Hvordan,hvorfor og hva.

Bakgrunnen til at jeg utviklet min bulimi var at da jeg var 18 og aldri noen gang hadde hatt komplekser for min kropp eller vekt, var fordi en venninne av meg som hadde tilbringt et år i USA hadde lagt på seg noen kilo, og da hun kom hjem ville hun gå ned i vekt. Hun var normalvektig før hun dro, og jeg så egentlig ikke stor forskjell på henne etter at hun kom tilbake igjen heller.
Hun kjente ei dame som drev med ernæring og trening. Vi meldte oss på et opplegg hos denne damen, hvor vi fikk satt opp en kostliste,med redusert inntak av kalorier og karbohydrater, med sunne matvarer, og 4 faste måltider gjennom dagen. I tillegg ble vi veid og målt. Og i løpet av 2 uker var det aerobic 3 ganger.

I begynnelsen ble vi veid en gang i uken. Etterhvert gikk det over til en gang hver 14 dag mener jeg å huske. Jeg hadde aldri tenkt på vekt tidligere, så da jeg stod på vekta for første gang der, og fikk tallet skrevet ned sort på hvitt, og ble målt ukene i etterkant og fikk se at vekten gikk ned gjorde meg motivert.
Alle som går på en diett vet at man går ned mest i begynnelsen,da man mister mye vann i kroppen. Etterhvert går vektnedgangen treigere..For meg ble dette den utløsende faktoren. Det gikk ikke fort nok. Jeg ville ned mer.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde i fra at jeg kunne stikke fingeren i halsen for å kvitte meg med maten,men det var det jeg begynte å gjøre. Jeg husker første gangen jeg kasta opp frivillig. Vi hadde et eller annet med ris til middag den gangen. Og det var veldig lett for meg å kaste opp. Det ble en enkel løsning. Dessverre.

Jeg fastet mye også i begynnelsen. Jeg kunne spise en halv yogurt om dagen, og kun drikke vann resten av dagen. Har man først oppdaget det at man kan kaste opp, og det ikke er noe problem for en, så velger man heller å spise, for så å kaste opp, fordi dette er enkelere å komme unna med enn ved å ikke spise.

Dette har bare utviklet seg til det verre for meg. Jeg klarte aldri å stoppe.

Det har gått opp og ned i alle årene,jeg har trent mye, jeg har hatt perioder hvor jeg overspiste og ikke kasta opp. Jeg har fasta. Men bulimien slapp aldri taket. Den kom alltid tilbake. Jeg var vel egentlig aldri ned på en uforsvarlig lav vekt, så dette ble heller aldri tatt tak i. Jeg klarte å leve med det i hverdagen min. Det vistes aldri utenpå meg. Ingen så skadene som oppstod inni meg. Jeg så det ikke selv heller. Det kom snikende. Depresjonen tok skikkelig tak etterhvert. Mister man mange viktige vitaminer og mineraler i kroppen går det utover psyken. Dette vet ikke folk på forhånd, fordi ingen går inn for å bli syk. Alle vil slutte etterhvert, de skal bare ned litt i vekt først. Det blir aldri sånn.

Tanker,følelser,selvtillit,selvfølelse og egetverdt synker stadig nedover og blir som små demoner inni en. De bryter en ned. De sparker en mens man ligger nede. Man begynner å tro på det den spiseforstyrrede stemmen sier. Man bli ett med den som tiden går. Alt blir feil. Bilde av en selv blir totalt forvrengt. Mat og mengder blir et totalt kaos. Man vet ikke lengre hva som er normale inntak. Og dette fører også til et forferdelig indre kaos…en uro som stormer rundt og gjør en frustrert og fortvila.

Man brytes stadig ned som tiden går, man blir mer destruktiv, fordi man tror selv at man ikke er verdt noe som menneske. Man ser på seg selv som noe som ikke burde få leve, som ikke er verdt noe som helst. Man ser kun det negative i seg selv. Man tror ikke på det andre sier til en, fordi man ser det ikke selv. Speilbildet og vekta er det eneste man tror på,fordi det stemmer overens med det en ser selv. Feit,stygg,forferdelig…et dårlig menneske som tar altfor mye plass. En plass for mye på jorden.

Fordi dette her setter seg sånn fast i sinnet over tid, så blir dette her en del av hverdagen vår. Det normaliseres. Andre mennesker ser jo på det vi gjør mot oss selv på det det er, noe usunt og unormalt, men for oss er det blitt normalisert inn i livene våre. Det er en del av oss. Vi har helt andre måter å tenke på, vi ser ting på en annen måte, en syk måte. Men det er fortsatt oss. Og det blir vår måte å kontrollere og styre hverdagen på, for å overleve de sterke tankene og følelsene vi sitter med. Derfor blir dette her også på en måte en trygghet for oss. Noe som er vårt, som vi klamrer oss fast til for å holde ut.

De rundt oss er redd,fortvile,føler seg hjelpesløse, fordi de vil så gjerne vårt beste. De vet ikke hva de skal si eller gjøre for at vi skal ha det bedre. Det gjør jo vondt å se at en de er glad i ødelegger seg selv så mye og har det tungt og vanskelig.

Det jeg vil si til mine, er at dere ikke må gå rundt grøten for min del. Snakk med meg, spør om det er noe dere lurer på. Del tanker og følelser. Vær normal mot meg. Ikke gå på tå hev rundt meg, jeg deler gjerne min tanker og følelser med dere, og jeg prøver å forklare på best mulig måte,selv om det ikke alltid er like enkelt å forklare det på en sånn måte at dere kan skjønne hva jeg mener. Men jeg prøver.

For meg er det viktigst at dere er her, som familie og venner. Jeg krever ikke mer. For dere løfter meg opp, selv om dere ikke kan løse problemene mine. Men at dere tør å involvere dere hjelper på. Sammen med det, og at jeg får profesjonell hjelp og at jeg gjør mine grep hjelper meg hvertfall et stykke på veien.

Men hvordan kan dere rundt meg forstå det når jeg ikke helt forstår det selv?

Men jeg håper dette her kunne hjelpe dere noe, at det ga dere noen få svar til på det dere måtte lure på. Jeg svarer gjerne på det dere måtte lure på, så dere må ikke være redd for å spørre meg. Jeg skyver ingen fra meg selv om dere spør eller lurer på ting, jeg skjønner at dette er fortvilende for dere også.