Fravær av motivasjon

«Motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening
(Kilde:wikipedia)

Jeg finner ikke den aktiviteten. Jeg finner ikke motivasjon.Den ligger ikke i meg for tiden,den ligger for dypt inni meg til at jeg klarer å dra den fram .Den sitter for langt inn,den sitter som spikret fast. Låst inne,og nøkkelen er kastet bort.Hengelåsen har rustet.

Jeg kan se at det er en mål og mening med det å bli frisk,men hva hjelper det meg når motivasjonen ikke er tilstede? Hva hjelper det? Ingenting. For meg er livet her og nå,det er som det er. Det er det det har vært,det er det det er,her og nå. Jeg greier meg,jeg overlever,jeg takler det,selv på det verste dagene da jeg er fryktelig sliten,da kroppen bare har lyst å synke sammen oppi sofaen og ligger der til jeg faller i søvn,og våkner opp til en ny dag med samme løpet atter en gang. Jeg greier meg. Jeg takler det,akkurat som hver eneste dag jeg har taklet det fram til nå.

Jeg vet at kroppen min,og ikke minst det mentale vil få det mye bedre om jeg ble frisk,og jeg klarer å komme meg i gang,jeg vet alt dette.Jeg trenger ikke få det fortalt,ford jeg vet det. Men hva hjelper det når motivasjonen er fraværende? Hva hjelper det om hundre personer sier til meg at det er verdt det, når motivasjonen ikke er tilstede? Null og niks.Nada. Absolutt ingenting.
Jeg vet ting kunne vært bedre,jeg vet at ting kan bli bedre. Jeg sier ikke at det er umulig,jeg sier ikke at jeg ikke vil (en gang),jeg sier bare at motivasjonen ikke er tilstede nå.Bulimien er meg faktisk for kjær. Det høres helt sikkert helt på trynet ut for deg som leser dette,som selv aldri har vært i situasjonen,men det er så altfor reelt for meg. Jeg finner ikke motivasjonen.

Hva kan utenforstående gjøre? Hva hjelper det at folk som sitter på den andre siden av pc’n eller tlf prøver å motivere meg? Hva hjelper det at folk rundt meg prøver å motivere meg,når det er jeg som må være den aller mest motiverte? Når det er jeg som sitter der og spiser og har muligheten til å velge selv hva jeg vil gjøre? Hva hjelper det? Ingenting. Det er jeg som må være motivert. Og motivasjonen må opprettholdes.Det er den vanskeligste oppgaven. Jeg har vært der,men jeg mistet den på veien. Den forsvant ut av hendene på meg,og jeg fant den ikke igjen.
Jeg finner den ikke.Den er borte.Jeg går videre.Jeg greier meg.Dette er min hverdag,det er sånn jeg lever hverdagen. Jeg sier ikke at det er bra,jeg sier ikke at jeg aldri vil finne igjen motivasjonen,men det er sånn det er akkurat . Det er sånn det er pr dags dato. Motivasjonen mangler. Jeg finner den ikke. Jeg hadde den,men jeg har mistet den.Den er ikke lenger min. Jeg klarer meg.

Den motivasjonen jeg har,er den som opprettholdes når jeg hopper på vekten og ser at tallet går ned. Jeg vet at det ikke er bra,men det er sånn det er nå. Det er det jeg ånder og lever for. Jeg vil se at tallet går ned.Det gir meg mål og mening.Det er dit jeg vil.Det er ditt sf vil. Jeg vet det ikke er bra.Dere trenger ikke fortelle meg det.Jeg vet,men det er sånn det er pr dags dato.

Det nytter ikke at dere forteller meg at ting vil bli bede,at jeg vil få det bedre sånn eller slik,jeg vet! Jeg sier jo at jeg vet! Jeg har hørt det så uendelig mange ganger,ingenting dere sier til meg er noe jeg ikke allerede har hørt,jeg vil bare fortelle dere sannheten. Være ærlig og si det som det er. Jeg er ikke motivert. Og jeg vet ikke hva som skal til for å finne den tilbake. Jeg vet ikke hva som skal til. Vet ikke hva jeg trenger,fordi jeg føler egentlig ikke at jeg mangler noe.

Jeg tenkte bare at jeg skullle fortelle dere at jeg ikke er motivert,og at jeg vet alt dere sier til meg. Det er ikke der feilen ligger,det er bare det at jeg ikke er motivert,og at det er jeg selv som må finne tilbake til den. Når det føles riktig for meg.