Nede på bunnen i det mørke havet…

Akkurat nå er det vanskelig å karre seg opp. Akkurat nå ligger jeg og kaver på bunnen. Befinner meg på et sted hvor ting virker litt håpløse,en plass hvor jeg egentlig bare har lyst å kveile meg sammen og gråte mine bitre tårer og stenge verden ute for en stakket stund. Men jeg gråter ikke. Jeg gråter aldri. Jeg er fordømt sliten,jeg teller ned dager til jeg skal reise hjem til jul,og slappe av. Det blir ikke mye avslapning i forhold til maten,men pause fra jobb,fra leiligheten,fra hverdagen. Fra alt. For nå er jeg lei alt. Lei av maten,lei av å spy,lei av å spise,lei av alt ting aldri ordner seg (ikke spiserelaterte ting),lei av tanker,lei av å ligge og vri meg til langt på natt før jeg får sove,lei av å være,lei av å befinne meg på det stadiet jeg er på nå. Sånne dager.Sånne perioder. (Ja,jeg vet det kommer lysere og bedre dager) Det er slitsomt å befinne seg her.

Akkurat nå er det også et par andre ting som også er med på å føkke opp. Det ene er vekten. Det evige tallet. Det er alltid for høyt. Vekten har gått litt opp i det siste,uten at jeg fatter hvordan det er mulig på 3 dager. I følge målbåndet mitt så er det ingen forskjell i cm. Men hvorfor ser jeg da endring? Og hvor i helsike har det lagt seg om ikke på de strategiske stedene?Ørene? Panna? Tærne? Hvor?? Buksa jeg sist kjøpte passer også fortsatt (barnestr.),selv om tallet på vekten er opp.  Så hvor i helsike er de blitt av?

Ting er ikke bra nå,ting går ikke helt min vei,jeg er glad det snart er jul,for jeg trenger ferie. Jeg prøver å fokusere på oppgaven min,men til og med den utsetter jeg. Jeg tenker over det,jeg får bare ikke skrivd ned noe. Jeg skal ta med noen notater til behandleren min neste time,som er på fredag. Jeg har skrivd ned ett tilfelle. På 2 uker. Jeg kan jo ikke skrive ned så mange,vi skal jo rekke å gå gjennom det også,men likevel. Jeg kjenner at jeg er veldig lei av alt som har med behandlingen å gjøre også nå,jeg vet ingenting lengre. Jeg kaver på bunnen,og ser opp mot toppen. Jeg trenger at ting faller litt på plass. Jeg orker ingenting lengre,likevel gjør jeg alt jeg ikke orker. Hvorfor kan ikke ting bare ordne seg? Litt?

«Nede på bunnen i det mørke havet…»