Litt av hvert på hjertet

Da klokken ringte kl.7 i morges kunne jeg ha pælma klokka rett i veggen!! Jeg ville sove mer!! Mye mer!!! Det hjalp ikke å legge seg kl.20…jeg trengte pokker meg enda mer søvn enn det jeg fikk. Opp av senga. På med Klær. Ute å gå i regnet. Fram på jobb. Var på småbarnsavdelinga i dag, med småkidsa. En herlig gjeng. Men når man er trøtt, sliten og uopplagt, så blir dagen litt lang uansett. Bp i lunsjen. Hjem kl. 16. 2 bp’er.

Det kosligste med å komme hjem i dag var en pakke som stod i døra mi, fra Ida min. Hun har laget den søteste esken til meg da..et fint lite skrin. Oppi ligger sånne mintdrops, sånn mintdrops, sånne helt blanke vett… Her ser dere bilde av den, samt en kopp varm sjokolade…mm, høstkos. Tusen tusen takk nydelige Ida, du er så herlig, gleder meg til å gi deg en klem igjen. Glad i deg.Lillesøstra mi er 18 år i dag! Holy crap assa..hun er myndig!!! Hvordan i helsike klarte hun å bli så gammel, så plutselig??!! Vil det si at jeg også har blitt eldre?? Jeg nekter!!!!! Nekter!

Faen!!!! Tlf min driver å skrur seg av hele tiden, jeg tror det er dags for ny mobil!! Nå har den vært mongo altfor lenge!!! Den har tross alt holdt i et år..Ny mobil så snart jeg får råd til det..Thats for sure!!!

Hvorfor jeg finner behandling skeptisk…

Som spiseforstyrret er man redd for å spise og beholde mat. Redd for vektoppgang. Redd for å føle seg enda mer mislykket, hate seg selv enda mer, for det er det som skjer. Selvbildet blir verre, og det man ser i speilet blir enda verre å takle og å håndtere.
Når man ikke liker seg selv sånn man er nå, når man ikke takler kroppen sin, alle formene, utseendet, hvordan skal man da klare å like det når vekten går enda mer opp?! Tankene blir enda mer deprimerende.
I januar i fjor så prøvde jeg å spise sunt, noe atkins opplegg, kalorier, men ikke så mye karbohydrater. Bare for i prøve å få i meg noe, noe jeg kunne beholde, uten å få så dårlig samvittighet. Noe som ikke ga meg så mye metthetsfølelse. Å være mett er noe av det vondeste jeg vet, både fysisk og psykisk. Jeg har ei bok som heter «Er du mett er du feit» Den tittelen beskriver den følelsen jeg har når jeg er mett.
Jeg holdt ut i 14 dager. I motsetning til andre som går ned i vekt av å gå på en sånn diett, så gikk jeg opp. Kroppen min takler ikke å beholde mat, den suger til seg alt den kan når jeg spiser, og jeg går opp. Det sier klikk oppi hodet, og mine sf atferd kommer tilbake, kjært og trygt. Vekten går da igjen sakte men sikkert noe ned. Tilbake til der jeg var.

Derfor er jeg redd for å slippe taket. Redd for å begynne å spise og beholde maten. Selv om jeg gjerne skulle vært frisk. Jeg skulle gjerne vært frisk, men samtidig ikke gått opp i vekt. Dette er noe som de fleste som sliter med en sf ønsker. Å være frisk,med en lav vekt. Alle er redde for vektoppgang, og tankene og følelsene det setter i gang å gå opp i vekt.

Derfor er det også vanskelig å gå 100% inn med motivasjon eller vilje til å bli frisk. For oss som sliter med en sf er sf noe som er en viktig del av livet vårt, noe som for oss er *trygt* å forholde oss til. Noe som er vårt. En del av vår personlighet.

Behandling er vanskelig. Man kan sikkert få inntrykk av at vi ikke vil, at vi motarbeider oss hjelpen, at vi er negativt innstilt..det er bare halve sannheten. Man må være i situasjonen selv for å kunne skjønne. Det er forferdelig masse frustrasjon inn i bildet. En redsel, en frykt. Frykt for det ukjente, en frykt for å miste holdepunktet.
Ingen av oss ønsker å ha det sånn. Mange tror det. Men det er heller ikke sannheten. Men vi er redde for å få det enda verre. For vi vet hvilket landskap vi er i nå, hva som kommer av reaksjoner og *bivirkninger*. Når vi beveger oss inn i ukjent landskap så ser vi ikke hva som kommer, hva som ligger foran oss.

Jeg har vært i gruppeterapi i 1 år, hvor gruppa bestod av 7-8 stk med ulike problemstillinger. Vi skulle ta ordet selv, snakke om det vi hadde på hjertet. 1 time i uka. Hver time startet med en lang stillhet. Ingen turte ta ordet. Alle satt med blikket ned i gulvet. Håpet at en av de andre ville si noe først. Psykiateren som var gruppeleder satt like stille som oss. Hun åpnet aldri samtalen annet enn å ønske alle velkommen og eventulet gi beskjeder om noen ikke var tilstede.
Hun hadde sagt ifra at det var vi som skulle starte timen.

Jeg fikk aldri noe ut av den behandlingen. Det gav meg ikke noe å sitte der å høre på de andres problematikk. Å høre på de samme historiene gang etter gang. Jeg ble mange ganger sittende å tenke over hva jeg skulle handle på hjemmeveien, hva jeg skulle ha bp på da jeg kom hjem. Jeg kjente en irritasjon over enkelte i gruppa, som alltid, og da mener jeg alltid var negativt. Som aldri hadde noe som helst positivt å dra fram. Jeg sa i fra, spurte spesielt den ene personen, hvordan inni helsike det var mulig å si at h*n mente at å begynne på en medisin som ville gjøre h*n avhengig resten av livet var bedre enn alt annet. Jeg fatter det ikke. H*n gjentok den samme historien, omtrent ordrett, gang etter gang. Jeg holdt på å klikke i vinkel. Jada, vi har fått med oss historien din nå, i det uendelige. Kan du ikke ta opp noe annet, noe nytt? Men nei..
Jeg kjente jeg bleverre av å være der. Samboeren min da så det også.
Jeg måtte bare trekke meg ut av gruppa da det nærmet seg det obligatoriske året nærmet seg slutten, jeg makta ikke kaste bort tida mi der til ingen nytte mer.

Jeg hadde 4-5-6 timer hos en psykolog og en psykiatrisk sykepleier før jeg havnet i den gruppa. De klarte å snakke med meg på en helt annen måte. Vi snakket og reflekterte rundt mine tanker og følelser. De gav meg noe. Dessverre var de kun i akutteamet. Jeg kunne ikke ha dem som behandlere videre. Jeg trivdes veldig godt med han ene. Han gav meg trygghet, forståelse, gode tilbakemeldinger.

I januar i år begynte jeg hos psykiater igjen. Psykiatrisk sykepleier. Jeg vet faktisk ikke hvor hvor godt utdannet han er innen psykiatrien..men mange rundt meg har reagert på at jeg har en psykiatrisk sykepleier, og ikke en psykiater eller psykolog med fordypning i mitt problemområde. Jeg trives med han jeg går hos nå,men det hjelper jo lite når jeg føler at jeg ikke kommer noen vei.

Nå skal jeg mest sannsynlig begynne i ny behandling. Igjen. Samtaler med noen som har utdanning innen mitt problemfelt. Jeg er skeptisk, nettopp fordi jeg ikke har kommet noen vei med tidligere behandling. Det igjen betyr ikke at jeg ikke gir det en sjanse. Jeg kan ikke forkaste det før jeg har snakket med dem, får vite hva det hele går ut på, hvilke muligheter jeg får der.
Jeg er på randen til å gi opp hele psykiatrien og behandlingene, for jeg er så drittlei av å bruke tid der, til ingen nytte.

Ja, tror det får holde for denne gang jeg. Dette innlegget er jo eviglangt allerede.

Vil bare helt til slutt her slenge med linken til spm siden min.

Noe dere lurer på? Vil ha forklart? Ja,whatever, så sleng det inn her