Når en spiseforstyrrelse ødelegger et kjærlighetsforhold

Min sf har hatt,og er fortsatt en stor del av livet mitt,på alle mulige måter. Sf har innvirkning på alle deler av mitt liv,på en eller annen måte. Og når det kommer til et forhold får den dessverre en veldig stor innvirkning.

Noen symptomer som er beskrevet blant bulimikere er; rus,selvskading,suicidalitet,promiskuøsitet..Dette er også kjente tegn som dukker opp når man er bipolar.Impulsive handlinger som ikke alltid er like veloverveide,mens som man anser som virkningsfulle der og da.

Jeg har hatt 1 forhold hvor ikke sf var en del av meg. Sf kom et år i etterkant av bruddet. Jeg var 16 da jeg var i det forholdet,ung,utålmodig,sulten på livet og erfaringer.
Sf var noen mnd gammelt da jeg entret det neste forholdet mitt.Det var i dette forholdet den ble avslørt.Det ble en god del snakk om min sf da,på mitt vekttap,jeg ble lyttet på når jeg stod med hodet over doskåla. Jeg fikk et ultimatum;han jeg var sammen med,eller sf. Jeg valgte han,men det er ikke sånn det fungerer.Man blir ikke frisk over natta fra et annet menneskes ønske.
Det var mye kjærlighet i det forholdet,men det fungerte ikke. Han gikk ifra meg,jeg satt med kjærlighetssorg i 8 lange mnd. Jeg flytta hjem til foreldrene mine igjen,han og jeg var samboere og forlovet. Etter 8 mnd tok faren hans kontakt med meg,og vi tok en prat.Jeg satt med blandede følelser,jeg ville gjerne komme tilbake inn i den familien,slik ting var før bruddet,samtidig ville jeg at de skulle la meg være i fred. Han kunne fortelle meg at min ex hadde «funnet seg selv» som det så fint heter. Han var pedofil. Jeg kunne ikke fatte det..men jeg fant bilder som beviste det jeg ikke kunne tro. Mange år i etterkant fikk jeg vite at han hadde gifta seg med ei jente på min egen alder. Jeg tenkte i mitt stille sinn; «vet hun…?» «Og hvis hun vet,hvordan kan hun holde ut i et sånt ekteskap?» For ikke så altfor lenge siden fikk mamma vite av broren til ex’n min,at min ex,og hans far,begge avventer dom for overgrep mot barn.
Jeg er så inderlig glad for at det ikke ble noe mer av det forholdet. Jeg vil ikke ha noe som helst å gjøre med noen i den familien at all! Om min ex,og hans far har jeg kun noen få ord å si; «Måtte dere brenne i helvete!»

Jeg har hatt 3 langvarige forhold til etter dette.Alle varte i 3 år. 3 flotte gutter som jeg ikke har noe vondt å si om i det hele tatt. De gav meg oppmerksomhet,jeg fikk kompliment i fleng,og begreftelser over og over om at de elsket meg.De verdsatte meg for den jeg var.Akkurat som jeg var. Med min kropp som jeg hatet over alt på jord,mine kurver,som jeg ikke takler i det hele tatt,min personlighet. Den gode siden av min personlighet kan være fin.Jeg gir kompliment,skryt,bedyrer min kjærlighet,og gir av meg selv så godt jeg kan og stiller oppp og støtter som best jeg kan.Da gir jeg alt. Men, som alle mennesker så har jeg også en dårlig side.
Jeg roper,jeg skriker,jeg er langsint,jeg er frekk,jeg er vanskelig å leve med,en bitch.

Spisefortyrrelsen og min bipolar overtar fullstendig mine tanker og følelser til tider. Tankene skriker og hyler som hyener oppi hodet mitt,de kaster seg over følelsene mine som en flokk ville djevelske ulver som angriper sitt bytte rått og brutalt.Ingen nåde.
Når disse tankene står på som verst,er jeg uutholdelig. Jeg blir irritert,hissig,går til angrep verbalt,oppgitt,kranglete,you name it,i’m it.
Klær passer aldri,så en fest blir enten uaktuell eller gir en dempet stemning mellom min kjæreste og meg. Middager er et evig kaos for meg. Han må ha mat,jeg må ha mat,men tankene mine skriker opp om at maten kan jeg bare glemme å beholde.Jeg vil fråtse når jeg først er i gang,trykke ned alt jeg kan finne,fylle opp magen til den når et punkt hvor den ikke klarer ta imot en eneste bit til uten at den eksploderer i tusen knas. Men,jeg tillater ikke meg selv å handle sånn foran andre mennesker,ikke en gang en kjæreste. Det river og sliter i meg,fodi suget dempes ikke,hvert eneste sekund fyker tanker om mat omkring i hodet mitt.Sult,mat,spy…sult,mat,spy..over og over igjen.
Han vet hvor maten ender,jeg er irritabel fordi han skjønner,og jeg prøver meg alltid på en unnskyldning for å gå på do. Jeg tror det virker,jeg later som han ikke skjønner. Men han vet. Jeg vet han vet.

Vi krangler,vi misforstår,vi river opp gamle sår,vi prater ut,ting ordner seg. Jeg er sliten,fysisk,men mest psykisk. Jeg prøver å forklare akkurat på hvilken måte psykisk,men jeg finner ikke de rette ordene bestanding.Han misforstår,tror jeg er sur når jeg er nede for full telling. Han snur ryggen til og går.Jeg trenger han som aldri før,lurer på hva jeg sa galt. Han misforstod,vi misforstod hverandre,om hverandre,gang på gang.
Dårlige forklaringer,vanskeligheter for å tolk mine budskap,misforståelser,krangling..et evig styr,et virvarr av tanker og følelser.
Jeg er sliten og lei,ønsker meg vekk,langt bort,en annen plass,andre folk og begivenheter. Nye menn…Jeg ønsket og håpet på at ting skulle være grønnerer på de andre siden av gjerdet. Det er ikke det. Det er den samme gamle historien,med en ny partner. Selv om jeg fikk gode forhold med mine kjærester,og de sa de elsket meg,og jeg trodde på dem,tok det til meg,så ble det sådd en stor tvil i meg samtidig. Sf ‘s tanker fortalte meg gjentatte ganger hvor stygg,feit og jævlig jeg var. Jeg tok opp for mye plass,jeg hatet meg selv og kroppen min så grenseløst. Hvordan kunne jeg da stole på at også min kjære elsket meg,når jeg ikke kunne elske meg selv? Jeg trengte stadig bekreftelser av andre for å tro på det,for å øke min selvtillit. Jeg var utro,jeg gikk bak ryggen på dem,jeg løy,var ikke ærlig,sånn man skal være i et forhold.

I forkant av mitt siste forhold var jeg i en veldig tung periode,depresjonen dro meg langt ned,sf hadde et hardt grep,jeg var så sliten og taklet livet dårlig.Han var der for meg,fullt og helt,hele veien,uansett hvor vanskelig dette var for han. Jeg spurte han hvorfor han ville inngå et forhold med meg når han viste om min utroskap fra tidligere forhold. Han sa til meg; «Å være utro og forholde deg til mange andre menn er en form for selvskading Laila,det er en del av sykdomsbildet» Han har så rett. Promiskuøsitet.Ha tilfeldige forhold,elskere,stadig på søken etter noe nytt som skal frelse deg fra alt,som skal gi deg den bekreftelsen du trenger.
Jeg hadde aldri tenkt på dette på den måten før han sa disse ordene til meg. I etterkant har jeg lest om akkurat dette,hvor typisk dette er blant folk med sf og bipolar. På lik linje med rus,alkohol og andre former for selvskading. Jeg har skadet meg på ulike måter i 15 år nå.

Min sf har ødelagt mange av mine forhold,selv om jeg selv har tatt valget å gå ut av forholdene.Jeg har ikke holdt ut,pga meg selv. Jeg søker fortsatt etter noe,jeg vet ikke hva. Et forhold hvor en mann skal forstå meg fullt og helt,selv om det er egoistisk av meg å tro og ønske. Jeg må også ta del i den prosessen.
Jeg ønsker en mann som skal være sterk for meg,samtidig som med meg.En som har styrke til å stoppe meg før mine raptuser utvikler seg altfor langt,en som setter krav,en som tør å sette meg til veggs,ta meg i kravene og si at nok er nok. En mann som klarer å la meg åpne slusene,åpne meg fullt og helt,en jeg kan gråte ut all min fortvilelse til uten å holde tilbake,en jeg kan tillate meg å knekke sammen for,og som fortsatt vil holde rundt meg mens jeg ligger å vrir meg i fosterstilling fordi jeg ikke makter mer,og forteller meg at vi skal klare dette sammen.
For jeg har aldri funnet den tillitten i mine forhold,en som jeg tør være meg selv fullt og helt for,jeg holder igjen. Jeg kan gråte,men ikke knekke sammen,gi meg over og gjøre meg selv sårbar. Slippe kontrollen og la noen være der for meg.
Jeg fortsetter å søke…og venter..og håper,at kanskje,er han der ute en plass. Han som våger og tør være der og ta meg for den jeg er,med hud og hår og alle feil,og likevel står ved min side.

Heldigvis lærer man av sine feil,jeg lærer meg å handle annerledes,ta andre valg,de riktige valgene,unngå feller,unngå å gi etter for alle mine tanker.
Jeg er fortsatt oppi disse tingene som skader meg,men jeg fortsetter å håpe på at alt tilslutt faller mer på plass,og at jeg slipper å gjenta mine skadelige handlinger.

Min spisefortyrrelse og at jeg er bipolar har ødelagt mine forhold,skadet dem på mange måter,fordi jeg aldri finne ro inni meg selv,fordi jeg alltid er på søken men ikke finner det eller den som klarer å stagge meg.