Jeg er så jævla sliten og lei for tiden. Drittlei mat,drittlei tanker om mat,drittlei av å se mat,drittlei av å lage mat,drittlei av å spise mat,drittlei av å spy mat. Drittlei. Møkk hakke satans fitte lei. Likevel står jeg der og henger over kjøkkenbenken,med brødet på fjøla,risen koker,kjøtt og løk freser i stekepanna,spiser yoghurt og klementiner mens jeg tilbereder det jeg holder på med. Potetgull og taco saus som dipp,sjokolade… Masse smør på skivene,med salt på. Kroppen skriker etter salt,det kan ikke bli nok. Det skal være salt,det skal være søtt,det skal være sterkt.
Etter å ha stått med hodet hengende over doskåla og vrengt ut alt igjen,samme vei som det kom inn,så er det å sette seg og roe litt. Vente på blodsukkerfallet som kommer. Drikke et glass solo,noe med sukker i. Nummenhet,svimmel,kaldsvette,skjelver…blodsukkerfallet har meldt sin ankomst..Når det kommer så klarer jeg ikke helt å fokusere på det å lese en tekst f.eks..eller å klare å formulere et svar i et blogginnlegg jeg leser…jeg må bare vente til kroppen har stabilisert seg igjen,og når det skjer,så er suget på en ny bp på plass. Kroppen er dritthakkemøkka lei,men likevel klarer jeg ikke stå imot. Der har sklidd skikkelig ut i det siste,jeg har,i løpet av en 2 ukers periode ca. hatt 2 stunder hvor jeg har klart å holde fokuset på noe jeg gjør,som å lese ei bok,uten å ty til en bp så snart tankene om mat har ankommet. 2 ganger av 14 dager. Det er dette jeg skal jobbe med,lære å holde fokuset,kjenne etter,våge å stå i det osv,men jeg har kun klart det 2 ganger,det har ellers bare blitt skyvd langt langt vekk i hjernebarken.
Akkurat nå skulle jeg ha hatt et lydtett rom og bælja laus av full makt,og det hadde vært en fordel å hatt veggene dekt med skumgummi,for jeg hadde nok også løpt inni veggen av full makt..
Men det jeg faktisk skal,er å snart gå inn på badet,lukke døra etter meg,og stikke hodet nedi doskåla atter en gang i dag…Jeg vil grine..