Hvor morbid det enn høres ut,så er det å kutte seg, kaste opp,sulte seg, misbruke medikamenter,eller andre former for selvskading et sikkerhetsnett for veldig mange som sliter psykisk. Det høres jo helt borti natta ut,at noe som er med på å skade oss selv er noe som vi føler er noe sikkert,noe trygt for oss. Men sånn er det for mange. Nå kan jeg bare snakke for meg selv,men jeg vet at det er sånn for mange andre også.
Det som vi har sullet oss inn i,noe som er blitt en “vane” (eller uvane,alt etter som hvordan man ser på det…) er blitt noe vi søker etter når ting blir vanskelig. En erstatning for følelser. En måte å mestre hverdagen og alt som dukker opp av vanskeligheter . Min psyk.spl. har flere ganger sagt at min sf er et symptom på noe annet. Det er jo det,men jeg vet ikke hva. For meg en sf ‘n både problemet og symptomet. En diett som gikk til helvete,mildt sagt. Det ble noe jeg ikke kom meg ut av (nå holdt jeg på å skrive :”aldri kom meg ut av…” ) som fortsatt er en stor del av meg og hverdagen min. Jeg vet ikke hvor mange ganger,eller hvor ofte,jeg har tenkt og reflektert over hva jeg erstatter ved å spise og kaste opp. Det kan være mange ting,for jeg har jo bp’r både gode og dårlige dager. Hva er det bakenforliggende problemet? Er det et bakenforliggende problem? Må det være et bakenforliggende problem,eller er det rett og slett mulig at det å kaste opp (som er en vanedannende atferd) er noe som er vanskelig for meg å komme ut av?
Eller er det rett og slett noe så enkelt som at frykten for å legge på meg er så sterk at det å kaste opp maten jeg spiser blir en slags (liksom) kontroll jeg har for å passe på vekten min? Men da igjen,hvorfor planlegger jeg det å spise og spy? For suget kommer jo,og da settes tankekværna i gang,noe skjer,”jeg må ha mat”,”jeg må spise og spy”,på samme måte som en som er narkoman kjenner at suget etter å sette en ny sprøyte kommer. Jeg må. Men jeg må ikke,jeg kan stå imot,men den delen er jævlig vanskelig,og man må virkelig være motivert til å ikke ville for å unngå det,eller ved at man er i behandling for nettopp å unngå det. Jeg er ingen av delene….
Men sånn mitt syke hode er,så innbiller jeg meg det så hardt at jeg tror på det selv,at ved å spise,for så å kaste opp igjen etterpå,at jeg har kontroll. Det er jo ren og skjær bedrageri. Jeg vet det jo,men likevel tror jeg fullt og helt på det. Jeg lurer meg selv,og jeg vet det. Men nettopp fordi at jeg tror at jeg har kontroll,at jeg kan kaste opp maten etter å ha spist,så er det en “safe” metode for meg å kaste opp,det blir min trygghet,mitt sikkerhetsnett for å unngå vektøkning. Det ironiske midt oppi alt er at å kjøre på med bp’r kan føre til nettopp vektøkning. Det er vel kanskje derfor bulimikere stort sett er normalvektige,vekten endrer seg ikke nødvendigvis drastisk. Det er mange selvmotsigelser i det å ha bulimi (nå kan jeg som sagt bare snakke for meg selv,og jeg har kun hatt bulimi,ikke anoreksi) Jeg vil ned i vekt,men spiser og spyr,noe som likegodt kan føre til vektøkning. Jeg tror jeg har kontroll,samtidig som jeg vet at jeg ikke har det. Jeg klarer ikke stå imot suget,men jeg er bare ikke motivert nok,det er grunnen.
Men den største selvmotsigelsen av dem alle er vel kanskje nettopp dette at jeg (vi) kan kalle vår måte å selvskade på som et sikkerhetsnett,når det strider mot alt som er sikkert. Men det er den måten vi kan,den måten vi kan å holde ut på,vår mestringsstrategi,den vi kan best,og derfor bruker og kan kalles “trygg”. Vi vet hva vi får,hva vi går til. Gir vi slipp på sikkerhetsnettet,så aner vi ikke hva vi får,eller hvor vi går. Vi er på utrygg grunn. Og på utrygg grunn er det utrygt å være.
Men,den som intet våger,intet vinner…
I jula våger jeg ikke begynne å pakke vekk mitt sikkerhetsnett,men kanskje tør jeg røske litt i det? Usikkert….
Her er en snarvei opp mot der jeg bor,men den er ganske glatt og ustabil nå..
