Reality bites

Dagen blir lang når humøret er på bunnen.Sover lenge,ser på klokka,snur seg rundt og sover videre. Våkner igjen litt senere,ser på klokka,det er blitt langt på dag. Vurderer å stå opp,men har ikke noe spesielt å stå opp etter,for egentlig spiller det ingen rolle om man ligger i senga og sturer,eller om man sitter i sofaen. Noen av de første tankene som melder seg er selvsagt mat,hva skal jeg spise?Når?Hvor mye? Først av alt må jeg ta medisinene mine,og la dem virke i hvertfall 2 timer før jeg kan sette igang dagens gjerninger. 2 lange timer. Jeg setter på en maskin med klær,leser en bok,ramler ut et par ganger,ser på klokka,begynner å bli rastløs,kroppen er klar for å sette igang,men jeg må vente.

Jeg kikker ut av vinduet,sjekker været,for å konstaterer at det striregner i dag også. Men så lenge jeg trengte snus,så måtte jeg ned uansett vær.Pakke seg inn og komme seg ned.Handle sbus,og selvsagt potetgull og noen øl.

Vel hjemme blir det å mekke sammen noe av det man har i skapet,for når jeg stod nede på butikken kjøpte jeg ikke med meg noe mat.Det er veldig ofte at jeg går rundt i sirkel når jeg i butikken,hyllene som farer forbi,øynene som søker og søker,men klarer ikke helt å få øye på de vil,det de er på leting etter. Alt frister. Ingenting frister. Gråten i halsen,og en følelse av oppgitthet fordi tankene er så sterke.Det hender veldig ofte at jeg går rundt i en butikk med gråten i halsen,resignert,fordi jeg vet at jeg ikke slipper unna denne gangen heller…

Jeg fikk mekka sammen masse ris,karbonadekaker,og løk med sur-søt saus. Jeg tvang ned 2 store porsjoner før jeg ga etter og gikk for å få det ut igjen,før magen truet med å sprekke. En salig blanding av ferdig tygd mat,halvveis tygd mat,spytt,slim,snørr og tårer. Hjertebank,tung pust,hovne øyne,svimmelhet..Vaske og tørke vekk alle spor,inn for å sette til livs siste porsjon med middagen,litt sjokolade og 2 store porsjoner havregryn og melk,magen truer igjen etterhvert med å sprenge og gir ordre om at det er på høy tid å kvitte seg med det. Inn på badet,samme regla en gang til…Det tar på,og energinivået tappes i et enormt tempo..
(Det skal da liksom stå: sprengfull mage,klar for å kaste opp på det første bildet der..haha)
Jeg klarer ikke å se så stor forskjell på disse bildene,men jeg kjenner forskjellen,og jeg ser forskjellen i tallene som vekta viser. 2 kg forskjell.

Jeg er nå inn i min 3 runde for kvelden,jeg har spist opp en 200 gr plate melkesjokolade på null komma niks,jeg er allered halvveis ned i den 500 gr potetgullposen,og jeg tenkte jeg skulle lage meg 2 burgere i samme slengen. Jeg er sår i munnen etter saltet,jeg er kvalm av alt fettet potetgullet inneholder,men det stopper meg ikke. Kroppen min skriker etter salt,til alle døgnets tider,og når jeg først setter igang å spise potetgull,så klarer jeg ikke stoppe.

2 stk hamburgere venter på å bli ferdigpreparert,og jeg melder meg til tjeneste.
Ute har det begynt å snø igjen…

I wanna dance my life away…

 

Et bilde jeg har malt

Jeg begynte å male dette bildet allerede i 2003,men pga litt for liten tid på den hygge/kurs kvelden vi hadde da,så ble jeg ikke fornøyd med det,men jeg gjorde aldri noe med det.Nå for noen mnd siden kjøpte jeg meg lerret og maling,så kom jeg på at jeg kanskje skulle gjøre noen endringer på det for å få det litt bedre.
Bildet er malt etter Salvador Dali’s bilde: one second before awakening from a dream caused by the flight of a bee around a promegranate.
Her har dere orginalen…

Og her er mitt bidrag…Min himmel er da altså noe helt annet enn salvador bildet,men jeg gadd nemlig ikke klikke opp bildet på nett for å se hvordan himmelen var igjen,så jeg bare malte hele greia gul…så,jaujau…sjøfargen er også ulik ser jeg,men hallo,dette er jo Laila’s tolkning,og den trenger jo ikke være heelt lik liksom.

Håp

Lyrics to All The Beauty (Kati’s Story) av JJ Heller

I know that she’s a liar when I look into her eyes But I believe in every word she says She’s out to start a fire burning everything I have I can’t put it out ’cause it’s all inside my head And then you sing I hear you sing

You call me lovely
You call me friend
You call me out of death and let me try again
You call me beloved
You call me clean
Then you show me all the beauty that you see in me

I still hear her whisper and sometimes I hear her shout You’re not good enough and you will never be But if I focus on your singing I can start to tune her out ’Cause you came with a love to set me free

I know that you love me enough to die
And I will try to see the value that you place on me
And you say I’m worthy

Denne sangen synes jeg beskriver veldig godt hvordan min sf styrer tankene mine.Hvilken makt den har,og hvor hardt det er å bekjempe disse tankene.Hvor hard grep de egentlig har. Få ord,så stor forklaring.Så enkelt,så vanskelig.
Ord som forklarer bedre enn enn jeg kan uttrykke.Få ord med stor betydning.
Få ord med så mye mellom linjene.
En sang som beskriver stor smerte med mye håp i.
Et håp å strekke seg mot.
Et udødelig håp.
Håp.

Av og til kan alt virke håpløst,men det betyr ikke at man har mistet håpet. Det ligger alltid der langt framme.Det kan virke håpløst å nå håpet,for på de mørkeste dagene virker håpet så altfor langt unna,og du vet ikke om du noen gang vil nå det.Man prøver å nå fram dit,strekker seg etter det for hvert skritt man tar.Så tråkker man feil,ramler og blir liggende å kave for å komme seg på beina,samle tankene om å finne en løsning på å komme seg opp og finne en ny løsning på å komme seg forbi hindringene uten å skli enda en gang.Håper stiger for hvert skritt man klarer å gå i riktig retning.Men på veien ligger det mange nye hindringer som kan virke håpløse å overkomme.Man trår forsiktig videre i håp om å klare å klatre over hindringene som ligger der å lurer som små slu jævler klar til å rive deg ned og dra deg ned i dritten.For hver nye hindring som dukker opp,jo vanskeligere virker kampen mot å nå målet.For hvert fall taper man krefter,mister motet,gråt og fortvilelse blir dine venner.Du ønsker bare å bli liggende og gi opp.Krype sammen i fosterstilling og håper at alt bare skal gå over,fordi du er så sliten,så utmattet,så tom for krefter at du ikke vet om du makter mer.Det enklest valget virker som det beste.Å gi etter,gi tapt og gå tilbake samme vei som du kom fordi du nå kjenner den veien,og dermed blir enklere å gå tilbake.Du går tilbake til mørket,med håpet som blir liggende lengre og lengre bak deg for hvert skritt du går tilbake til utgangspunktet.Der du så lenge har oppholdt deg.Der du kjenner rutinene og reglene så altfor godt.Og du fortsetter å følge dem slavisk.Det er det du kan best.Det er det du kan best,det er det du vet mest om og slipper å tenke på når du gjennomfører dem.Du vet hva du skal gjøre,og du vet konsekvensen om du ikke følger dem.
Dette er min hverdag,den jeg kjenner best.Den som styrer livet mitt,og som det er så vanskelig å komme ut av,og derfor gir meg en følelse av håpløshet.

En venninne fortalte meg i går at hun blir provosert av det jeg sier,mine forklaringer,mitt syn på min sf,mine ambivalenser,og hvor fortvilt jeg blir over andre som sliter med samme problematikk og andre problemer som oppstår ved å slite med en sf. Rus,selvskading,alkohol,suicidale tanker og ønsker.
Problemet er bare at jeg ikke ser på mine egne problemer som like store som andres.Jeg overlever,jeg klarer meg.Det er den måten jeg kjenner til,de avgjørelsene jeg utfører daglig.Rutinene som går av seg selv.Jeg kan dem inn og ut og opp i mente.Jeg trenger ikke tenke,jeg bare handler.
Men hvordan forklarer man andre hvordan alt dette fungerer?
Jeg har ingen enkel forklaring. Det er så komplisert.

Folk som ikke er der selv,som kjenner dette på kroppen selv kan aldri forestille seg hvordan det er. De ser bare den syke som gir uttrykk for å ikke ville gi slipp på det man gjennomgår daglig. De vet ikke hvordan tankene og følelsene styrer livet vårt daglig. Det er et indre anarki som er vanskelig å rive ned.
Men,det betyr ikke at vi ikke prøver! Selv om det kan virke som at vi ikke gjør det,fordi det vises ikke utad. For hver bit vi putter i oss av mat og beholder det,så starter en kamp i oss.Tanker som advarer og truer. Som står klar med kniven på strupen om vi ikke følger reglene. De freser og står klar til å angripe deg,til å rive deg i fillebiter om du ikke lystrer ordrene.
Om vi sloss tilbake med hud og hår,og trosser oss gjennom og om vi klarer å slå og få en innertier på de små onde jævlene sånn at de trekker seg litt tilbake,og spiser og lar det synke ned,så vet ikke utenforstående hvor mye det koster oss,fordi å spise er en så naturlig del av livet for å overleve. Så hvorfor skal en få gode tilbakemeldinger på så banale ting som å spise et knekkebrød eller en skive brød? De skjønner ikke hvor mye det faktisk koster oss,det er jo en selvfølge å spise og beholde maten.
Nei,det er ikke en selfølge i våre liv! Det er ikke så enkelt som det! Tror dere virkelig at vi hadde hatt det problemet om det var så enkelt?!

Det er ikke snakk om å dyrke eller tilbe sin sykdom,det handler om at det er vanskelig for å spise og unngå tankene som drar oss så inni helvet langt ned i gjørma at man ikke øyner et håp om å komme seg opp og fram! Er det så vanskelig å forstå?

Maten er et problem på det stadiet jeg er nå,men det betyr ikke at jeg ikke prøver,selv om det kan virke sånn på dere.Og akkurat det er så veldig frustrerende!

Dagen har vært tung,med maten,med tankene,følelsene,med ting jeg har måtte begynne på nytt med,som jeg trodde var i orden,eller som kunne ordnet ganske enkelt.Men jeg må starte på nytt,og det setter meg i en vanskelig periode igjen.Det drar meg ned igjen,veldig frustrerende. Jeg er så utrolig lei av å måtte slite med akkurat dette,det gjør ikke ting noe enklere for meg,tvert imot.

Jeg fikk også en beskjed fra legen min,angående noe jeg håpet var i orden siden jeg ikke hadde hørt noe de siste ukene.Men den beskjeden jeg håpet jeg ikke skulle få høre kom likevel. Det trenger nødvendigvis ikke være noe,men beskjeden var ikke noe hyggelig å få. Han ønsket meg lykke til.
Jeg skal ikke ta sorgen på forskudd,for som sagt,det trenger ikke være noe,men det er klart jeg blir usikker og trist..

Jeg applauderer alle som har gidda og lese gjennom skribleriet mitt og hold ut gjennom hele innlegget uten å sovne av ren kjedsommelighet og daska planeten ratt i pc’n.