Maur i lange baner

Jeg holdt ut til kl.17 i dag. Da meldte uroen og suget seg for fullt. Hele dagen har jeg klart å unngått  å ramle i fella. Jeg har oversett tankene som kom,jeg har klart å pusle med det jeg holdt på å pusle med,uten å gi etter. Jeg har klart å holde meg til historien i boka,jeg har klart å fokusere på strikkinga jeg holder på med (tar jeg øynene i fra det så blir det kluss med det samme anyway,så må bare ha øynene på stilk hele tiden) Jeg har klart å la tanker og følelser føre til handling,fram til kl.17. Da sprakk jeg. Da ga jeg etter. Da spiste jeg meg stappa,før det endte med hodet over doskåla. 1 gang. 2 ganger. Men,mengden har vært mindre (men ikke så minimal at jeg klarte å beholde det) De har vært mindre enn dagen tidligere. Jeg har klart å fokusere på det jeg skulle jobbe med. Og jeg holdt ut. Jeg ga ikke etter med det samme. Øvelse gjør mester. En øvelse må øves på. Om og om og om igjen. Jeg skal øve meg opp i å klare å redusere mengdene mine,og antall runder pr.dag. Jeg skal øve meg på å ikke la de tankene og følelsene som kommer få overtaket der og da,men slå tilbake. Være overlegen,prøve være sterkere enn tankene. Prøve å holde ut følelsene. Prøve å holde ut uroen. Holde ut,istedenfor å gi etter så snart den kommer. Jeg er utrolig rastløs,og når jeg prøver å bare kjenne på den,så kjennes det ut som tusen maur som kravler rundt i kroppen,som ustanselig vandrer rundt og rundt i bane. En bane uten stup. Ingen kanter de kan ramle utenfor.Bare en lang bane,rundt og rundt. Jeg liker ikke maur. Jeg vil ikke ha dem i kroppen min. Det er ubehagelig å kjenne på dem. Jeg klarer ikke sitte stille når det er sånn. Jeg snur og vender på meg. Rister med bena,spenner musklene. Aller mest føler jeg for å løpe alt jeg orker. Men jeg orker ikke. Skulle ønske jeg orket.

Men to små runder er bedre enn sånn det har vært fredag til i går,for det var brutalt. Jeg droppa å dra ned på butikken også,selv om det var i tankene mine flere ganger i dag. Da var det for å gå å kjøpe inn for å ha en runde til. Men jeg stod i mot. Nå er jeg bare glad for det. Jeg overlever.Men jeg har maur i bena. Jeg er rastløs. Jeg skal snart gå å finne senga mi (regner med at den ikke har stukket av…) og med litt søvn så vil jeg føle meg bedre igjen i morgen. Jeg har planer om å prøve å holde meg spyfri i morgen. Holde ut dagen på jobb,dra hjem og slappe av litt,før jeg skal ned og treffe Anne-Helene og Ida. Det skal bli en deilig avkobling fra å sitte hjemme og ha full mulighet til å gi etter for maten så snart tankene dukker opp. Med gode venner er jeg roligere. Får litt fri fra tankene. Fri fra muligheten til å la bulimien styre som den vil. I morgen skal jeg ha styringen. Forhåpentligvis hele dagen. Tankene kan jeg ikke stoppe. Tankene kan jeg ikke unngå,de kommer som de vil,men jeg skal prøve å velge å ikke gi etter for dem.

«Change your thinking,change your world»

Enklere sagt enn gjort,når føttene bare har lyst å løpe vekk fra uroen og tankene.

I dag fikk jeg en jævla hoffnarr på sjokoladen min. Ikke noe jeg forbinder med jul (sånn foruten i «Resien til julestjernen»,men den synes jeg ikke er like morsom å se på,så da driter jeg i hoffnarren. Det er ikke jula for meg. Ut med knekten,inn med nissemor,for hvor er hun i kalenderen?)