modellene som blir brukt i reklame..Hvor mye energi og ergrelse bruker vi kke på å forbannet alt dette opp og ned i mente? Hvor sint blir vi ikke på samfunnets fokus på tynnhet,sunnhet og «perfekthet»? Mange av oss har sterke meninger om dette her,og vi ytrer oss til vi blir gul og blå,men vi kommer jo ingen vei med det. Det fortsetter jo likevel i samme bane som det alltid har gjort.

Det som gjør at det er ekstra vanskelig for oss med en sf å bli frisk er nettopp pga alle triggerne rundt oss. Slankefokuset,»spis-dette-her-så-går-du-garantert-ned-i-vekt» diettene,treningsmetoder for raskere forbrenning,strammere rumpe og flatere mager. Oppskrifter som florerer. Spise ditt,spis datt. Reklameplakater,artikler,matbutikker,sammenkomster,lunsj,nyheter,internett,tv,radio,mennesker rundt oss. Overalt rundt oss er det et eller annet som forbinder oss til mat,kropp,vekt,utseende. Det er ikke til å unngå. I så fall må vi flytte til en hytte på fjellet hvor vi selv måtte lære å skaffe maten vi trenger for å overleve . Men vi må ha mat for å overleve. Vi kommer ikke unna mat uansett hva vi gjør,eller uansett hvor vi er. Det er sånn det er,og det er sånn det vil være.

Det kreves dermed en ekstra hard kamp for oss for å bli frisk. Ikke nok med at vi må lære oss å spise på nytt (lære hva som er normale mengder,og hva kroppen trenger) og godta at kroppen trenger næring for å leve, godta vekten,i det minste tåle å være normalvektig,så må vi også lære å leve med triggerne som samfunnet omgir oss med. Vi må lære oss å godta at vi ikke kan leve et liv uten at disse triggerne finnes rundt oss. Det nytter ikke at vi forbanner dem opp og ned i mente,selv om vi liker å gi uttrykk for hva vi mener,for de vi likevel ikke forsvinne. Vi må dermed lære å godta dem,og ikke la dem påvirke oss på en måte som gjør at vi faller utenfor stupet igjen.

Vi kan ikke forvente at samfunnet skal endre seg,eller innrette seg etter oss,men vi må godt å leve i samfunnet sånn det er.

 

Høsten 2006