Jeg har vist fingeren til bulimien i dag.

I dag tidlig da jeg stod opp så lavet det ned store mengder snø,og ikke lavet det rett ned,men sideveis. Sånn sideveis at jeg hele veien til jobb fikk det midt i fleisen. Så klart. Ikke var det helt tørr snø heller. Sånn litt våt,tung snø. Sånn tung snø som gjør det ekstra tungt å gå. Og så blir du litt sånn våt. Og jeg er da som nevnt mange ganger før veldig heldig som har rene fjellturen opp mot jobb. En halvtimes gange i noe som virker som 100% stigning hele veien. Og da er det ekstra tungt når det laver ned snø sideveis sånn at du ikke kan løfte hodet uten å bli meiet rett ned,og den fordømt brøytebilen ikke har vært å skubbet vekk en eneste snøfille. Å labbe oppover en sånn lang evigvarende fjellklatring,i 7-8 cm snø,hvor ingen har tråkket opp noe før deg,er tungt. Det sies at når man går opp den siste delen til Mount Everest,i dødssonen,så forbrenner man 15.000 kalorier i timen. Brødsmuler i forhold til hva jeg må begi meg ut på på vei til jobb. Når våren kommer så vil jeg ha en stålrumpe og legger og lår av jern. Jeg kan allerede nå bare begynne å tenke på å melde på i «verdens sterkeste kvinne»

Brøytebilen hadde selvsagt vært på ferde da jeg gikk hjem…jeg hadde lyst å løpe etter den og røske brøytemannen ut av brøytebilen og brøyte han nedi brøytekanten fordi han ikke gjorde denne brøytejobben i morges,da jeg virkelig trengte at han hadde brøytet. Jævla brødhau!

I dag fikk jeg låne 2 bøker av en kollega,så nå har jeg altså 5 leseprosjekter på gang i noen uker. Ble ekstra glad da jeg så at den ene boka var et av tipsene jeg fikk her i bloggen. («Jeg lovet deg aldri en rosehave») Da jeg kom hjem fra jobb,så var det første jeg gjorde å lage meg varm sjokolade,og slenge meg i godstolen for å lese videre i den første boka av de 3 jeg lånte i går. Den heter «Hekta»,ei bok om ei dame som er narkoman. En real life story. En lettlest bok jeg er hekta på. Lett å leve seg inn i historien. Den fenger meg. Den fanger meg. Jeg klarer å koble ut maten,til en viss grad. Tankene er der,men jeg legger ikke vekk boka av den grunn. Ikke tvert.

Jeg er veldig sliten av maten,tankene og å kaste opp for tiden,jeg er sliten fysisk som psykisk,så jeg prøver å redusere mengdene av bp (spise/spy). Jeg kan kjenne på suget etter å spise og spy,men samtidig så makter jeg det rett og slett ikke. Jeg er for sliten til det. Så da lar jeg vær. Jeg klarer overse tankene. Til en viss grad. Nå skal jeg prioritere å ha kvalitetstid med boklesing framover,helst noen timer hver dag,for å gi kroppen litt hvile. Og jeg prøver å kjenne på nettopp det at kroppen trenger den hvilestunden,at jeg trenger det. Jeg trenger ikke den forpulte (excuse my language) bulimien hele tiden.

Men det er ikke bare tankene på mat som melder seg når jeg sitter sånn og leser. Men kroppen. Hvordan den ser ut (ikke ser ut) Lårene som ser ut som svære tømmerstokker,og magen som henger langt ned på knærne..(det er det mitt spiseforstyrrede jeg som ser..) Jeg tar meg selv i å se på kroppen,og vurdere og kritisere det jeg ser. Jeg forbanner det jeg ser,men jeg banner tilbake,løsriver blikket fra kroppen og tvinger det tilbake i boka. Lar meg bli hektet der jeg skal være hektet. Det funker. Til en viss grad.

I dag klarte jeg å stå i det i 2 1/2 time. Jeg viste sf fingeren i 2 1/2 time før den hentet meg inn. Men det er greit,for vet dere hva? Det ble med den ene runden. Og sammenlignet med den mengden jeg ofte har,så var denne minimal. Og jeg orker ikke ha flere. Rett og slett. Gidder ikke. Orker ikke. Fuck off. No more tonight. Tanker om mat kommer,»hva har jeg i skapet? Er det noe jeg kan mekke sammen?» Men jeg lar det bli med de tankene for i kveld. Det blir ikke mer i kveld. Ikke har jeg tatt kveldsmedisinene mine enda heller,så jeg har fortsatt muligheten,men jeg lar vær. Jeg vil ikke. Og det blir ikke. Ikke om satan sjæl langer ut etter meg.

Så nå sitter jeg her og hamrer løs og kjenner faktisk at jeg klarer å slappe av. Skal jeg slappe av mer enn dette,så må jeg være steindau. Faen,der brøt stillheten tvert av gitt. Bikkjeskrotten til husvertene er utenfor her og gneldrer høl i hau på meg. Han er ute alene,og vil tydeligvis inn igjen. Her går han hele dagen og gneldrer fordi han er selskapssyk,og vil ut. Når han da endelig har selskap og får ut,nei da skal han pinadø meg gneldre seg inn igjen. Jeg vurder å ta han med meg neste gang jeg skal schmædre meg selv i veggen.

Ellers vil jeg få takke for masse kommentarer her på bloggen. Atter en gang er bloggen på framsiden på vg.nett,noe som fører til et voldsom publikumsbesøk…blei skræmt ja. ( har flere besøkende i dag enn det forrige innlegget jeg hadde liggende på vg.nett. Kan leses her) Innlegget som ligger ute er «Til pårørende til en spiseforstyrret» om dere lurte…Et innlegg jeg ble inspirert til å skrive etter en tlf samtale med den ene søsteren min,fordi vi snakket om dette med hvor lite mine egne foreldre egentlig vet om hva en spiseforstyrrelse går ut på. Et tema vi kom inn på utifra et innlegg jeg hadde for noen dager siden. Kan leses her.

Ok,nå skal jeg slutte å lenke til alle innleggene mine,og så skal jeg komme meg ut herifra i en helsikes fart. Nå er jeg lei av å skrive til dere.