spiseforstyrrelse=glamour?

Advarsel: en del av bildene kan være sterke/triggende!

Uti fra mange nettsider og blogger jeg har lest,så får jeg inntrykk av at mange glamorifiserer, eller dyrker det å ha en spiseforstyrrelse. At man på den måten viser jernvilje, at det eneste perfekte er å være tynn, at de har kontroll over sin egen vekt (det føler jeg selv også da), at de kan slutte når som helst, bare de når ønsket vekt, at det er en bra måte å gå ned noen kilo, at de eier en viljestyrke ved å klare å spise minst mulig eller å faste. De føler seg overlegne, de tror at de er sterke mennesker, de ser på andre som svake mennesker. De ser ned på mennesker som ikke er tynne. De tror de har kontroll på livet, og at det ikke er noe problem å stoppe om de vil det. De dyrker og tilber en sf, fordi de tror det gir dem makt. De ruser seg på euforien det gir å faste. Livet er herlig. They are on top of the world.

Dessverre er det nettopp dette som gjør at så mange faller i fellen, de tilber mennesker som gir uttrykk for at det å faste er en bra ting, og at de gir uttrykk for at dette gir et liv i lykke. Dette gjør meg rimelig forbanna, for det er så absolutt ikke sånn det fungerer. Kanskje føles det sånn i begynnelsen, men etterhvert som tiden går, så mister man kontrollen. (sf har kontroll over meg,fullt og helt, selv om mine syke tanker tror at jeg har kontroll over vekten ved å gjøre det jeg gjør….en kontroll som er ut av kontroll, samtidig som at den kontrollen som er ut av kontroll gir meg en kontroll over vekten) Psyken blir ødelagt, man tror på de tankene som overtar deg helt. Du vil ut av hele opplegget du gikk inn i, men du er fanget. Du havner på en plass du ikke ante du ville falle inn i. Et helvete du aldri ville tro du ville komme inn i. Så jeg vil gjerne fortelle deg i bilder og tekst hvordan dette fort vil utvikle seg i feil retning om du tenker tanken på å gå ned noen «få kilo» fordi du tror at dette vil få deg til å bli lykkelig.

Når du begynner å gå ned i vekt,så vil du føle deg bedre, du er glad for at du går ned. Klære passer bedre, de blir kanskje for store. Du må gå til innkjøpe at mindre str enn det du hadde fra før. Du føler deg sterk, du føler du har en viljestyrke av en annen verden. Vekten går nedover, du føler på lykken. Etterhvert som du ikke klarer å faste/spise mindre over lang tid, så vil du mest sannsynlig begynne å kaste opp. Vekten kan enten fortsette å gå ned, eller den vil stagnere. Du blir totalt utmattet av all spisingen og spyingen. Du hopper på vekte flere ganger daglig, og selv om vekten går ned, så der du ingen forskjell i speilet.
Kontrollen du trodde du hadde har forsvunnet. Du spiser, du spyr, du spiser, du spyr. Frustrasjonen øker i takt med maten og rundene med å kaste opp. Det blir aldri nok. Du hopper på vekten, du blir aldri fornøyd. Du spiser mer, du kaster opp oftere…

Du blir totalt utmattet. Du begynner å miste hår, neglbåndene blir blå, hjertet vil begynne å svikte, du får urytmisk hjertebank, du sliter ut kroppen så mye at beina ikke bærer deg lengre, du kollapser kanskje…kroppen tåler mindre, du får blåmerker av ingenting…du er så sliten så sliten..
Du kaster opp, du synker ned på gulvet, du puster inn lukten av ditt egen spy, du må gjøre rent etter deg, fordi det du har kastet opp har lagt seg rundt doskålen, på veggene, på gulvet..

Når du er ferdig med å mekke sammen all maten du trykker i deg, som du steker, koker, smører og lager til, så er oppvasken så stor at den ser uoverkommerlig ut til å få unna. Det er kopper, fat, bestikk, kasseroller, boller og rester du må få vekk. Du har ikke ork til å få rydda opp, du lar det stå, og restene som ligger på fat og kasseroller begynne å lukte, og du vet du må få det vekk og unnagjort før det stabler seg opp i et uoppnåelig prosjekt.

Etterhvert som man blir sittende fast i en evig sirkel av et mareritt skulle man tro at det ikke kunne bli verre, det kan det. Når det å spise og kaste opp ikke lengre gir nok rus, eller tilfredsstillelse, kan man fort havner i en spiralen med å skade seg selv enda mer. Den indre smerten fjernes ikke nok ved å ha raptuser med maten. Selvskading kan utvikles. Dette er ganske vanlig blant mennesker med en sf. Kutting tar til. Å utøve ytre skader for å kompensere og tilfredsstille de indre smertene tar til. Kniver, barberblader og skalpeller legges til sammen med å kaste opp. Den evigvarende sirkelen øker i omfang.

Etterhvert som problemene øker,mister du håpet om et godt liv. Frustrasjon, depresjon, fortvilelse, håpløshet, maktesløshet, tristhet,oppgitthet, tomhetsfølelse, mangel på livslyst og ønske om å død kan bli dine venner. Du ønsker å komme vekk fra alt, du anser døden, eller en lang søvn som din venn. Du kan ende opp med å ta en overdose, om den ene ikke funker, vil det fortsette..tankene dine vil kværne om å ta flere, fordi du ønsker en hverdagsflukt. Du orker ikke stå oppi dine problemer. Du trenger fred og ro for en periode…du orker ikke mer av livet…du ser ingen annen utvei…

En spiseforstyrrelse gir deg ingen lykke til syvende og sist, den fører deg inn i en noe som føles som en evigvarende sirkel av tomhet og håpløshet som det virker som du aldri vil komme ut av, psyken din er hardt skadet, og den kan kanskje aldri leges helt. Fordi depresjonen har tatt makten over deg fullt og helt, og du har gitt gitt etter fullt og helt.
Er dette noe å hige etter? Er det sånn du vil ha det? Ser du på dette som noe glamorøst?

Jeg klarer nemlig ikke å se det…

(bildene er googlet)